Malin Eriksen

Jeg måtte følge hjertet

Nå har det gått tre år. Og jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om refleksjonene mine de årene som har gått. Jeg har ikke flydd på en sky, ikke som junior og ikke som senior. Som junior var jeg gjennom to virus sykdommer og en overbelastning. Jeg har brukt god tid på å bygge meg opp igjen fra kyssesyken og trodde at i år skulle det bli suksess. Noen ganger er det de vinterne når du tror du skal bli best, og du er så trygg på det du har lagt ned, at ting plutselig bikker over, og du klarer ikke se hva som har gått galt. Jeg er virkelig god til å kjenne på kroppen, og det kom ikke et signal før det var helt i kjelleren. Men nå skal vi likevel ikke snakke om det. Jeg har gjort meg noen refleksjoner i år, ettersom ting kanskje ikke har gått som jeg har ønsket. Jeg hadde håpet på gjevn progresjon, mange ritt fra landslag og mange ritt med belgisk klubb, som alle ville gi bedre resultater enn i fjor. Og at det skulle gi meg en billett inn i proffverdnen, hvor jeg allerede har tilegnet meg kontakter. Nå har jeg måtte begynne å tenke annerledes, ettersom sannsynligheten for en kontrakt begynner å forsvinne. Jeg kan fortsatt få gode resultater mot slutten av sesongen, og jeg tror fortsatt at formen min vil eskalere så lenge jeg fortsetter å ta det rolig. Men det er ikke gitt at det vil gi proffbilletten likevel. Når jeg var andreårs senior og ikke lengre gikk på skole ville jeg flytte til Nederland. Første året i Swabo var fint, men begynnelsen av andre ble veldig tøff, og etter en måned i Nederland dro jeg hjem. Det gikk bare ikke og etter flere saker med mye drama, valgte jeg å kjøre mer hjemme. Jeg trengte det. Jeg trengte å føle på tryggheten og å følge hjertet mitt. Jeg vet at det ikke er hjemme jeg utvikler meg, det er hjemme jeg har tryggheten og alltid det sosiale. Som gjør at det føles som om jeg er med en vennegjeng eller en ekstra familie på tur, når jeg er på ritt. I tillegg møtte jeg kjæresten min, og det året ble det viktigere å ha de trygge rammene, etter å ha bodd hjemmefra i tre år allerede. Jeg trengte å søke hjem å finne roen igjen for å kunne prestere. Nå kjenner jeg på at to viktige år er borte, og jeg har ingenting å vise fra de. Eller ett og et halvt. Hvor jeg har bodd i Norge, oppnådd helt greie resultater, som kan få meg videre, men det er ikke nok resultater utenes ifra. Hvis jeg virkelig vil bli god, må jeg kjøre masse ute og lære å takle å prestere i de store feltene. Man blir ikke god i Norge, og det tror jeg alle vet helt innerst inne. Det er såppas høyt nivå ute, at hvis en skal bli god, må en kjøre mye, og en må kjøre store, bra ritt. Derfor er det nå på tide at jeg velger litt meg hjernen igjen. Velger det som faktisk kommer til å gjøre meg bra. Nå er det fortsatt en halv sesong igjen som jeg kan kjenne på dette, men jeg er ganske sikker på hva jeg skal gjøre neste sesong, hvis mulighetene fortsatt er der. Jeg angrer ikke på at jeg valgte med hjertet, men det er en tid for alt, og nå er det en tid for at jeg satser skikkelig igjen.

  • 392 visninger

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229
  • Facebook
  • Twitter
  • Instagram
  • Nouw