Dere som følger litt med på bloggen vet jo at jeg er sykemeldt. Jeg skriver generelt veldig lite om akkurat det og snakker heller ikke med noen om det. Egentlig litt rart at man kan snakke åpent om det aller meste men ha helt sperre på en så naturlig ting. Det er jo på en måte ikke min feil at kroppen min ikke vil virke.

Samtidig er det heller kanskje ikke så mye å skrive om. Akkurat nå er jeg under utredning og det virker til å være litt vanskelig å finne ut hva som faktisk feiler meg. Noen dager er ganske bra, andre dager helt grusomme, snodige greier.

Denne uka var jeg satt opp til Gastroskopi på sykehuset. Og for å være helt ærlig har jeg gruet meg så fælt at jeg nesten ikke har klart å fungere. For ikke så lenge siden var jeg på en annen kontroll på samme avdeling og satt på venterommet der å hørte på alle menneskene innenfor som gjorde akkurat denne undersøkelsen. For en som brekker seg bare av å pusse tennene og gråter som et barn når jeg må kaste opp var det en traumatisk opplevelse bare å høre på. Jeg har faktisk gruet meg til den timen her siden før jul. Og de siste dagene før undersøkelsen var rett og slett en «Pain in the ass». Jeg kunne sikkert ringt til sykehuset for å spørre tusen spørsmål, men for det første har jeg et lite snev av telefonangst og for det andre fant jeg ut at det var bedre å bare kaste seg i det. Altså tenk om de fortalte meg at de var tom for bedøvelsesspray eller at undersøkelsen kom til å ta 50 minutter. Da hadde jeg jo bare måttet grue meg enda mer og det var ikke et alternativ.

Som dronningen av Google leste jeg selvfølgelig Internett tomt for informasjon om Gastroskopi. Det man ikke finner på kvinneguiden.no er nemlig ikke verdt å vite. Der kunne jeg lese at man kunne be om beroligende før undersøkelsen dersom man følte at man trengte det. Vel, jeg VISSTE AT JEG TRENGTE DET. Så det første jeg gjorde når jeg kom opp på avdelingen var å si til første sykepleier jeg så at jeg måtte ha beroligende. Og sånn ble det.

Inn med veneflonen, opp på benken, sideleie, legen kommer med en slange på tykkelse med en finger og jeg gir han tydeligvis verdens mest redselsfulle blikk siden han sier «Ahh, du skulle ha beroligende du». Jeg får en spray i munnen som skal bedøve munnhulen og svelget, den smaker så vondt at jeg brekker meg av den. Allerede en smule kvalm av å ha fastet. Så plutselig fylles veneflonen av noe helt perfekt. Jeg rekker akkurat å tenke «Dette går ikke, jeg får lukke øya så jeg slipper å se på» før jeg lukker øynene og er søkk borte. Helt til jeg våkner til midt under undersøkelsen, skjønner ingenting og begynner å dra slangen ut av halsen. Jeg husker vagt at jeg fikk litt kjeft av sykepleieren og at legen sa «gi´a no mer» før jeg er borte på nytt. Det neste jeg husker er at jeg ligger i en seng på gangen på sykehuset med kjærligheten på sidelinja.

De to minuttene jeg tror jeg har vært borte har vart nesten en time. Den deilige doble dosen ga meg en skikkelig avslappende morgen. Og når jeg ruslet glad og fornøyd ut av sykehuset følte jeg helt seriøst at jeg hadde hatt verdens beste dag så langt. Det skulle vise seg i ettertid at jeg fortsatt var ganske rusa på vei ut av sykehuset og at den herlige likegyldigheten når jeg på vei hjem kjøpte med både mc. Donalds, pølser i brød, en ostekake, skillingsbolle og berlinerboller fortsatt skyltes medisinen, IKKE at jeg var blitt et helt nytt menneske.

Og når rusen endelig dabbet av fant jeg mobilen min full av fine snapper fra kjærligheten som også hadde hatt en ganske fantastisk morgen. Sammen med sin høye kjæreste i en gang på sykehuset i Drammen.

Sitat «Munnen min er gavepapir, munnen min er en Twistpose og leppene mine er kokostwist» sitat slutt.

Å ta gastroskopi viste seg i allefall å være alt annet en det jeg hadde tenkt!


-M

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments


Dagen der alle spisesteder er fullbooket, rosene utsolgt og hjertene florerer.

Jeg elsker slike dager! Vi feirer den egentlig ikke i det hele hatt, så kjærligheten min for slike dager handler ikke om verken gaver, roser eller å spise ute. Den begrunnes rett og slett av kjærligheten selv.

Det er alltid så mange diskusjoner rundt alt man skal feire. Enten det er valentin, far/mors-dag eller Halloween. Meningene er mange! I dag har jeg lest alt fra hvordan dagen er laget av handelsnæringen til hvor frekke mennesker er som trykker kjærlighetslivet sitt opp i ansiktet på alle single der ute.

Hvordan kan man i alle dager klare å få det å feire kjærlighet til å bli en negativ ting?

Det er alle hjerters dag. For meg betyr ikke det ensbestemt at den skal handle om meg og kjæresten min. Jeg forventer ikke roser eller en gratulerer med valentinsdagen en gang. For meg er det bare en liten påminnelse. Som minner meg på hvor heldig jeg er. Hvor mye kjærlighet jeg har i livet mitt.

Selvfølgelig tenker jeg på det hver eneste dag. Barna mine, kjæresten min og familien min. Men, jeg blir litt ekstra glad og god i hjertet når jeg ser all kjærligheten rundt oss også. Når lille L får kort fulle av hjerter på skolen, når lykkelige par trasker hånd i hånd forbi stuevinduet og når alt av sosiale medier overfylles av røde hjerter.

Kjærlighet er så fint og så uendelig mye!
La oss feire den med alt vi har!

❤️

Happy valentines søtinger ❤️

Likes

Comments


Den evige "hva skal vi ha til middag i dag?" - jeg blir helt sprø av hvor tomt det er i hodet mitt når det kommer til matlaging. Det er nesten pinlig å si at jeg har gått kokkeskole, men når jeg tenker meg om er det jo hele 11 år siden (aoch) og jeg tror egentlig ikke at jeg var så veldig flink når jeg gikk der heller!

❤️

Hodet mitt roper Toro men hjertet og magen roper hjemmelaget. Så den siste tiden har jeg virkelig prøvd å ta meg sammen. Livet som husmor har aldri vært noe for meg generelt! Jeg hater å vaske, rydde, vaske klær, lage mat og aller verst handle mat. Samtidig klarer jeg ikke å ha det verken rotete eller skittent, elsker lukten av rene klær og man må jo ha mat. Så ender man opp som husmor likevel. En real en.

Jeg liker å bake da, men det blir liksom ikke det samme med gjærbakst til middag hver dag, haha!
Det jeg egentlig skal frem til er at jeg har klart å skryte på meg at jeg skal lage hjemmelaget lapskaus til middag i morgen. Utfordringene står i kø. 1. Jeg har aldri laget det før. 2. Jeg er som sagt ikke så flink å lage mat. 3. Jeg kan ikke huske sist jeg spiste det og husker derfor ikke helt hvordan det smaker. 4. Jeg blir helt forvirret av alle oppskriftene jeg har lest.

Altså man skulle jo tro at det var rene gourmeten jeg skulle lage, med flambering og greier. Men jeg har altså et snev av nervøst sammenbrudd over lapskaus! Det skal også legges til at jeg har kjøpt flatbrød for første gang i mitt liv. Husmor anno 2018!

Det kommer til å drømmes om lapskaus i natt.

-M

Likes

Comments


Etter å ha slengt inn en liten meningsmåling på Instagram i går for å spørre om det var stemning for å oppdatere bloggen litt i går er jeg plutselig her igjen!

Altså, nå var det ikke akkurat topp trøkk og 100% positivt på den meningsmålingen, haha! Så spent på hva alle de som svarte nei tenker om bloggingen min, er den virkelig så dårlig?!
Man ser jo alle som har svart nei der inne og mange av de som svarte nei er jo så flinke å legge igjen kommentarer og likes på instagramprofilen min, så kanskje de bare liker bedre bildene mine en maset mitt? Haha!

Uansett har jeg tenkt å gi det et forsøk!

De tre siste innleggene mine sier nok akkurat det samme, at jeg er tilbake! Men, så forsvinner jeg igjen med en gang.

Saken er rett og slett at formen min har vært skikkelig opp og ned den siste tiden. Jeg stiller så store krav til meg selv at jeg hele tiden har tenkt at jeg må blåse ut innlegg i hytt og pine.

Denne gangen vil jeg heller prøve å blogge når jeg føler for det og bare la det ligge når jeg ikke egentlig har lyst. Da forsvinner kanskje presset og gjør det moro igjen!

For det er jo det det skal være, moro!

Jeg håper derfor, til tross for alle som sa nei at jeg er velkommen tilbake!

❤️

-M

Likes

Comments


Når jeg ser tilbake har 17 faktisk vært et ganske tøft år på mange måter. Ingenting ble helt sånn som det skulle og jeg ser virkelig frem mot et nytt år med nye muligheter.

Samtidig må man jo se på helheten og selv om det har vært mye vanskelig har vi også hatt det veldig fint. Vi er heldige som har hverandre. Det er mye latter og glede. Barna har det bra og det er mye kjærlighet.


Det har vært stille fra meg her inne en stund. Bittelillejulaften gikk jeg totalt ned for telling og ble hentet av ambulanse. Det ble en lang natt på akutten og en enda lenger dag på overvåkning dagen etter. Skikkelig bra start på vår aller første jul hjemme i eget hus.

Heldigvis fikk jeg komme hjem kvelden før kvelden. Og med god hjelp ble det en skikkelig koselig jul hjemme før vi reiste til Vestlandet til familien min. Der fikk vi en hel uke med hvile og ro.

Nå er jeg endelig på bena igjen. Så godt som. Og jeg er veldig klar til å ta 2018 med storm. Få alt på plass igjen. Fikse den dumme kroppen og bare leve.

Jeg har ikke laget med noen nyttårsforsett i år, men heller satt meg noen mål jeg ønsker å nå. Og det skal jeg jobbe for, skikkelig.

Godt nytt år søte mennesker ❤️

-M

Likes

Comments



Først av alt tusen takk for fine meldinger, kommentarer og alt på forrige innlegg! Dere er gode som gull!!! Beklager at jeg ikke får svart ordentlig på kommentarene om dagen! Det er noe galt med svarfunksjonen som gjør at jeg ikke får sendt det jeg skriver! Prøver å fikse det asap! Jeg setter i allefall veldig stor pris på dere søte lesere! Den siste tiden har jeg hatt litt sperre for å dele private innlegg. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men på et eller annet tidspunkt har bloggen blitt veldig overfladisk. Kanskje er det fordi jeg er redd for å fylle bloggen med negativitet. Eller kanskje vet jeg at jeg er sårbar om dagen og derfor blir ekstra redd for dårlig Feedback! Uansett vil jeg gjøre noe med det. La bloggen bli en slags dagbok igjen på en måte. 


❤️

Nå er det plutselig bare 10 dager igjen til julaften! Hvordan det skjedde vet jeg ikke for jeg kan ikke huske å ha deltatt på hele 14 desemberdager. Jeg trodde jeg var langt frempå, som alle år. Men det viser seg nok en gang at jeg har dårlig tid. Jeg er ikke ferdig med noe!!! Heldigvis blir det jo jul uansett, men hadde jo vært fint om alle som skal ha gave får nettopp det. For ikke snakke om at man faktisk har julemat å servere. Snasent om det blir grandis liksom!

Det jeg faktisk har klart å bli ferdig med (endelig) er kalendergavene til barna. Og lille T syns det er så moro med peisnissen. Jeg har jo fortalt tidligere at vi ikke har hengt opp alle gavene i år, men i stedet gir pepperkake til nissen på kvelden. Vips dagen etter har nissen spist opp kaken og lagt igjen en liten pakke. Lille blir så glad at han slår seg på magen og ler hver eneste morgen. Han roper ut "tusen takk nissen" og er helt i ekstase! Faktisk tror jeg vi skal fortsette med den tradisjonen noen år til. Det har vært så koselig. Både på kvelden med pepperkaken og på morgenen med pakken.

❤️

Nå skal jeg pakke inn julegaver og drikke en snik julebrus siden barna har lagt seg, hihi!

-M

Likes

Comments



Det er rart hvordan man noen ganger lager seg et skall. Hvordan man ønsker så sterkt at ingen skal se hvordan man egentlig har det at man prøver å fremstå annerledes.

Sannheten er at jeg er fryktelig sliten. På ingen måte frisk og fortsatt veldig sykmeldt.

Misforstå meg riktig. Jeg elsker å ta bilder. Det er faktisk noe av det som holder motet oppe når jeg er så lei av å gå hjemme at jeg nesten river av meg håret. For jeg vil ikke være hjemme, vil ikke være sykmeldt og vil nesten aller helst ikke si det til noen. Men det må man jo bare, for det er det det er. Og jeg kan ikke gjøre noe med det.

Nå høres det ut som om jeg syns fryktelig synd i meg selv. Slik er det virkelig ikke. Det er så mange ting jeg setter pris på i livet mitt, så mange fine ting og så mange mennesker jeg er heldig å få dele det med.

Jeg syns ikke synd i meg selv. Men jeg er redd. Redd for så mange ting. For at folk skal tro ting som ikke er riktig, for at å være sykemeldt kan ødelegge for meg senere i arbeidslivet. Typ "hei her er jeg, jeg vil gjerne ha denne jobben men i fjord klarte jeg ikke jobbe på flere måneder, lover at det ikke skal skje igjen altså".

Sakte men sikkert går det også opp for meg at jeg nok må bytte yrke. Noe som også er kjempeskummelt! Jeg har aldri gjort noe annet og vet ikke hva jeg vil eller hva jeg kan bidra med.

Også sitter man her da, dag ut og dag inn alene med den dustete kroppen som vil besvime eller kaste opp eller bli lam i ansiktet. Den dustete kroppen som ikke vil bli med på det hodet vil!

Bak alle de bildene.

Jeg måtte bare si det!

-M

Likes

Comments


God kveld søte lesere! Det er heeeelg og det er nydelig. Jeg elsker de lange morgenene sammen med begge barna og muligheten til å bare være med dem i mange mange timer uten noe annet å tenke på. Det er helt gull!

Men over til overskriften, som på ingen måte er clickbait. Sånt driver jeg ikke med, men den overskriften er vel uansett for dårlig for sånt. Eller jeg har ikke helt skjønt hvordan man gjør det, haha! Uansett den mystiske oreokjeksen.

Du vet når det noen ganger skjer ting som du skjønner har en forklaring, men som likevel er så merkelig at du faktisk begynner å lure. Jeg er super realist, så jeg vet jo at det er en veldig logisk forklaring. But still.
Jeg sitter i sofaen hjemme sammen med kjærligheten og snuppeliten. Etter en stund reiser jeg meg og ned fra fanget mitt faller en halv oreokjeks uten fyll. Vi kjøper ALDRI oreokjeks og da mener jeg aldri. Jeg kan huske at det muligens var en pakke her en gang for typ over et år siden, KANSKJE. Og hallo? Jeg vasker jo hele tiden. Sofaen er tatt fra hverandre og støvesugd. Vi har ommøblert hele stua og det finnes ikke sjans i havet for at det skulle vært igjen noe etter at vi muligens hadde kjeks her for lenge siden.❤️

Og at den plutselig ligger på fanget mitt?

Jeg blir helt sprø av sånt, haha!

Jeg har faktisk tenkt på den kjeksen helt siden det skjedde. Så sprø blir jeg. Hvor kom den fra? Hvordan havnet den på fanget mitt? Hvem har spist av den? Hvorfor hadde den ikke fyll? You name IT jeg har tenkt på det.

Så sprø at jeg faktisk skriver et blogginnlegg om en oreokjeks! Men altså!! ❤️

Hvor kom du fra oreokjeks?

Gi et lite vink!

-M

Likes

Comments


Det er virkelig jul dere! Altså sånn på ordentlig. Desember raser av gårde, faktisk får jeg et lite snev av angst hver kveld når jeg legger frem kalendergaver til barna og ser at det lille tallet på pakka ofte er typ to mer en datoen jeg har i hodet.

Jeg og kjærligheten snakker masse om hvilke tradisjoner vi ønsker å skape om dagen. Altså, det meste kommer jo selvfølgelig helt naturlig. Men, så vil man jo gjerne sette sitt eget preg på det og gjøre noe helt nytt.

Litt av grunnen til at jeg elsker julen er nok minnene jeg har fra jeg var liten. Alle de tingene mamma og pappa stelte i stand for at vi skulle ha en fin jul. Julen var virkelig magisk og nå er det vi skal lage magi!

Flaks for meg at min "partner in crime" er like julegal som meg. Om ikke enda mer, haha!

Ahh! Jul altså ❤️

-M

Likes

Comments


Jeg har alltid syns det er så merkelig at man blir starstruck. Altså, jeg skjønner jo at man blir glad når man møter mennesker som på en eller annen måte har hatt innflytelse i livet ens. Men, at man skal få hjertebank, bli mo i knærne og bli helt fjern er så snodig.

Vi er jo alle bare mennesker. Helt vanlige mennesker med ulike gjøremål i livet.

Jeg blir nesten aldri starstruck. Ikke fordi jeg ikke vil, det bare skjer ingenting liksom. Kroppen reagerer ikke. Null, niks, nothing.

Men så, når jeg minst aner det skjer det.

Som for noen år tilbake når jeg så Ronny Brede Aase! Altså hallo?! Han er en flott fyr og alt altså, men jeg hører jo aldri på radio og har ingen grunn til å bli helt tussete bare av å se ham på avstand.

Og for en stund siden når jeg gikk forbi Sofie Elise i Oslo! Hei gelebein og kvalte knis. Jeg ser veldig opp til åpenheten hennes og at hun gjør som hun vil uten å bry seg så hardt om hva alle mener. Likevel blir jeg fascinert over at også hun klarer å lete frem helt latterlige reaksjoner i meg!

Jeg tror starstrucktermometeret i kroppen min er ødelagt. Koblet feil eller noe. Jeg er i alle fall sykt spent på neste starstruck moment!

-M

Likes

Comments