Hei! Nå er det litt for lenge siden sist. Grunnen til det er det meget vekslende nettet på barnehjemmet, og ellers travle dager.

Jeg har vært på barnehjemmet i snart to uker. (Det vil si, NÅ er jeg i Mancorá, men det skriver jeg om senere.) De øverste bildene er fra vi tegnet drømmer med barna. Det er rørende å se hva de tegner. Manuel på fire år vil bli fisker. Men de aller fleste tegner familier. Det er det de drømmer om. Barna her har blitt utsatt for grusomme ting. En av jentene har ødelagt hud over hele kroppen, søsteren hennes har syreskader på begge bena. Vi har barn som har blitt misbrukt både psykisk og fysisk. Voldtektsofre og voldsofre. Og dette er barn, alle under 14 år! At de likevel smiler hver dag, og behandler hverandre med respekt er beundringsverdig og rørende.

Bildene lenger ned er fra utflukt til badeland, fotballturnering, klesvask og hverdagsliv. Det er sjeldent vann, og dermed ingen dusj, vaskemaskin osv. Føler nesten jeg er med på Farmen, hehe. Men det er merkelig hvor fort man blir vandt til det! Til og med varmen har jeg vendt meg til. Å sove i 30 grader uten vifte eller aircondition var vanskelig første uken..

I går reiste vi alle syv til Mancorá, seks timer nord for Chiclayo. Her er vi på strandferie sammen, før jentene reiser videre til Cusco, og Jakob og jeg drar tilbake til barnehjemmet. Det er kjempefint her! Idag har jeg surfet for første gang, det var veldig morsomt. Dagene som kommer skal vi ta det helt med ro, og nyte strandlivet.

Håper alt står bra til med alle hjemme i Norge. Jeg tenker mye på dere. Og til alle mødre, gratulerer med dagen!!

Snakkes!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Hei!

Nå sitter jeg under skyggen, på gresset på Aldea (barnehjemmet). Ankom på morgenen for to dager siden.

Bussturen nordover var lang, men bussen var behagelig og jeg var trøtt - så det føltes heldigvis ikke som 14 timer, hehe.

Når vi kom frem stod Irma klar, og etter en 20 minutters humpete tur var vi fremme. Barnehjemmet er gjerdet inn, og ligger på landsbygda. Området er stort, med flere jorder, et stort administrasjonsbygg (hvor vi bor), og et skolebygg, og fem hus(tre i bruk) hvor barna og tantene deres bor.

Det er faktisk fem norske jenter fra NTNU her! Det var en veldig gledelig overraskelse! Deilig å ha noen norske her de første ukene. Jentene studerer barnevern og skal være her frem til 10/2. En veldig fin gjeng. Martha(bestyrer) er her fra 8-16 hver dag. En veldig koselig og behjelpelig dame - alt går riktignok på spansk, jeg stutrer meg frem.

Det er 16 barn her, og ei jente på 17 som snart skal flytte ut, tror vi. Alle er veldig livlige og nysgjerrige! Vi er med dem frem til 17 hver dag - og leken går lett! Ingen av oss snakker noe særlig spansk, men det går bra. Vi spiller fotball, fletter hår, hopper på trampoline og koser oss. Flere og flere navn fester seg - gleder meg til å bli ordentlig kjent med dem.

Legger ikke ved noen flere bilder denne gang. Nettet er veldig tregt - pluss at jeg vil forsikre meg om at det er greit før jeg legger ut bilder av barna.

Snakkes igjen om litt!

Likes

Comments

Hei alle venner! Og hei farmor og farfar, hører Ellen har lagt inn snarvei på TV deres. Moro at dere følger med!

Nå er jeg på hostellet i Cusco. Imorgen tidlig flyr jeg til Lima, deretter venter en tolv timers busstur til Chiclayo, hvor barnehjemmet jeg skal jobbe på ligger.

Fra 22-25.januar gikk jeg den berømte Inka Trailen fra KM82 til Machu Picchu. Jeg var, som alltid, veldig heldig med været. Det er regntid her, og jeg var forberedt på 4 dager med pøs regn. Slapp riktignok unna med kun noen timer på dag 2. Utenom det smilte sola til oss!

Dag 1: Vi ble hentet på hostellet ved 06-tiden, kjørte i et par timer til KM82, hvor turen startet. Teamet bestod av Jakob, Andrew (fra USA), Fredy (guide), tre porters, en kokk, og meg. Trengte kun å bære en liten sekk med tøy og ekstra sko. Mat, vann, telt ++ ble bært av porters. Utrolig luksus i forhold til de 17kg jeg drasset rundt på i Patagonia. Dag 1 gikk vi 10km, relativt flatt, innover Sacred Valley. Guiden vår fortalte masse spennende historie på vei innover, og når vi kom frem var lunsjen klar og teltet satt opp. Vi bodde på en slags gård langt inne i dalen. De lokale solgte litt drikke og snacks, og lot oss låne toaletter mot en liten slant.

Dag 2:
Dette sies å være den mest utfordrende dagen. Vi skulle klatre fra 2800moh til 4200, og deretter ned til 3600. Det gikk riktignok veldig bra. Første halvdel høljet det ned, men plutselig stoppet regnet og solen tittet frem.

Etter 5 timer klatring var jeg endelig på toppen! Herlig følelse. Hodet klarte seg greit. Slet riktignok med en lyskestrekk jeg pådro meg i Patagonia, men det føltes som en bagatell når jeg stod godt over 4000moh med en helt utrolig utsikt. Etter 100 bilder og en Kvikk Lunsj bevegde vi oss ned til neste camp.

Dag 3:
Etter en lang natt uten søvn og kramper i lysken var jeg ikke særlig gira på å klatre igjen. Jeg kom meg riktignok ut av teltet, og etter en god frokost og noen gode smertestillende satte vi avgårde. Strekken roet seg bare kroppen ble varm, og vi fikk nok en fin dag. 16 km, to pass og mange fine ruiner langs stien!

Dag 4:
Stod opp 3:30 og satte avgårde mot Sun Gate. Her var det skyet, så vi så ikke stort, og var redd vi ikke skulle få se Machu Picchu heller. Men tror du ikke skyene lettet, og vi fikk en flott dag i Machu Picchu!

Imorgen drar jeg som sagt nordover. Jeg skal jobbe tre måneder som frivillig på et barnehjem i Monsefu, utenfor Chiclayo. Barnehjemmet og den lokale skolen driftes av Prosjekt Peru. En norsk organisasjon som blant annet får midler fra videregående skoler i Vestfold. Jeg tror jeg har både givende og tøffe tider i vente.

Snakkes igjen om litt! Veldig gøy at så mange av dere følger med! Bare legg igjen en kommentar om det er noe dere vil høre mer om :)

Cyberklem fra Sør Amerika

Likes

Comments

Det går så i ett om dagen at jeg nok ikke får postet et ordentlig innlegg fra Inca Trail helt enda.

Men dere skal likevel få se litt bilder fra Cusco, byen som har vært «base» den siste uken.

I dag var det en slags parade på Plaza de Armas, hovedplassen. Minnet mye om 17.mai! Folk danset i tradisjonelle drakter. Live musikk og mye sang. Litt usikker på hvorfor de holdt på, men mulig det var et slags karneval, en viktig katolsk tradisjon i Sør Amerika.

De siste bildene tok jeg for eksakt fem minutter siden. Klokka er 18:30 her, og det er fortsatt mye liv. Cusco er en herlig by! Vakker arkitektur, god mat, historie og kultur. Her kunne jeg bodd, hadde det ikke vært for at tre trappetrinn opp gir meg puls på 180..

Vi snakkes snart igjen!

Likes

Comments

Hei!

Jeg har vært dårlig til å oppdatere her i det siste.. Jeg har vært på farten non stop de siste ukene, med varierende nett. Men! Her skal dere hvert fall få lest litt om dagene mine i Santiago, hovedstaden i Chile. Der var jeg fra 18-21.januar. :))

Jeg hadde ingen forventninger til byen. Alle jeg snakket med på forhånd sa byen var forurenset, uinteressant og full av kriminalitet. Dette viste seg dog å være helt feil.

Egentlig skulle jeg bo hos Santiago, en fyr vi møtte i Buenos Aires, men han måtte jobbe. Så da ble det hostell. Og her traff jeg virkelig blink. Jeg bodde i bydelen som heter Bellavista. Full av unge folk, kule barer, og også en veldig trygg del av byen.

Første kvelden var det bare å slenge fra seg bagen og bli med gjengen fra hostellet ut.

Dag to dro Jakob, Nic (fra Australia) og jeg til San Cristobal Hill. Det var dødsvarmt, og der oppe er det et stort offentlig basseng. Jeg hadde lengtet etter basseng helt siden vi ankom Sør Amerika, så det var midt i blinken for meg. På kvelden var vi en gjeng som koste oss på takterrassen på hostellet.

Siste dagen ruslet vi rundt i byen, pakket og hang litt med folk på kvelden før vi dro til flyplassen ved 05-tiden morgenen etter.

Likes

Comments

Etter snart tre uker på farten har jeg gjort meg opp noen tanker om det å være hjemmefra, og verden utenfor Norge.

Dette er ikke første gangen jeg reiser vekk. Andre klasse på videregående tilbrakte jeg i Michigan, og i fjor tjenestegjorde jeg i hæren, i Troms. Så jeg er vant til å være borte, og å måtte bli vandt til nye steder og folk raskt. Men å reise er annerledes, jeg er ikke «beskyttet» på samme måte som før.

Jeg er ytterst ytterst takknemlig for livet mitt hjemme. Og jeg elsker virkelig Norge. Jeg har en familie som står bak meg uansett. En mamma jeg kan snakke om skumle, viktige ting med, men samtidig danse sving i stua med. En pappa som alltid er der, en tålmodig, snill og morsom mann. En bror som holder ut med meg, hver dag. Han er min største trygghet, og aller beste venn.

Jeg har venner jeg har kjent hele livet. Camilla kjenner meg bedre enn jeg gjør selv. Gjengen min fra barneskolen er den samme som for 10 år siden. Vennene mine fra militæret er en familie jeg ikke kan se for meg å leve uten.

Huset mitt er fire store, trygge tykke vegger av minner og historie. Jeg kjenner hver bulk i gulvet, hver krik og hver krok. Nabolaget mitt er som på en film. Jeg kjenner alle, alle kjenner meg. Trygt. Og godt.

Jeg har en jobb jeg gleder meg hver morgen til å dra til. Og jeg drar hjem med god samvittighet, hver dag. Kollegaene mine er kloke, støttende, gode mennesker. Pasientene mine har levd lange, spennende liv. Jeg elsker å høre dem fortelle historier, og blir varm inni meg når vi ler sammen.

Jeg har natur. Frisk og norsk natur. Jeg hører trærne hviske ting til meg når bladene bruser i vinden. Jeg føler bølgene slå mot land. Jeg stryker fingrene langs stammene, kornet, steinene. Alt er på en måte litt mitt. Akkurat som jeg er litt deres. Vi hører sammen.

Jeg rømmer ikke. Jeg gleder meg til å komme hjem. Trygt og godt er deilig, men jeg må ut også. Jeg nyter å puste inn en annen luft. Se folk leve sine liv. Mye er veldig annerledes, men det aller meste er ganske likt. Mødre holder barna sine i hånden på flyet. Naboer hilser på hverandre. Taxi-sjåfører kjefter på hverandre. Noen er nysgjerrig, andre har nok med sitt. Folk bor på gata, og folk bor i slott.

Livet mitt er latterlig bra. Jeg er vilt heldig. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Vennene og familien min unner meg alt godt. Ingen er slemme mot meg. Ikke alle har det sånn, svært få er så heldig, faktisk.

Er det noen som burde gjøre en forskjell, så er det jo folk som meg. Jeg har utallige ressurser, uendelige muligheter, alle forutsetninger. Jeg kan språk, førstehjelp, lese, skrive, forstå, lytte. Det er en skam å sløse vekk et sånt liv. Jeg vil se hele verden. Gjøre livet til andre litt bedre.

Kanskje hjelper jeg folk ute i verden, takket være ting jeg har lært hjemme. Eller kanskje vil erfaringer fra turene mine hjelpe meg å hjelpe andre hjemme. Eller kanskje begge deler!

Jeg vil lære folk å sette pris på det de har, og har de svært lite skal de få litt av meg. Jeg vil lære barn å lese. Lære voksne å sykle. Ta folk med til fjells. Se dem le. Lage mat til dem. Danse. Synge. Ri. Seile. Løpe.
Og jeg vet at folk, både hjemme og borte, har masse å lære meg. Livet er rikt. For de som reiser jorda rundt, og for de som bor i samme bygd hele livet.

Av og til skal jeg hjem. Hjem til mamma. Dra til fjells. Ha sommerfest med vennene mine. Fiske krabber. Plukke bær med mormor, og fortelle om eventyrene mine.

Jeg skal ut, vekk og bort. Men alltid, alltid komme hjem.

Likes

Comments

Hei!

Ja, som dere sikkert skjønte rakk jeg ikke noen oppdatering før vi dro ut til Torres den Paine. Men her kommer i alle fall en liten recap av turen! Vi har hatt en helt utrolig uke i fjellene. Det er faktisk ikke til å tro. At det skulle bli trist å sette seg på bussen tilbake til sivilisasjon så jeg ikke for meg for en uke siden.

Vi reiste fra Puerto Natales med en tidlig buss på dag 1. Når vi gikk av møtte vi tilfeldigvis på to norske jenter, forøvrig også de eneste nordmennene vi møtte på hele turen. Julie og Sunniva, begge medisinstudenter i Bergen, ble fort faste turvenner. Vi holdt sammen nesten hele turen, bortsett fra et par dager hvor vi sov på ulike camper.

De første dagene gikk vi fra Seron til Los Perros, også kalt «baksiden» av parken. Vi var heldige med været. Ikke noe regn på dagen, relativt lite vind, og en del sol. Det beste med baksiden var nok at det var så lite folk. De slipper inn ca 80 om dagen til parken, og det er ikke så mange som går The Circuit, som turen vår heter. Dette førte til at vi som gikk hele runden ble en slags stor gjeng. Veldig koselig. Vi har blant annet blitt kjent med chilenere, amerikanere og tyskere. Fire kule amerikanere fra Wisconsin, en av dem med nye norsk slekt, og to festlige brødre fra Sør-Korea. Masse morsommere folk!

For å komme oss over på fremsiden av parken måtte vi over John Gardner passet. Dette viste seg å bli den kuleste og råeste dagen! Vi startet i opphold og lite vind, men litt oppi fjellet snudde været plutselig. Før vi ante ordet av det stod snøføyka rundt oss, og vinden holdt på å velte oss overende. Vi kava oss oppover i et par timer, feiret med Kvikk Lunsj på toppen, før vi startet på nedfarten. Etter dager med mye sol er det rart å tenke på at gangen jeg var mest glad for å ha med meg solbriller, var på vei ned fra passet, i full snøstorm og med null sikt. Vi kom oss ned i barskogen, men også der snødde det, midt på sommeren! Det var ganske surrealistisk, men moro også selvfølgelig. Snøen ble etter hvert til tungt regn, og når vi kom frem til Campamento Paso var det bare å stille seg under trærne og håpe at regnet ga seg.

Og siden vi har gullhår i ræva lettet selvfølgelig skyene. Dagen etter satte vi avgårde mot fremsiden, sivilisasjon og Paine Grande. Denne dagen blåste det helt sinnsykt. Jeg falt overende mange ganger, hehe.

Fra Paine Grande tilbake til Laguna Amarga (siste stopp, der bussen går tilbake til byen) var det betraktelig flere folk. Vi lot riktignok ikke dette sette en demper på stemningen, og bestemte oss heller for å dra tidlig fra camp for å slippe de største menneskemassene. De siste dagene har vi gått med asurblå innsjøer på den ene siden, og krappe fjellsider på den andre. Vi har gått langs isbreer og krysset hengebroer.

En helt fantastisk tur jeg helt klart vil anbefale andre! Vi var heldige med været, og jeg har vært ekstra ekstra heldig med reisefølget. Nå ligger jeg utslått i senga på hostellet, og gleder meg til en lang natt og sløv morgendag.

Snakkes!

Likes

Comments

På vei til Puerto Natales og Torres del Paine. Skriver mer i kveld.

Hadeeee

Likes

Comments

Byen er stooooor, og ikke helt som jeg ventet. Ikke nødvendigvis i negativ forstand, jeg tror bare jeg forventet noe annet. Rike og fattige mennesker bor om hverandre. Uteliggere finnes overalt. Det er vondt å se, spesielt når vi ser barnefamilier som bor på gata.

Det er mange store og flotte bygg her! Kongressen og parlamentsbygningene er virkelig vakre. Det er gamle katedraler og moderne glassbygg om hverandre. Palermo er et ungt og urbant område et stykke utenfor sentrum, a la Grünerløkka i Oslo. Mange kule barer og god mat, Javier tok oss med dit for noen dager siden.

Vi ble advart mot mye kriminalitet, men det har vi ikke merket noe særlig til. Vi passer på å ikke ha med for mye kontanter ut, og holder oss selvfølgelig unna de verste strøkene. Folk er generelt veldig hjelpsomme, men de færreste kan engelsk. Så vi stutrer oss frem på spansk.

Ellers har vi vært heldige og møtt utrolige mange kule folk allerede. Julie blir kanskje med oss til Patagonia, og Santiago (fra Santiago) har sagt vi kan bo gratis hos han når vi skal til Chile om noen uker.

For to dager siden var vi i Jardin Japonés (en japansk hage), og på Malba, et flott museum. Det var 38 grader i skyggen i går, ganske slitsomt for to bleike vikinger. Da passet det fint med museum.

Igår var en rolig dag. Det regnet på formiddagen, og var «bare» 25 grader. Hehe. Vi ruslet rundt, og på kvelden dro vi til Palermo og spiste goood mat.

Idag er nest siste dag! Tiden har flydd. Vi har vendt oss til varmen, spansken og folkene her. Planen er en tur til Puerto Madero, et kult havneområde. Og i kveld skal vi på Tangoshow!

Snakkes igjen om noen dager.

Likes

Comments

Endelig har jeg fått slengt meg på senga. Flyet var forsinket en time igår kveld, og når vi endelig landet rundt 10-tiden idag var det selvfølgelig streik på flyplassen. Fullt av folk og ingen bagasje.

Som de reisevante folka vi er (hehe), tok vi det hele med stående ro. Møtte en kul jente fra Belgia, og et koselig gammelt par fra USA å vente med.

Etter er par timer kom bagasjen, og sammen med Julie fra Belgia tok vi en Uber til sentrum.

Varmen slo oss som en vegg idet vi gikk ut av flyplassen. Det er godt over 30 grader i skyggen her. Det er midt på sommeren i Argentina, hvilket faktisk gjør det litt roligere her. Mange av de innfødte ferierer andre steder enn i byen, så det er deilig. Hostellet vi bor på ligger midt i byen, og så langt er vi veldig fornøyd!

Likes

Comments