Netthat og mobbing er dessverre blant de samfunnsproblemene som er i dagens samfunn og som er noe som finnes over alt. Å gå mot personangrep, drive med mobbing eller drive med netthat er langt i fra greit. I 2021 er dette fortsatt noe som er veldig tabu å snakke om og vi mennesker og generelt samfunnet trenger å snakke om det. Hvordan skal man lære seg mer om dette og den negative påvirkningen den har når man ikke skal kunne snakke om disse tingene? Det er viktig å snakke om det og skal man kunne gjøre en forskjell må man snakke om det og få mer kunnskap om hva det går utpå og ikke minst hvor ødeleggende det faktisk kan være for andre mennesker. Selv om man velger å være en offentlig person betyr ikke det at vi ber om å få netthat og at man må godta den mobbingen som både skjer innenfor og utenfor sosiale medier. Man vet aldri historiene til et hvert menneske og man vet heller aldri hva utfallet kan bli dersom man er den som velger å gå på personangrep, drive med mobbing eller velger å bidra til netthat. Kanskje er det sånn at den personen bak tastaturet eller foran deg har en tøff historie bak seg som man ønsker å få frem, men hva gjør det da med oss når folk kommer med påstander og beskyldninger som at man er ute etter oppmerksomhet eller du skriver bare om dette for clickbaite. Hva vet du om livet til denne personen eller de personene som velger å være såpass åpen om noe de sliter med og ser på som tøft? Du vet ingenting og dagen samfunn er utrolig skremmende nettopp fordi det i 2021 fortsatt er tabu og det fortsatt blitt sett på som en skam eller at man ønsker oppmerksomhet om man velger å åpne seg og være ærlig om en tøff del av livene deres. Å henge ut noen på en blogg, sosiale medier eller offentlig er aldri greit. Har du et problem med annet menneske er det mer modent og mer voksent å ta seg en samtale dere imellom enn å velge å henge ut noen, drive med mobbing eller komme med netthat.

Jeg snakker ikke om sex - Selv om jeg syntes sex kan være spennende å høre om temaet sex på diverse podcaster er jeg ikke den som kan sitte i venninnegjengen å prate om sex. For meg er sex noe som betyr noe, men også noe jeg syntes er en privatsak mellom meg og mitt.

Avokado og røkt laks var noe jeg aldri spiste - Tidligere var jeg ikke den som spiste røke laks eller avokado. Det var faktisk noe av det jeg hatet av mat, nå elsker jeg det og det har blitt en stor favoritt.

Jeg snakker sjeldent om barndommen min - Jeg er sjeldent i mot å ta meg en prat med folk jeg kjenner og ta meg en prat med nye folk. Selv om jeg er den som er veldig åpen og kan være lett å snakke med er barndommen noe jeg sjeldent snakker om rett og slett fordi jeg ikke så husker så mye av de positive sidene med barndommen og fordi det er enkelte ting jeg faktisk har lagt bak meg tross av at noen av tingene kan ha vært en påvirkning på hvordan jeg har det, hvorfor jeg reagerer på ting på den måten jeg gjør, hvordan jeg tar til meg ting nå i dag og ikke minst hvorfor jeg har blitt til den personen jeg er og hvorfor jeg har de meningene jeg har.

Lite kontakt med familien - Jeg har veldig lite kontakt med store deler av familien min og har blant annet en onkel som ikke har snakket med meg eller vist noen interesse for meg i over 10 år. De få gangene jeg prater med familien min er når vi først møtes. Foreldrene mine og lillebroren min er de som står meg nærmest og er også de i familien jeg har som nærkontakter i disse tider.

Har sterke meninger - Jeg har mine meninger om det meste, men det er mye jeg også holder inni meg. Selv om jeg har en sterk personlighet og ikke kan være redd for å si hva jeg mener har jeg de siste årene blitt flinkere til å tenke ut hvor lurt det er å si disse tingene og hvordan jeg eventuelt skal si det jeg mener. Noe av det kommer nok av at jeg ofte blir veldig misforstått når jeg sier ting som det er. Det er vell sånn det er når man har en sterk personlighet, har tøff fortid og er en god blanding av både direkte, ærlig og rettferdig.

Overfølsom - Tid tider kan jeg være overfølsom og begynne å gråte når det blir for mye på en gang. På disse dagene pleier jeg som regel og legge meg ned i sengen for å ta litt tid for meg selv eller rett og slett bare for å få ut alt av følelser jeg trenger å få ut den dagen. Man skal ha lov til å ha disse dagene og personlig syntes jeg også disse dagene er viktige for at man skal kunne innse hvordan man faktisk har det og gi seg selv litt egen tid. Det er ingen skam å gråte og av og til trenger man nettopp disse dagene.

Jeg hatet å stå på kjøkkenet - Å lage mat og gjerne hjemmelaget mat fra bunnen er noe jeg syntes er veldig morsomt. For noen år siden var dette noe jeg hater og jeg kunne faktisk ikke fordra å stå på kjøkkenet og lage min egen mat.

Sjeldent blitt hørt - Jeg har sjeldent opplevd å bli hørt på eller trodd på når jeg forteller om hvordan jeg har hatt det for noen år siden eller om de tingene jeg har gått igjennom, dette er også noe av grunnen for at jeg blant annet har vært skeptisk til åpne meg og innimellom kan føle meg ganske lukket fra både mennesker og samfunnet. Nå er jeg veldig glad for at jeg syntes det er letter å åpne seg og ikke minst setter jeg så stor pris på at jeg kan og har hjelpet andre med min åpenhet om psykisk helse.

Sett på som den stygge ulven - I flere av de situasjonene jeg har vært oppi i løpet av årene er jeg den som har blitt sett på som den stygge ulven og personer jeg har hatt i livet mitt har valgt å høre på en side av en sak enn å ha en forståelse for at det alltids er flere sider av en sak og ikke har valgt å høre på min side av saken. Dette er noe jeg blant annet har opplevd i tidligere vennskap, hos omsorgs personell, helsepersonell og andre medmennesker. Noe av det jeg har opplevd gjentatte ganger er å ikke å fortelle min side av saken eller at andre har diktet opp historier som har blitt trodd på.

Jeg hadde problemer med å lære meg å skrive og lese - Når jeg var liten og ble passet på mens mamma og pappa var på jobb brukte jeg lengre tid på å lære meg å lese og snakke noe som gjorde at hun som passet på meg begynte å lure på om jeg hadde autisme. I en alder av 3 år begynte jeg å gå igjennom flere undersøkelser for å finne ut hva jeg slet med. Etter flere år med undersøkelser og i en alder av 8 år fikk jeg påvist tre forskjellige funksjonshemninger og fant ut at autisme var noe av det jeg ikke hadde. Man fant til slutt ut at jeg brukte lengre tid på å lære meg å lese og skrive pga diagnosen Adhd. I starten var dette såpass vanskelig for meg og flere trodde at jeg ikke kom til å lære meg å skrive eller lese. Som liten måtte jeg blant annet få noen hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralen for å blant annet lære meg det å lese og skrive. Nå kan jeg se tilbake og være glad for at jeg faktisk har klart å lære meg å lese og skrive tross av at jeg kan ha noen skrivefeil innimellom.

I kveld knakk jeg sammen og det er faktisk noe jeg har gjort flere kvelder på rad den siste tiden. Man leser ofte om de som har nok av corona og som er lei av strenge tiltak og hvordan de påvirker hverdagen deres. Noen vill oppleve å få hverdagen snudd på hodet og livene deres har måtte blitt påvirket dette året og kanskje for noen år til mens andre har måtte taklet både pysiske og fysiske utfordringer dette året og må kanskje leve med det resten av livet. Dessverre er jeg en av de som har falt tilbake til det å måtte leve med en hverdag der jeg føler meg isolert fra samfunnet, der jeg føler meg ikke god nok og har på mange måter kommet til et punkt der jeg har vært redd for meg og døden har vært en tanke og en frykt jeg har begynt å tenke på. Alt opp i dette har jeg også følt meg veldig mye alene og slitt med å håndtere både hverdagen, utfordringene jeg har måtte ta dette året her og ikke minst det at overgangen fra å ha et liv til å fungere 100%, ha en trygghet på en jobb jeg trivdes i og til å kunne være et menneske jeg følte meg fornøyd med til å gå til en hverdag med isolasjon, karantene, fysiske og pysiske utfordringer.

Jeg har prøvd å jobba med meg selv dette året her og takle de smertene jeg har måtte leve med siden mars, men har dessverre møtt på store utfordringer og hindringer hele veien. Jeg slet ikke pysisk når jeg gikk inn i 2020 og hadde overvunnet den kampen for to år siden og endelig kunne se meg fornøyd med livet mitt og meg selv. Dessverre har de fysiske smertene og utfordringene utviklet seg til noe pysisk både pga smerter, men også på grunn av måten jeg har måtte holde meg selv hjemme og inne med tanke på corona tiltak og et helt samfunn man har måtte kjempe for. Jeg i løpet av dette året her hatt mine egne kamper å bekjempe, men som jeg ikke har fått gjort noe med nettopp fordi det er tiltak og et virus å ta hensyn til. Hverdagen for meg er tøff, vanskelig og deprimerende. I hele år har jeg forsøkt å gjøre de tingene jeg kan både for samfunnet pga dette viruset, men også for å kunne ta hensyn til de behovene jeg har trengt oppi dette. Dessverre har jeg måtte ta hensyn til alle andre pga dette viruset og for meg har det tat mer skade en noen kan forestille seg både pysisk og fysisk.

Hverdagen min har blitt til fysiske og pysiske utfordringer, men den har også utviklet seg til tanker og følelser jeg sliter med å håndtere og det er flere ting jeg ser på som en frykt. Frykt for at jeg ikke skal klare å bli til den personen jeg var da jeg gikk inn i 2020, en frykt for å ende opp som 100% ufør, frykt for at jeg en dag vill skade meg selv igjen eller forsøke å ta mitt eget liv og en frykt for at jeg skal bli til en person som ingen vill ha i livet sitt. Ja jeg sliter, nei jeg er ikke stolt av det og det er ikke bare meg selv som har skapt denne frykten eller disse utfordringene, viruset og mennesker som tar null hensyn til corona og de skadene den faktisk bidrar til er faktisk skylden for hvordan jeg har det nå i dag. Nå går det ikke lenger jeg har det for tøft og hverdagen for meg har rett og slett blitt et h. Tidligere i kveld har jeg sendt en meld til fastlegen og bedt om en time for å snakke om de fysiske og pysiske utfordringene jeg lever med per dags dato. Hverdagen og et samfunn basert på et virus og ødeleggelser har tatt knekken på meg, jeg har fått tilbake de pysiske utfordringene jeg slet med i 19 år før jeg klarte å takle dem og overvunne dem. Tanken på hvor lenge eller om jeg kommer til å holde ut er faktisk noe som skremmer meg når jeg ikke kan fortsette å ha det sånn eller leve med den hverdagen jeg har fått dette året her.