Malin Eriksen

Jeg kaster hanskene i gresset og går bak konteineren. Jeg kjenner tårene presse. Ikke igjen. Tankene farer gjennom hodet mitt. Demonene er oppe igjen på skuldrene. Hva er det egentlig som gikk galt? Eller enda viktigere, hva i alle dager skal jeg gjøre nå? Det er ingen ting som lenger føles viktig, det er ingenting som kjennes positivt. Jeg kjenner ingen glede i det jeg gjør. Burde jeg kanskje bare tatt en lang pause. Begynt på nytt? Akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg skal lete for å finne svar og alt kjennes bare så meningsløst. Jeg har egentlig bare lyst til å dra hjem. Selvom jeg ikke vet om jeg vil finne noe trøst i det heller. Jeg vil ikke sykle. Det er det eneste jeg vet akkurat nå. Og selvom løpet mitt i dag var disponert bra, så var det ingen kraft. Det som er så frustrerende er at jeg har trent på så mye mer watt i vinter, hvor jeg kanskje har snittet på 260-270 i en time, og nå klarer så vidt å passere 200. Jeg vet ikke hva som har skjedd og det er så frustrerende når du tror at ting kanskje har begynt å snu også går det enda verre enn noen gang, den dagen du skal føle deg best. Jeg håper at jeg får slappet av litt i hodet fremmover, og slipper å tenke altfor mye på dette. Jeg skal gjøre mitt beste og prøve å omstille meg best mulig, så kanskje jeg får lyst til å stille i morgen likevel. Vi får se uttover kvelden.

  • 593 visninger

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229
  • Facebook
  • Twitter
  • Instagram
  • Nouw