I dag reiser jeg til trondheim for fjerde gang på vintersamling. Tenk at det er fire år siden første gang jeg var med på denne samlingen. Da husker jeg at jeg var helt knust etter første langtur, jeg begynte å gråte, var helt kjørt. I ettertid kan jeg si så har det gått bra likevel.


I løpet av et år har jeg ganske mange reisedøgn, og spesielt mange reiser. Jeg har opparbeidet meg en rutine, og reisedagene går som regel på autopilot. Så til alle de som ikke reiser likemye, så skjønner jeg at det kan være vanskelig å vite noen ganger hva som er mest effektivt, og hvordan du skal unngå å være i veien for andre. Jeg deler derfor mine beste tips for å gjøre reisedagen så avslappende for deg selv og alle andre rundt deg.


Jeg reiser som regel med sas fordi de ikke tar ekstra for at jeg skal ha med sykkel, og derfor er det som regel billigst for meg, men det er som regel det minst masete flyselskapet også. Jeg reiser på sølvkort, og har derfor to gratis bag når jeg flyr youth go. Som pleier å holde seg ganske billig likevel. Flyselskap har fått en ny betingelse som kom i kraft i oktober i fjor og det er at alle spesialbagasje må meldes inn. Dette har ikke sas gjort tidligere, og fra gardermoen vil du sannsynligvis ikke merke noe, men det kan bli problematisk hjem igjen, i allefall fra utlandet. Denne løsningen er enormt klønete og ikke informert om fra sas, derfor gir jeg dere dette tipset også, ettersom at check-in hjem igjen vil gå mye raskere på denne måten. På bagasje sidene deres kan du scrolle ned til spesialvagasje og registrere din bag som spesialbagasje, du vil da sannsynligvis få en melding eller mail innen 24 timer om baggen din er blitt godkjent eller ikke. Som regel ordner dette seg uansett. Men du skal i allefall ha mulighet til å booke om fly dersom de ikke rekker å gi deg beskjed innen 24 timer og de ikke har plass til sykkelen. Det er første protip. Blir den da godkjent, vil sykkel ligge inne på deg og din reise, og utlandske check-in desker vil ikke se to ganger på sykkelen din engang. Det gjør reisen hjem 10 ganger lettere.



Når jeg har kommet på gardermoen gjør jeg det meste selv, det går raskere, og det er skjeldent kø på self drop. Det lønner seg som regel alltid på reisefot å ha så mange apper som mulig. De gir deg som regel en fordel, og sas appen har jeg alt, og boardingpasset legger jeg i wallet slik at det alltid popper opp når jeg skrur på telefonen. Helt papirfritt, velger jeg å tro at det sparer miljøet pittelitt. Jeg skriver ut taggen selv og fester på sykkel og bag, leverer på spesialbagasje og bag drop. Det tar va 10 minutter vil jeg tro.


Når du kommer til sikkerhetskontrollen. Er det greit å ha kontroll på forhånd på hva du blir nødt for å ta ut. Hovedregel er vel alt elektronikk og flytende. Som regel har jeg aldri med meg flytende, det er bare styrete, og jeg føler ikke at jeg trenger å ta med meg sminke for en flytur. Jeg tror ikke noen bryr seg om folk ser slitne ut etter en lang reise dag. I såfall får de godta meg fordet. Men jeg pleier å ta ut macen mens jeg står i kø. Watt pedaler og garmin hvis jeg har de med. Jeg holder det i hånden til det er min tur, og da legger jeg alt i esken og går gjennom på kortest mulig tid.


Så kommer noe av det som kanskje er aller viktigst. Folkens, når du har gått gjennom og venter på baggen din, ikke stå helt inntill båndet, da får ingen hentet baggen sin. Stå litt unna så du har kontroll over båndet, men samtidig ikke står i veien hvis noen andre får baggen sin før du, som de sannsynligvis gjør, for du er mye raskere gjennom en baggen din.


Når du har fått baggen din, kanskje kommer de i to eller tre esker, fordelt på elektronikk, flytende og baggen med jakke f.eks. Ikke stå der baggene kommer og pakk oppi. Ja jeg vet du tenker det tar bare noen sekunder, det går kjempefort, så kommer jeg meg vekk raskest mulig. Ja det er jo en god tanke, problemet er at du tar opp halve båndet, og hvis alle tenker som det så kommer ikke baggene frem før du er ferdig. Da blir det ikke bare stress for deg, men du blir i veien for alle andre. På de fleste flyplasser er det bord du kan bruke som er laget for å pakke inn i baggen igjen. Bær med deg tingene dine dit og pakk det heller sammen der. Da kan du bruke god tid uten at du er i veien for andre.

Når det er gjort pleier jeg bare å slappe av til jeg skal gå ombord i flyet. Når du har kommet på flyet pleier som regel de i kabinen å oppfordre til å gå et skritt til siden når du har funnet plassen din slik at andre kan passere. Det jeg syns er fasinerende er at de sier det hver tur de flyr, og likevel er dette et like stort problem hver gang. Ingen klarer å gå på si. Jeg skjønner ikke helt hva som er vanskelig med dette. Ha eventuelt alle sakene dine klare, så det går mer effektivt.


Når vi har landet kommer det også en gulrot. Her handler det virkelig om å samhandle. Først å fremst, tenker jeg generelt å nevne det at når en går i trange korridorer, ikke prøv å gå forbi, du kommer ikke sortere frem, du stresser deg selv og andre blir irriterte. Når vi har kommet frem, tenk på de som går bak deg. Ikke bare stopp slik at de bak ikke kommer forbi. Prøv å holde et normalt tempo uten å stresse det, men så lenge du kan prøv å ikke stoppe på måter som gjør at du står eller går i veien. Dette er ikke så vanskelig, det er generell samhandling. Gulrota er når vi har kommet frem til bagasjebåndet. Dette er et så kjent fenomen at det faktisk var med på «Otto har fått nok» i høst. Bagasjebåndet folkens! Det er ikke meningen at du skal kose med det. Altså, jeg gidder vil helt enkelt ikke gå bort engang lengre, før stormen har fått roet seg, det er jo bare kaos. Det er en linje, denne skal man helt enkelt stå bak for at alle skal få oversikt, så kan en gå frem når en skal hente kofferten. På den måten får flere plass og vi unngår å gå i veien for hverandre. Alle får kofferten sin når den kommer, og de som allerede har fått sin kan gå, slik at prossessen blir mer effektiv.


Dette burde gjøre alles reiser mye lettere, alt det handler om er å være forberedt og samhandle med andre, så blir reisedagen mye lettere for alle. Slipp skuldrene og nyte dagen bedre.


Pluss husk å alltid ha med antibakk og nødlader i håndbagasjen. Det pleier å være nødvendig. Jeg pleier også å ha med nødkit i tilfellet ikke baggen kommer frem, så er du klar uansett hva som skjer.



Har du noen ting du alltid tar med eller(?) noen triks som er tidbesparende og avslappende for deg på tur, kommenter det gjerne under. 

Liker

Kommentarer

Mye har skjedd det siste året og psyken min har blitt utfordret på en annen måte enn det har blitt noen gang før. Jeg har kjent på følelser som prestasjonsangst, stress og panikk som jeg aldri har vært borti før. Jeg føler meg på mange måter i et skille mellom hvem jeg egentlig er, hva skiller klinten fra hveten? Er jeg bare som alle andre eller er jeg ulik. Jeg har alltid sett på meg selv som annerledes, noe jeg egentlig tror alle gjør, men den siste tiden har jeg slitt med å skjønne hva som er annerledes fra meg og alle andre. På hvilken måte gjør jeg en forskjell? Jeg har hatt en dårlig sesong enda en gang. Jeg vet at jeg har dårlig tid. Jeg skulle jo komme opp som et stjerneskudd som var den første til å gå ut, den første som skulle endre hvordan vi så på sykkel. Det var ikke jeg som gjorde det. Jeg kunne ikke, for jeg var ikke god nok. Jeg har fotsatt drømmer og visjoner. Det at kroppen min plutselig ikke ville var en merkelig opplevelse, og det har tatt meg over et år å bli meg selv igjen. For at jeg bare skal kunne trene. Hvor flaut er ikke det. Hver konkurranse blir håning. Selvom ingen mener det. Ingen vet hva som har skjedd. Ingen vet hvorfor. Alle ser bare at jeg er sist. Jeg fullfører ikke.

Ingenting.


Så hvorfor går jeg ut? Hvorfor legger jeg ut på en sykkeltur i snøstorm, på veier med bom hvor jeg ikke kan bli hentet. Hvor det ikke finnes dekning? Hvorfor går jeg ut enda en dag? Hva er det som gjør at kroppen bare må? Jeg klarer på en eller annen måte å tvinge inne panikken nå som jeg slapp ut da. Panikken når jeg var ute i snøkaoset alene og fryktet det aller værste. Det er ikke ille før du får panikk. Det er da alt eskalerer. Klarer du å kjempe mot ditt eget hode? Klarer du å gå ut og ignorere tankene om at i dag kommer jeg hjem før det blir mørkt? Ja da skal jeg si deg at det kanskje blir din mest fantastiske tur noen sinne. En ørfin balanse mellom fantastisk og fiasko. Du må balansere. En tynn tynn line. Mister du balansen så faller du. Men du kan alltid starte fra begynnelsen igjen og prøve på nytt. Kanskje går det som ikke gikk i dag, i morgen? Kanskje er det da du skal gå langt ute på ski i mørket og se den mest spektakulære himmelen du noen gang har sett. Da kan du drømme om rosa himler i mange dager, for ingenting føles så perfekt.


Derfor går jeg ut. Jeg går ut til naturen. Til opplevelsen. Jeg lukker inne tankene fra sesong. Jeg kan legge de langt vekk. Trenger ikke tenke på de før om lengre tid. Det er lenge til jeg skal legge press på skuldrene mine. Jeg kan fjerne det nå. Jeg går ut for å føle på naturen. For å kjenne kald luft i ansiktet. For å kvitte meg med alle tankene mine. Kanskje en, kanskje to timer svirrer det. Så blir det stille. Det er fred i hodet. Det er rødt på himmelen. Jeg stopper opp. Jeg stresser ikke med å komme meg hjem denne gangen. Jeg stopper. Står helt stille. Det er helt stille. Ingen lyd. Frisk luft. Så deilig. Så befriende. Himmelen er helt rød. Det begynner å bli mørkt. Men alt rundt meg er hvitt. Bekkene er farget rosa. Jeg bare observerer. Tar inntrykket innover meg. Alt på noen få sekunder. Sekundene jeg ofrer for å finne roen. Jeg går i total mørke i en halvtime. Og utrolig nok, så gikk det helt fint.

Det var ingen ting å bekymre seg for.


Liker

Kommentarer

Nå begynner det å bli en stund siden jeg har skrevet noe på denne siden. Det har skjedd veldig mye siden sist jeg skrev et innlegg og derfor tenkte jeg bare oppsummere litt hva som har skjedd siden sist.

Først og fremst har jeg avsluttet første semester på skolen. Noe som gikk veldig bra. Jeg endte opp med en C i programmering og en D i matte. Jeg burde nok brukt mer tid på matte, mens programmering la jeg all min energi i. Det var enkelt å greit fordi matten skjønte jeg mye bedre i utgangspunktet. Så for å kunne stå i programmering la jeg innsatsen i den. Jeg var veldig fornøyd da jeg leverte, og visste at jeg fikk et godt resultat. Men det er uansett deilig å ha bekreftelsen på at du har klart første semester. For neste halvår så tror jeg at jeg prøver meg på to fag, for å teste, selvom jeg i utgangspunktet skulle tatt ett. Det er fordi det gikk så fint i høst. Men nå er det mye mer som skjer mot sommeren, så det er ikke gitt at det går like fint. Så jeg kommer til å prøve det ut, også får jeg eventuelt fjerne det ene hvis det ikke fungerer.

Så har jeg vært på samling på Gran Canaria. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppsummere den, for den føles egentlig bare helt surrealistisk. Jeg føler egentlig ikke at jeg var der. Jeg var gjennom en seriøs skade som tok meg med ambulsen i fjellene. Noe jeg ikke ambefaler noen å prøve ut. Det slo meg ut av trening i tre dager. Det var intens smerte, men det gikk overraskende fort over. Ingen vet hva det var, men jeg var veldig redd de første dagene. Heldigvis var progresjonen utrolig bra og rask, og det plaget meg i mye kortere tid enn hva jeg fryktet. Jeg kjenner fortsatt til det i blandt, men det veldig lite og plager meg ikke på noen måte lengre, så forhåpentligvis har det «grodd» godt, om det var noe som skulle gro. Jeg fikk likevel et godt treningsbytte ut av samlingen, og selvom det ble mer alternativt enn hva jeg hadde håpt så fikk jeg mange timer på sykkelen likevel. Jeg klarte å trene med en moderat smerte, så lenge det ikke utviklet seg. Når det sluttet å bli vondere av å sykle, så tok jeg sjansen på å å sykle, hele tiden med det i bakhodet at dersom det ble verre skulle jeg snu, eller ha kort vei hjem. Så jeg kjørte veldig mye i 30 min omkrets til hotellet, i tilfellet noe skulle forverres. Til slutt ble jeg bra nok til å bli med på kongeturen, som var en fantastisk tur, hvor vi var ute hele dagen. Bare sjekk disse bildene.

Så var det hjem til julefeiring, hvor jeg har lagt ned en solid bolk med trening. Noen gode intervaller, og noen herlige langturer på ski. Det har også blitt veldig mye sosiale middager og koslige selskap. Selvom jeg ser veldig frem til å få igang rutinene igjen her hjemme, få litt mer treningsmotivasjon og kontroll på dagene mine igjen.

Liker

Kommentarer