Når ekstroverten ikke tørr å gå ut av huset?

Vi er en stund tilbake nå. Det var vel rundt den tiden jeg enda slet med kvalme, men intensiteten var ikke like ille. Det er utrolig hvordan psyken kan leke med deg over en lengre periode om du har hatt det tungt. Det var nesten slik at kroppen fortsatt å støte fra seg mat i perioden etter jeg var ferdig med den verste kvalmen, fordi at jeg PSYKISK ikke klarte tanken på mat. Det ble så ille at jeg var nødt til å søke hjelp hos en ernæringsfysiolog, Hvor det ble lagt opp en plan jeg måtte tvinge meg å følge..

Det var mange forandringer i meg denne perioden. Greit at den verste kvalmen var vekk, men det har egentlig hele svangerskapet vært plage etter plage etter plage. Så når kvalmen ga seg, kom perioden jeg hadde mye smerter i rygg og ribbein. Ifølge legen var det nerver som la seg i klem i ryggen, og disse smertene man opplever i ribbeina under 2. trimester er heller ikke uvanlige. Det er vel enkelte situasjoner hvor man bare må "bite tennene sammen" og finne seg i at slik er det akkurat nå, og du må godta og gi slipp på kontrollen.

Jeg har aldri vært noe særlig flink til å gi fra meg kontrollen. Dette må vel være noe som ligger i slekta. Heldigvis har jeg selvinnsikt og føler jeg er ganske flink å avdekke når jeg framtrer som "kontrollerende" og ikke lar andre slippe til. Det er greit nok det, men når det kommer til å gi slipp på kontrollen over EGEN KROPP har jeg virkelig fått kjenne på en utfordring! For det er faktisk det du gjør. Du er ikke din egen person lengre, du har blitt en skaper av et liv, hvor kroppen retter seg etter livet i magen og går igjennom de forandringene som er nødvendig!

For noen er dette kanskje en selvfølge. Man så den komme. Begrensningene er en selvfølge! Andre igjen kan oppleve dette som et sjokk, det er derfor det er så viktig å sette fokus på flere synspunkt - slik at vi alle kan føle oss forstått og at det ikke er noe galt i å ha andre følelser enn man hadde håpet på.

Det finnes jo noen åpenbare begrensninger de fleste er klar over. Du vet jo at det blir totalstopp med alkohol og nikotin for eksempel. Dette er noe de fleste anser som en selvfølge - og noe som er veldig enkelt å ofre - i alle fall for de som virkelig ønsker seg barn. Andre begrensninger er ikke like åpenbare. Et godt eksempel er denne immobiliteten mange gravide kvinner opplever. Du kan være i topp form og være en ordentlig aktiv kvinne som er avhengig av aktivitet for å føle deg på topp. Når du bestemmer deg for å bli gravid tenker du kanskje ikke over at det kan ha konsekvenser for din evne til å yte fysisk.

For meg var dette et problem jeg ikke så komme! Jeg har aldri vært noe treningsfanatiker , men jeg har vært aktiv og glad i å gjøre ting. Jeg har jo nevnt tidligere at jeg var opptatt av å ikke bli en "kjedelig gravid," men på grunn av tyngden og smertene ble det plutselig mye vanskeligere å gjøre ting! Bare å gå på butikken var jo som å klatre fjell. Så da er det vel naturlig at det frister å bli sittende hjemme, mens mannen drar ut og sosialiserer.

Det verste var vel tiden etter kvalmen, hvor jeg hadde lugget i senga 4 mnd i strekk med oppkast og sult. Når jeg begynte å komme meg og jeg prøvde å gjøre ting ble jeg skikkelig dårlig. Jeg tålte ingenting! Jeg hadde en hendelse som oppsto en dag hvor jeg og en venninne av meg skulle en tur i velværet (altså boblebad og spadag). Ved skranken når jeg skulle til å betale for å komme meg inn, svimte jeg tvert av. I følge venninnen min smelte jeg hodet rett i benken og datt om på gulvet, hvor jeg kanskje var borte et minutt. Når jeg våknet kastet jeg opp utover hele lobbyen der jeg lå, og jeg kjente virkelig på pinligheten i hele situasjonen. Jeg hadde aldri svimt av før så dette var nytt for meg. Flaksen min var jo at velværet ligger i samme bygg som legevakten gjør, så den ene badevakten i skranken fikk meg på beina og bar meg nesten opp til legevakten, hvor jeg ble sendt rett inn på kontroll. Lang historie kort - alt så fint ut, og de mente dette var et blodtrykksfall.

Det var ikke siste gangen det skulle skje. Jeg svimte også av under en shoppingtur på City Nord, hvor det ble enda et oppspinn. Folk samlet seg rundt meg og ville ringe ambulanse. Da var jeg kjapp å rope nei for jeg var så møkka lei av det. Jeg visste jo hva det var som skjedde, og det er ikke stort verken legevakt eller lege kan gjøre med.

Likevel uten at jeg visste det, så gjorde dette noe med meg psykisk. Jeg begynte å bli redd for å forlate huset alene, og jeg klarte i hvert fall ikke tanken på å måtte være rundt større folkemengder, eller generelt plasser hvor jeg måtte sosialisere meg med flere på en gang. Jeg fikk bokstavelig talt angst for å trø over dørstokken.

Det var en dag John ville ta meg med ut. Det var vel en ukes tid etter hendelsen, hvor jeg faktisk ikke hadde gått ut av huset. Jeg var trist, sulten og rett og slett deprimert. Det var en veldig fin dag ute husker jeg. Solen skinte - og jeg skjønner godt at John ville ha meg med ut for å trekke frisk luft og å få litt sol på kroppen..

Men nei. Det ville jeg ikke! Jeg husker følelsen jeg satt med. Dette var noe jeg ikke klarte tanken på, men jeg ville ikke skuffe han, jeg ville ikke bli sett på som sutrete eller utakknemlig så jeg sa ja. Jeg husker at jeg satt meg opp i sofaen mens han gikk på badet for å skifte og gjøre seg klar, da jeg kjente at pulsen bare økte. Jeg ble svett av tanken på å forlate huset, som nå liksom hadde blitt min eneste trygghet..! Det var her jeg tilbrakte dagene mine når John var på jobb. Det va her jeg følte jeg hadde den minste kontroll over kroppen min. Sannsynligheten for å svime av fordi du går ut av huset er ikke stor - men psykisk var det en kjempestor frykt! De gangene jeg hadde svimt av satte virkelig sine spor i meg, og det å våkne opp til masse fremmede mennesker rundt seg.

Så nei. Jeg dro ikke ut den dagen. Dette var ikke noe John visste om heller, for jeg hadde ikke pratet med han om det. Jeg følte jeg overdrev og at han umulig kunne forstå. Men denne dagen braste jeg ut i gråt og fortalte han hva jeg følte. Jeg følte meg jo veldig dum! Jeg følte at jeg overreagerte på alt, men angsten var så utrolig ekte. Jeg følte at livet feilet meg. Jeg var ordentlig redd.

Hvordan kan du gå fra å ha et behov for å ofte være sosial, til å plutselig grue deg over å måtte møte mennesker? Hvordan går du fra å elske å dra ut på fest for å møte mennesker, til å engste deg over tanken om å gjøre det? Det føltes som at alle varselslampene mine var på HELE tiden, og jeg var så sliten. Sliten av angsten, sliten av å føle meg udugelig, sliten av å bare eksistere og å ikke få noe utløp! Det var en ordentlig hard tid, og det føltes ut som at dette aldri ble å ta slutt. Jeg begynte faktisk å tro at "dette er den nye meg. graviditeten har offisielt ødelagt meg mentalt, og jeg er herved en som nå skal slite med sosial angst resten av livet."

Men slik ble det faktisk ikke. Når jeg fikk i meg næring og kroppen begynte å komme seg, forsvant angsten. Jeg har ikke svimt av heller siden den tiden, men det kan skje at jeg blir svimmel om mye står på. Det har bare gjort meg flinkere til å lytte til kroppen, og å faktisk ta livet i det tempoet jeg takler. Er jeg på City Nord så går jeg kanskje i tempoet til en 95 år gammel dame, men det er det jeg klarer! Jeg må kanskje sette meg ned på en benk i mellom hver butikk vi skal innom og drikke litt vann, men det går helt fint! Om jeg måtte velge mellom bekkensmertene jeg får av å vandre en del nå, og det indre ubehaget som oppstår før jeg svimer av hvor jeg blir ordentlig kvalm, varm og kjenner på den panikken fordi jeg mister kontrollen fysisk, - så velger jeg smertene i bekkenet all the way! Det takler jeg mye bedre enn den uvitenheten jeg opplevde når jeg gikk rundt gravid og underernært.

Om det er noen damer der ute som kjenner seg igjen i dette, som ikke helt forstår hva som skjer med dem, vit at dere ikke er alene, og at dette ikke er unormalt. Vit at uansett om graviditeten tester deg psykisk, så har jeg virkelig troen på at du etterhvert vil blomstre, og komme tilbake til "ditt gamle deg" igjen, når kroppen har fått stabilisert seg. Som jeg også alltid nevner i denne typen innlegg, og som jeg kommer til å nevne flere ganger - DET ER OK Å HA DISSE FØLELSENE. Det er greit å være redd. Du har lov å være deppa over hvordan ting ble.. Ting går ikke alltid slik vi håper de skal, og du får faktisk lov til å være skuffet. Det har ingenting med din kjærlighet ovenfor lille mirakelet i magen at du er skuffet over hvordan svangerskapet i seg selv har behandlet deg fysisk og psykisk.


Med dette sier jeg god natt! Ta godt vare på hverandre <3
-Jannike

Liker

Kommentarer

hilmak
hilmak,
Så fin du är! <3
nouw.com/hilmak
Hilma
Hilma,
Massa kramar till dig fina du ❤️ Och vad fina bilder! Ta hand om dig!
nouw.com/hilma
madre
madre,
Tusen takk du også❤️❤️
nouw.com/madre
vildekarinenorheim
vildekarinenorheim,
Ta vare på deg selv ❤️
nouw.com/vildekarinenorheim
madre
madre,
Takk så mye❤️
nouw.com/madre
lindataylor
lindataylor,
Kjedelig å lese at svangerskapet ditt startet sånn. Det skal liksom være en tid du skal kunne nyte og fokusere på deg selv, også får du en så negativ opplevelse.
Men godt å lese at ting går bedre nå. Det viktigste er at du tar vare på deg selv ❤️
nouw.com/lindataylor
madre
madre,
Jaa så absolutt kjedelig! Jeg har nok dessverre vært en av de uheldige der ja 😬 .. men ja det går absolutt bedre nå enn før! 😊
nouw.com/madre