Malin Eriksen

En tur i snøstorm

Med gjevne mellomrom finner jeg på noe hyss som selvfølgelig ikke går etter boken, og i går var et av de tilfellene. Jeg hadde laget meg en rute på forhånd, hvor jeg hadde tenkt å sykle. Jeg hadde cx, så jeg kunne mikse litt landevei og terreng på turen. Jeg skulle begynne med landevei mot Skjedsmo og dra den over mot Nittedal og Hakadal. Så skulle jeg ta meg til Aas gård, opp til Hakkim, Engelstadvangen og hjem. Kunne legge på rundt Råsjøen hvis det ble for kort. Skulle være ute i 4 timer. Jeg visste jo når jeg la meg at det skulle bli litt uggent vær dagen etter, men da jeg sto opp dagen etter hadde jeg virkelig ingen motivasjon for å gå ut. Jeg var helt ekstremt treig og kom meg vel kanskje ut i halv tolv, tolv tiden.

Alt gikk vel forholdsvis greit til å begynne med, med unntak av at det var ekstremt surt. Frem til jeg tok av mot Aas gård. Da hadde det begynt å regne oppå den snøen som lå, og da ble det veldig glatt. Det går jo relativt bra oppover fra Aas gård til Hakkim, og når det ble så glatt og jeg ikke hadde pigg, måtte jeg virkelig trå for å komme opp. Det tok ekstremt lang tid opp der, og jeg begynte å stresse med at jeg skulle komme meg hjem før det ble mørkt. Jeg kom meg til slutt til Hakkim. Men da jeg kom dit ventet det en god overraskelse, fordi det var ingen som hadde kjørt eller gått eller noe, og det var snødd sikkert 15 centi. Jeg syklet et stykke, frem til jeg tryna på grunn av holke under snøen. Jeg så ingenting av hva som var under snøen og jeg tok bare sjansen på å sykle. De som har kjørt fra Hakkim mot Engelstadvangen vet at terrenget der ikke bare er fin grusvei, så det er litt usikkert hva som er underlaget til tider. Jeg måtte til slutt løpe med sykkelen ved siden av meg. Sykkelen ble så full av snø at bakhjulet trillet ikke lengre. Jeg slo sykkelen i bakken for å få av snøen, fordi sykkelen ble etter hvert så tung at jeg klarte nesten ikke trille den. Strekket fra Hakkim til Engelstadvangen har aldri vært så langt. Et begynnende stress av å være ute i snøstorm i mørket, med bommer hele veien, så ingen kunne hente meg, begynte å snike seg på. På 100 meter tryna jeg sikkert 3 ganger på holka. Og med mine Specialized landeveis sko, hadde jeg ikke pigger for å si det mildt. Til slutt fikk jeg bare helt panikk, og jeg klarte bare ikke dra på sykkelen lengre. Jeg slo sykkelen alt jeg hadde i bakken for å tømme den for snø, og da datt styret helt ned. Altså rundt. Det var spikern i kista. klokka var vel typ halv fire da. Jeg ringte mamma, og hylgrein, det var definitivt ikke overdrivelse. Jeg hadde skikkelig panikk. Egentlig mest fordi jeg var litt mørkeredd, og fordi jeg følte jeg aldri kom meg hjem. Det gikk jo så vidt fremmover.

Jeg var veldig usikker på hvor langt mamma fikk kjøre før det kom en bom og stoppet henne. Så jeg innstilte meg på at jeg måtte sykle hele veien hjem. Jeg satte meg på sykkelen igjen på Engelstadvangen, med et håp om at det ikke skulle være is på veien ned derfra. Jeg gikk inn i krigsmodus, og syklet alt jeg hadde ned Engelstadvangen. Jeg så da bare så vidt konturene fra snøen, fordi det var blitt for mørkt. Jeg kjørte alt jeg hadde. Ut på flaten. Gjennom første bom. Og på det letteste giret kjentes det ut som 400 watt. Forhjulet var halvfult av snø og det gikk altså ikke fremmover. Til slutt så jeg noe oransje i horisonten. Det kom bil. Det tror jeg er den absolutt beste følelsen jeg har hatt på lenge. Så sliten. Heldigvis gikk det fint i dag også. Selvom det var en opplevelse jeg unner få.

  • 778 views

Likes

Comments

Write a comment...
IP: 82.99.3.229