Knekken

Det er tredje søndag i advent, og om fire døgn er jeg hjemme hos pappa. Det føles nesten uvirkelig, for jeg har sett frem til å dra hjem så utrolig lenge, så jeg klarer nesten ikke å tro at jeg faktisk skal hjem denne uka. På tirsdag har jeg vært her i hele 12 uker. Det føles som 12 måneder, men samtidig har det jo gått fort også.. På en rar måte.

Det er ingen hemmelighet at jeg synes det er utfordrende å være her, men ikke alle vet hvor tøft jeg faktisk synes det har vært. Jeg har vært langt, langt nede i kjelleren i høst, og jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg har klart å komme meg gjennom disse ukene. Jeg har vurdert å dra hjem etter et semester, men jeg har også tenkt tanken på å bare gi opp utvekslingsåret med en gang og ta et friår i stedet. Jeg synes egentlig ikke det er spesielt kult eller gøy å bo her i det hele tatt, og jeg teller bare dager og uker til jeg skal hjem. Jeg tror 2018 har vært et av de verste årene i mitt liv, og jeg kan ikke si at jeg gleder meg til starten på 2019. Heldigvis kommer 2019 til å ende bra, for uansett hvor kjipt jeg kommer til å ha det når jeg stresser med prosjektoppgave neste høst, så er jeg hvert fall hjemme.

Jeg hadde gledet meg til å faktisk ha en desember uten eksamensperiode i år. Sist gang jeg kunne nyte førjulstiden skikkelig var i 2013, så jeg har sett veldig frem til å dra på julemarked, se på julefilmer og nyte desember til det fulle. Det har jeg absolutt ikke gjort. Det har vært mye å gjøre på skolen, og jeg begynner allerede å bli stresset for eksamenene som venter i februar. Jeg føler jeg bruker hele fritiden min på å jobbe med skole, og når jeg endelig er ferdig, orker jeg ikke så mye annet enn å sitte i senga og se på TV.

Forrige lørdag bakte jeg pepperkaker med noen norske jenter, og det var veldig hyggelig. Jeg lo og koste meg, og det var godt å høre at andre også synes det kan være utfordrende å bo her. Lørdagen var virkelig kjempefin, men søndagen var mørk og trist. Jeg tror jeg blir ekstra lei meg etter at jeg faktisk har gjort noe gøy, for da innser jeg at livet kunne vært så mye bedre om jeg ikke måtte sitte med skolearbeid dagen lang, til og med i helgene.

Nå er jeg klar for siste innspurt før ferien. Jeg har bestemt meg for å ikke gjøre noe som helst skole i ferien, så det er motivasjonen jeg har hatt for å holde ut de siste ukene. Nå vil jeg bare hjem til familien min og Ole. Jeg er spent på hvor mye jeg kommer til å gråte når jeg ser dem igjen, for nå om dagen får jeg tårer i øynene av hver minste lille ting. Men som ei god venninne sa; det er lov til å gråte. Og det skal jeg gjøre. Gråte av glede.

Liker

Kommentarer