Hello people! Nå sitter jeg på pcen på skolen og blogger. Livredd for å bli oppdaget. Haha. Ikke av læreren altså, for jeg har gjort alt jeg skal, og nå har jeg over en time til å gjøre hva jeg vil. Dødtid = blogging! Men jeg vil ikke at noen i klassen skal oppdage det. Haha. Til nå er det kun to jenter som vet at jeg blogger. Så sykt deilig å bare være Marta og starte helt fresh og være litt anonym. Ikke at jeg trodde at folk skulle kjenne meg igjen, det er jo en ganske liten blogg. Men når man sier at man er blogger, så kommer det litt mange spørsmål og fokus på feks Audun og hvordan bloggere tjener penger osv. Samme spørsmålene om og om igjen. Jeg er lei. Så det er veldig deilig å ikke nevne noe av det, og heller la folk bli kjent med meg.

En av jentene som vet at jeg blogger, er så sykt flink på foto og hun hjelper meg gjerne. Så søt. Har sagt til henne hvor vanskelig jeg finner det å balansere alt det nye og samtidig kunne blogge hver dag - som jeg elsker! Så hun skal piske meg litt og hjelpe. For jeg vil ikke slutte. Det er ikke et alternativ en gang. Å skrive er enda viktigere nå. Og snart blir det ting rundt Audun som blir litt spennende, så jeg tenker at dere som har fulgt oss, skal i hvertfall få en ordentlig avslutning.

skjørt her, genser her, sko her

Det er så behagelig å skrive på en ordentlig PC. Visste ikke at jeg hadde savnet det så mye før jeg satt meg ned her. Nå tenker jeg at jeg skal kjøpe meg en stor PC. Kan ikke det akkurat nå, men når jeg flytter neste gang. Det er noe helt annet å jobbe med en stasjoner datamaskin enn en laptop. Det er helt sikkert! Blir mye mer inspirert og man ser alt mye bedre. Men de fleste av dere merker nok ingenting, for jeg vil tro at de fleste leser blogg over mobil?

Uansett, i dag skal jeg til Audun <3. Gleder meg SÅ sykt. Jeg skal ikke se han før søndag, men jeg skal være med en venninne i Stavanger i dag og i morgen. Det er koselig. Det er ikke ofte jeg er med venninner jeg studerte med i Oslo. Så det blir veldig koselig å få litt kvalitetstid og mimre <3

Siden det var intern praksis, måtte vi finne noe på skolen å skrive om. Det gjaldt også TV-reportasjen. Jeg ville skrive om utvekslingsstudentene vi har på skolen. Vi har nemlig studenter fra hele verden som tar master på våres skole. Veldig spennende for de har så mye interessant å fortelle. Sensur, politikk og helt andre retningslinjer for hvordan journalister må være. Feks kan man ikke skrive om militæret eller kritisere regjeringen. Det har alltid interessert meg. At noen kan bli arrester eller sparket for å skrive noe. Vi i Norge er sykt heldige som ikke har sensur. Tror vi tar det litt forgitt. Valgte samme vinkling i TV-reportasjen også.

Det er gøy å skrive om overfladiske ting, men jeg har lengtet etter å få brukt pennen til noe mer meningsfylt. Og fri-journalistikk er et viktig tema!

I går hadde vi ferdig artikkelen, og i dag måtte video være ferdig. Så vår TV-reportasje (vi var to stk), ble vist foran hele klassen i dag. Det var veldig skummelt!! Vi har jobbet på spreng de siste dagene, og ingen av oss har så særlig peiling. Hehe. Men det ble bra tilslutt. Det eneste var at jeg hater å høre stemmen min. Jeg var nemlig "reporteren" i vår reportasje. Så ja, det ble bra, men var flaut å høre seg selv.

genser her, bukse her, sko her

Senere på dagen i går gikk jeg på dansing. Det ble 3 timer. Var hjemme i halv-elleve tiden på kvelden. Først en vanlig trening, og så en audition. Ja, det har jeg ikke rukket å fortelle dere. Haha. Ja, jeg var på audition i går. Noe så skummelt! Av og til skjønner jeg ikke hvorfor jeg gjør sånn mot meg selv. Gjør ting som gjør vondt i magen i mange dager før og etter. Haha! Men jeg bare hev meg ut i det. Tror ikke jeg kommer med på noe dansegruppe i år. Haha. Jeg har ikke danset på 10-11 år, og jeg klarer ikke å stå på hender - som vi faktisk skulle gjøre på audition.. Fikk litt sjokk.. Og nei, jeg fikk det ikke til! Har angst for å kaste meg i fart ned på hendene. Så jeg får prøve igjen neste år! Haha. Og de har en annen dansegruppe som er for alle studenter. Så jeg kan jo danse der hver uke, helt gratis! Er ikke sååå viktig at jeg kommer med, med de beste. Selv om jeg gjerne ville ha blitt med. Det viktigste er at jeg får danset hver uke!!! Har savnet det SYKT!!

Æhh.. Åpnet bloggen min på søndag og fikk en så utrolig koselig kommentar på bloggen av en leser. Den har jeg levd på i heeeeele dag. Den var bare så koselig, fin og skjønn. Men så åpner jeg bloggen i dag og får høre at jeg høres helt psycho ut siden jeg ikke liker å være alene og vil være med folk hele tiden. Hmm.. Fikk meg til å tenke på at jeg kanskje burde veie mine ord mer når jeg skriver her inne og det blir fort slitsomt. Kan jeg ikke bare få skrive slik jeg gjør? Må alt kveruleres på og misforstås? Skriver jeg ikke veldig, veldig enkelt?

Jeg liker å være med folk. Eller nei, jeg elsker å være med folk. Det er så deilig å ha mennesker rundt meg. Jeg har hatt det hele livet. Jeg har vokst opp i en liten, men veldig tett familie der nesten alltid noen var hjemme. Jeg var sjeldent alene. Jeg var enten med jentene hjemme (mamma og mine søstre), eller jentene på skolen som var mine venninner. Kunne også lett ha med meg venninner hjem hver dag. Jeg elsker det. Og har egentlig aldri likt å være alene. I forhold har jeg vært med kjæresten så og si hver dag. Er det rart å være sånn? Er det rart at jeg blir lykkelig av å bo med andre i en alder av 26 år? Jeg kjenner på en sånn lykke av at mine dager fremover er fylt med mennesker hver dag på skolen og når jeg kommer hjem, er det fult hus her og. Jeg kan stenge meg selv på rommet om jeg trenger alenetid. Men jeg MÅ ikke være alene. Noe så deilig. Jeg har tilgang til å være med folk hele tiden og det gir meg en sånn tilfredsstillelse.

På lørdag hadde jeg noen timer der jeg var alene etter Pride-toget. Det var faktisk koselig. Jeg klarer å være alene. Men det er fordi jeg vet det kun er for en liten stund, også kommer feks roomie hjem, eller en venninne vil henge. Kanskje trist at jeg tenker sånn. Men jeg setter så utrolig pris på å være rundt folk. Jeg vil føle meg så lei av at det skjer noe hele tiden, og så lei av å være med folk at jeg MÅ stenge meg inne på rommet. Jeg klarer ikke å være glad når jeg MÅ være alene. Jeg blir glad når jeg har vært med på så mye at jeg må ta et pust i bakken. Da kjenner jeg at jeg lever.

Så nei, jeg er ikke helt psyko. Jeg hadde mange timer på lørdag der jeg bare var med meg selv. Og jeg hadde det fint. Jeg fikk gjort mye jeg har utsatt, sett serie, redigert bilder, ryddet osv. Det var deilig. Men så kom kvelden, og da kom Amalie hjem - som jeg bor med. Og vi satt og snakket i flere timer på stuen. Jeg føler meg så heldig som er omringet av folk som liker å være med meg. Haha.