Fødselshistorien

Jeg hadde slitt med vonde kynnere en god stund. Det var vel 2 uker av og på annenhver dag et par timer hvor jeg fikk sterke smertetak. Jeg ringte føden og forhørte meg to ganger, og det var vel et par dager før fødselen virkelig startet. Jeg var så sikker på at fødselen var i gang flere ganger! Men- så stoppet det opp igjen, og ingenting skjedde. Jeg prøvde å la være å bli skuffet men skal ærlig si at det klarte jeg ikke. Jeg klarte like vel å trøste meg med at alt var for en grunn, og at kroppen jobbet imot å møte lille nurket.

Den 16. August våknet jeg igjen med slike smertetak. Dette var samme dagen som dåpen til Erina var, så jeg var bitter over lite søvn og mye smerter. Sterke smerter. Klokken var vel 05.00 når jeg våknet først med dem og lå en time og prøvde å meditere det vekk, fordi jeg visste det ville være falsk alarm. Men ingenting skjedde! Det tok faktisk 3 timer denne gangen før det holdt opp igjen. Denne gangen var jeg vel kanskje mest lettet, for jeg ville så gjerne være med i dåpen til Erina, pluss at jeg skulle og opptre sammen med John. Det fikk jeg heldigvis gjort! Men samme kveld kom smertene tilbake, og nå hyppigere enn før. Sammentrekninger hvert 5 minutt. Jeg orket ikke ringe føden igjen fordi jeg rett og slett ikke trodde det var vits! Dette kom til å dabbe av tenkte jeg. Men det gjorde ikke det. Og nå kom smertene så regelmessig og hyppig at jeg tok opp telefonen og bestemte meg for å høre hva de trodde.

Jeg fikk beskjed om at dette garantert var noe, og at kroppen var på god vei. Jeg var i den latente fasen, og om det var så sterkt som jeg ga inntrykk for skulle jeg bare gi det litt tid og se om riene kom enda hyppigere. Jordmoren sa «borte bra, men hjemme best» og det var jeg vel enig i.

Jeg hadde jobbet godt med smertene siden 22:00 tiden. Jeg kjente på frustrasjonen når klokken tippet 02:00. John hadde lagt seg fordi han hadde en meget viktig dag i vente, men jeg vekket han og likevel ga han informasjonen som jordmor hadde gitt meg! Jeg kunne se at han ble nervøs, men på en god måte. Jeg visste at dette var ekte. Jeg visste at vi snart skulle bli foreldre.

Jeg ringte derfor til moren min som bor nærmere sentrum og fortalte henne at hun måtte komme i fall, fordi jeg ville føle meg tryggere om hun var i nærheten. Jeg ville ikke være ensom med smertene eller langt unna en skyss til sykehuset. Når klokken nærmer seg 03:00 fikk vi nok av uvitenheten! Jeg ville på sykehuset for en skjekk. Grunnen er at min mor har en fødehistorie hvor hun utviklet seg veldig raskt når det først begynte, og jeg ville bare være sikker på at jeg hadde grunn for å være hjemme en stund til, så vi pakket alle baggene og dro til sykehuset. Baggene ble liggende i bilen mens vi gikk inn for undersøkelsen, og om vi ble lagt inn skulle John bare dra ned å hente dem i bilen.

Jeg fikk komme raskt inn på føden for å bli undersøkt. Jordmor (eller jordfar blir det vel) undersøkte meg. Han forteller at han er overrasket over hvor langt ned hodet til lille står, og at han forstår godt hvorfor jeg beskriver slikt nedpress og at riene føles sterke. Jeg var likevel i den latente fasen med bare 2 cm åpning. Det var spennende å få bekreftet at fødselen definitivt var i gang, men samtidig skremmende. Jeg hadde fått fryktelig lite søvn, og jeg var allerede i sterke smerter. Jeg fikk derfor smertestillende hos legen som skulle opp i stumpen, og ble sendt hjem med beskjed om at det kom til å gi meg søvn. Hurra tenkte jeg! Likevel var det skremmende, for jeg kjente at smertene ble mer og mer intense.

På vei fra sykehuset finner jeg ut at en biltur helt hjem er uakseptabelt. Jeg ble derfor bestemt på å heller dra til mamma og pappa og være der. Det føltes tryggest slik, siden de bor bare 2 minutter unna sykhuset i bil, mens vi bor rundt 20 minutter unna. Det var vel også mest for dusjen sin del også! Den er stor, med krakk hvor jeg kan sitte godt å få godt med vann over meg.

Vi kommer hjem og jeg gjør meg klar for å ta en dusj. Jeg leter i vesken etter smertestillende jeg hadde fått. Men hvor var dem...? Jo, de hadde jeg glemt igjen på sykehuset! Jeg ble ordentlig irritert, men tenkte at jeg bare fikk bite i det sure eple og ta meg en varm dusj og bruke varmepute for natten. I dusjen var det horribelt. Det var så mye smerter og jeg var ordentlig redd en stund, men jeg hadde John som veiledet meg igjennom det og fikk roet meg ned. Når jeg fikk lagt meg i sengen, var det fortsatt mye smerter, men varmeputen lindret nok til at jeg klarte å få tre timer søvn på øyet.

Da var det 17.august. Smertene fortsetter med 5 minutters mellomrom. Slik har det nå pågått i et døgn. Men med den søvnen og noe mat i magen klarer jeg å puste meg igjennom det! Jeg klarer å fokusere. Jeg klarer å jobbe med smerten. En ri om gangen.

Klokken 18:00 er riene sterkere og nærmere. Nå er de mellom hvert 3-4. Minutt. Jeg er utslitt. Jeg klarer ikke mer. Jeg må på sykehuset kjenner jeg. Jeg klarer å komme meg i bilen i mellom en ri før det setter i gang igjen. Og det dem sier om hvor vondt det er å kjøre bil under rier.. Vel det kan jeg skrive under på! Takk moses for at jeg valgte å overnatte hos mamma og pappa den natten.

Jeg kom til sykehuset. Tårene trillet og redselen hadde slått inn. Jeg ville ikke høre at jeg ikke hadde gjort noen framgang, men jeg forberedte meg på det verste. Jordmoren som skjekker meg forteller at her skjer det ting! Hun forteller at lille presser godt ned og hun forstår smerten jeg har. Hun sier jeg ikke har åpnet meg mer, men at det egentlig ikke er noe man skal henge seg oppi, for det kan skje veldig fort nå som kroppen jobber så godt.

Så jeg fikk komme i badekar. John og jeg tente lykter, satt på mediterende musikk og jeg fikk sette meg i vannet. Jeg fikk også smertestillende jeg egentlig skulle ta dagen før nå, og det var noe lignende paralgin forte. Den var så sterk at man fikk litt «rusende» effekt av den.

Jeg skal ærlig innrømme at dette var en helt fantastisk opplevelse, og et av de beste minnene jeg har fra fødselen. Jeg var i et med kroppen min, og jeg jobbet med smertene. Jeg følte meg på en måte uovervinnelig og ble rolig! All angst forsvant og jeg var i øyeblikket. Jeg var i badekaret tre timer i strekk. John kom oppi også og jeg fikk hvile over han slik at jeg fløyt. Jeg følte meg vektløs! Jeg fikk virkelig hentet meg inn.

Etter en stund forsvant riene fordi jeg var så avslappet. Jeg ble bekymret. Var dette enda et tulltak? Skulle jeg bli sendt hjem igjen? Jeg klarte ikke tanken. Jeg spurte jordmor om dette, og hun sa det var normalt at vannet og medisinen fikk smertene til å dabbe av så mye. Det var sant! For når tabeletten gikk ut av systemet igjen var vi tilbake i smerteland. Jeg nektet å reise hjem igjen. Jeg måtte være på sykehuset slik at jeg kunne hente meg inn med de hjelpemidlene de kan tilby. Vi ble derfor flyttet inn på et rom hvor vi skulle være under hele oppholdet på sykehuset.

Jeg fikk enda en pille for smertene før jeg skulle prøve å sove den natten.

Det hjalp ikke.

Jeg fikk så tilbud om morfinsprøyte i låret. Jeg var på det tidspunktet så desperat at jeg takket enkelt ja.

Det hjalp ikke på smertene. MEN I MELLOM gjorde morfinen meg så sløv at jeg ble tvunget til å hvile, men det var ekkelt. Jeg følte meg neddopet og drømte mye merkelig. Jeg vet egentlig ikke om jeg anbefaler den eller ikke. Jeg husker mye av smertene, men lite av tiden i mellom, annet enn redselen og følelsen av å miste kontrollen over egen kropp og tidspersketiv.

Det var flere timer uten søvn. Klokken 06:00 var jeg i ordentlige vonde rier. Det eneste som hjalp var å ruge på en medisinball, fokusere på pust og lage «mmmmmmmm» lyden igjennom riene mens jeg pustet meg igjennom toppene. Det, og at John ga motpress i baken mot halebeinet..! Han masserte også med krem over korsrygg - og det var bokstavelig talt det som gjorde at jeg ikke knakk sammen på dette punktet. Det er noe jeg nå i ettertid setter så stor pris på, at John også holdt ut like lenge som meg og var med meg hele veien.

(en utslitt meg etter både smertestillende og morfin)

Klokken var rundt 07:00 når viljestyrken begynte å dabbe av litt, men jeg prøvde å holde ut. Det eneste jeg godtok var å ruge på medisinball. Å ligge, sitte eller gå ellers var uutholdelig smertefullt, så jeg ble sittende på en medisinball og jobbe med pust, mens John masserte korsryggen min. Jeg ville tilbake i badekaret, så vi spurte om dette. Det skulle jeg få, men jeg måtte vente da det var opptatt. Denne gangen var ikke badekar mye til hjelp..! Vannet ble plutselig for varmt. det å flyte gjorde bare vondt fordi jeg ikke fikk noe motpress. Her måtte John virkelig hjelpe til under hver ri med å presse mot halebeinet. Det hjalp, men nå var jeg så sliten at jeg ville gi opp. Derfor tok jeg valget om å ta epidural. Jeg var vel en 5 cm når jeg ikke klarte mer.

Epiduralen var et eventyr i seg selv. De som har vært i en fødsel selv vet sikkert hvor vanskelig det er å sitte i ro under en ri. Kvinnen som skulle sette epiduralen var heldigvis utrolig forståelsesfull, blid og tålmodig. Jeg hadde slike kraftige og hyppige rier på dette tidspunktet at jeg hadde det helt forferdelig om jeg kan få lov til å si det rett ut..! Jeg satt på sengekanten med John foran meg. jeg holdt i han under hver eneste ri og det var vel hans nærhet som fikk meg igjennom det hele! Jeg merket ikke at hverken jordmødre eller andre var inne på rommet egentlig. jeg fant støtten min i John og bare John.


Det var en lang prosess å få satt inn epiduralen. Jeg var tydeligvis veldig trang i punktet der hun skulle sette den inn. Jeg måtte få bedøvelse to ganger. Jeg fikk beskjed om at du ikke skal kjenne smerte, bare et press, og at om jeg kjente noe måtte jeg si ifra. La oss bare si det slik at bedøvelsen ikke ga meg noe som helst, for jeg kjente det hele..! Det var ikke godt for å si det mildt, men riene var verre, så det brydde meg fint lite.

15 minutter etter epiduralen var satt inn, ble jeg til et helt annet menneske! Jeg ble meg selv igjen. Jeg kunne nå prate igjennom riene og var rett og slett lettet. Jeg elsket epidural og ENDELIG tenkte jeg, nå skal jeg få hentet meg inn før den store finalen.

Ha ha ha.. Det trodde jeg ja. Hele 20 minutter etter epiduralen var satt inn og jeg ble undersøkt, fikk jeg informasjonen om at jeg hadde gått fra 5 til 9cm åpning. Da kjente jeg pulsen begynte å øke. Hvordan i all verden skal jeg klare dette?! Tenkte jeg. Jeg hadde så mange blandede følelser. Jeg var utrolig glad for det betydde at jeg snart skulle få møte prinsessa vår, men så var jeg redd, fordi jeg var så utslitt. John hadde jo gått til rommet vårt for å få seg noen minutter på øyet før det hele skulle skje, mens jeg skulle slappe av. Han hadde ikke fått lagt seg ned mer enn 4 minutter før jordmoren banket på døren og informerte om at fødselen var i gang.

Pressriene overrasket meg. Jeg vet ikke hvordan pressrier føles uten epidural, men med den, syntes jeg ikke de var vonde, men intense! De var en skikkelig påkjenning på kroppen, så stor at jeg faktisk kastet opp et par ganger mens kroppen jobbet. Det som overrasket meg var at jeg hadde absolutt null kontroll over dem. Kroppen bare presset for meg når jeg fikk beskjed om å ikke presse. Det å jobbe mot pressrier er seriøst helt forferdelig. Alt du ønsker å gjøre er å presse med, for det er det som føles naturlig.

Når jeg fikk jobbe med riene var det en lettelse. Jeg var overrasket over hvor lett denne delen var, og hvordan jeg ikke lengre var redd for det jeg hadde i vente. Riene føltes faktisk BRA! Jeg elsket denne delen av fødselen. Det var ikke lengre uutholdelig smerte som man bare måtte igjennom, men heller smerte jeg kunne jobbe med. Det er en STOR forskjell. Når denne delen av fødselen kom var det noe som skjedde med meg. Jeg fikk plutselig et adrenalinkick uten like, og jeg fikk en styrke jeg ikke visste fantes i meg.

Nå var fokuset mitt bare på kroppen, jordmorens instrukser og hver enkle pressrie. Jeg brydde meg ikke om noe annet, og jeg var slettes ikke til stedet i rommet, jeg var i meg selv. Det var en merkelig følelse. Jordmødrene var tydeligvis imponerte over styrken jeg hadde, og sa at man skulle tro jeg hadde gjort dette mange ganger før! Det verste var vel innspurten på slutten, når hodet står og tøyer godt nedentil. Det må jeg innrømme var horribelt, men det varte så kort. det var bare noen minutter, før hun kom til verden.

Det tok meg under halvtimen med pressing før jeg fikk prinsessa på magen. Da var alle smertene i verden borte og jeg ble overvelmet av en bølge med stolthet og kjærlighet. Det fantes ikke noe mer naturlig i hele verden enn å få holde henne i armene mine, og sekundet jeg fikk henne på brystet kjentes det allerede ut som jeg hadde kjent henne hele livet! Det var virkelig en merkelig følelse.

Du kom til verden den 18.08.2020 klokken 13:54.
Du veide 3380 gram og var 47 cm lang.

Du var helt perfekt! <3

Liker

Kommentarer