Hvordan har jeg det nå i dag? Jeg har det på mange måter bedre enn det jeg har hatt tidligere, men likevel vanskelig og tøft. Selv om jeg blant annet har jobbet mye med meg selv og kommet veldig langt er det enkelte ting som er utfordrende og er ting jeg kommer til å ta med meg i bagasjen resten av livet. Jeg føler ikke lenger at jeg er en skam for samfunnet og at jeg har klart å komme meg igjennom mye og endret meg mye som person tross av alt jeg har opplevd. Likevel ødelegger dette viruset så mye for meg og jeg ser på det hele som en stor hindring. Etter alt jeg har opplevd i livet har kroppen min fått kjent på en del spenninger som har utviklet seg til en betennelse som både kan være vond å leve med, men som også har gitt meg noen utfordringer i hverdagen det siste året. I disse corona tider er det ekstra tøft når jeg flere ganger er utslitt pga disse smertene som gjør at jeg ikke orker å være like mye ute som jeg skulle ha ønsket og som jeg både hadde trengt med tanken på psyken og den helsen jeg har. Ikke minst er den største hindringen nettopp hvordan enkelte mennesker velger å forholde seg til denne pandemien og hvilken skader de faktisk er med på å bidra til.

Hvilken bekymringer er det jeg sitter med? Nå har vi dessverre kommet til et punkt der steder i Norge er i gang med en ny runde med lockdown og dette er dessverre noe jeg både frykter, men likevel noe man trenger. Om det eventuelt blir en ny runde med lockdown i den kommunen og fylket jeg bor i er jeg veldig usikker på hvordan jeg kommer til å takle den. Alt dette med viruset gir meg er enda flere utfordringer og bekymringer samtidig som den hindrer meg i å bli kvitt denne betennelsen som det er viktig for meg å bli kvitt. Igjen og igjen for vi en beskjed om å holde ut i den tiden vi er en del av. Det er ikke bare å holde ut for enkelte av oss, for noen av oss betyr enkelte ting utrolig mye for hverdagen og psyken vår. 2020 var året for bekymringer, hindringer, utfordringer og nok en tøff og enda tøffere periode for de av oss som allerede har opplevd tøffe år med utfordringer både fysisk og psykisk. Vi har så vidt kommet i gang med 2021 og det er nok et år med utfordringer, hindringer og utslitte kropper. Enkelte vill kanskje komme seg igjennom denne vanskelige tiden, mens andre vill kanskje ikke komme seg igjennom og stiller seg selv nok en gang om de har krefter og energi nok til å komme seg igjennom enda en tøff periode i livene deres.

Over alt i verden finnes det mennesker som er alene og lever en hverdag uten venner. Ofte blir disse menneskene sett ned på og for høre hvor lite verdt de er. Har du noen gang tenkt på at selv om noen ikke har venner som betyr ikke det alltid at det er deres feil og at det er vedkommende som er problemet. Noen av oss velger kanskje å være alene og ikke ha så mye kontakt med mennesker basert på deres negative opplevelser og erfaringer fra mennesker man har hatt i livene sine. Lever man blant som de svakeste i samfunnet og har opplevd mye tøft i livet sitter man gjerne med den følelsen av at man man føler seg bedre av å være alene, stenge seg ute av et samfunn som bare drar deg nedover og ikke føler en trygghet på et samfunn og det å være ute blant mennesker. Selv var jeg den personen i flere år som var skeptisk til andre mennesker, som ikke turte å spørre en fremmed om hva klokke var eller var den som turte å gå bort til en butikkansatt for å høre om en vare. Det har tatt meg flere år å kunne stole på det å være en del av et samfunn og føle at jeg passer inn i et samfunn tross av mine utfordringer og negative opplevelser og erfaringer fra andre mennesker.

Om dere hadde vist om følelsene mine, om tankene mine og historiene jeg sitter på hadde dere kanskje hatt en mer forståelse for hvorfor jeg tar de valgene jeg tar, hvorfor jeg sier som jeg gjør og hvorfor jeg reagerer på den måten jeg gjør. Jeg har 22 år med stor bagasje som jeg må ta med og leve med resten av livet. Hva gjør det med hverdagen min? I enkelte perioder kan jeg føle meg utrygg, redd og usikker, men likevel klare å stå opp for meg selv og være der for andre som er blant de svakeste i samfunnet eller som trenger noen. Hva har det gjort med meg som person? Mine dårlige opplevelser og erfaringer har gjort at jeg har en enklere forståelse for andre mennesker, har en bedre forståelse for enkelte situasjoner, at jeg er mer forsiktig for hvordan jeg velger å behandle andre, det har gjort meg psykisk sterkere og det har gjort at jeg setter ned foten og tar de avgjørelsene jeg selv mener er riktig for min egen del uansett hva andre har å mene om det.

I litt over 20 år har jeg måtte levd med en hverdag basert på utfordringer og de største utfordringene kommer ikke fra diagnosene jeg fikk når jeg var 8 år gammel det kommer fra samfunnet og hvordan enkelte mennesker velger å være mot andre og behandle andre. Hvordan var det for meg å gå på norske skoler? Dette er år jeg gjerne kunne levd uten, da det er mye av årsaken og starten på det som gjorde at livet mitt ble utfordrende og livet har generelt vært en stor prøvelse. Jeg ble mye mobbet på skoler både av medelever, men også av lærere som forsvarte de som mobbet og som selv mente at jeg var problemet. Lærere som sjeldent tok seg tid til å sette seg ned med meg for å høre om hvordan jeg hadde det på skolen og som hele tiden forsvarte de andre når de mobbet meg og kom med beskyldninger som ikke stemte med virkeligheten.

Når jeg hadde blitt voksen og skulle begynne å jobbe ble det igjen mange tøffe år på min første arbeidsplass. Her ble jeg også mobbet av andre medmennesker som selv sliter med sine hverdagslige utfordringer, men det var alltid jeg som noen måtte bli rakke ned på og som noen måtte legge skylden på. Også her opplevde jeg at både sjefer og folk jeg jobbet sammen med behandlet meg dårlig og forsvarte hverandre. Enkelte av disse bodde på omsorgsboliger der personalet også gikk til forsvar og ga meg all skyld for ting som ble sagt og fortalt fra andre. Jeg opplevde flere ganger å ikke bli trodd på og flere ganger lot de meg ikke få muligheten til å forklare min side av saken, de ville bare høre på den ene siden og lot den andre siden være. Det er noe jeg har opplevd mye i livet. At jeg selv har mine sider av en sak som folk verken ville ha hørt på, latt meg fortelle eller blitt trodd på.

På denne arbeidsplassen ble jeg også kjæreste med en av de jeg jobbet med som behandlet meg fint i starten, men som etter kort tid utviklet seg til et forhold basert på voldelige hendelser, trusler, ble kontrollert og manipulert og som var et forhold jeg var i i 2 år før jeg klarte å komme meg ut av dette forholdet. På den tiden følte jeg meg veldig alene tross av at jeg har hatt noen få mennesker som har vært der for meg igjennom hele perioden. Jeg har hatt en tøft og vanskelig liv som mange kan ha store vanskeligheter for å ha en forståelse for, sette seg inni og ikke minst er det følelser, tanker og opplevelser man ikke alltid kan kjenne seg igjen i og selv om man kan kjenne seg igjen er det ingen følelser og opplevelser som føles akkurat like.

Lurer du fortsatt på hvorfor jeg er alene? Jeg har på mange måter valgt å være alene nettopp på grunn av alt jeg har opplevd samtidig som jeg har måtte kuttet ut flere mennesker av livet mitt, da det blant annet har vært mennesker som har misbrukt det jeg har klart å fortelle om mine opplevelser og har lagd sine egne historier ut av disse tingene for sin egen del for at jeg igjen skal bli sett på som den stygge ulven, mens andre skal ha blitt hyllet for at de har holdet seg unna meg. Sannheten er at det er jeg som sitter med den riktige historien, jeg som sitter med mine egne opplevelser av det hele og at det er jeg som har valgt å kutte ut mange mennesker som jeg har hatt i livet mitt, da jeg har ment at det har vært det beste for meg og de bare har vært ute etter gjøre meg mer vondt enn det man faktisk kan sette ord på.