Jeg har alltid vært glad i sminke, klær og hår. Vippeextensions er derimot noe jeg lenge har vært skeptisk til og tenkt at er altfor dyrt og tidkrevende. Av ren nysgjerrighet bestemte jeg meg for å prøve det minst én gang og se om det virkelig var verdt pengene. Jeg satte dem på den 29. desember 2017 og har ikke fylt på siden, men tror jeg skal gå og fylle på igjen denne måneden. Det jeg er mest overrasket over er hvor lenge de faktisk sitter. Jeg ble fortalt av hun som satte vipper på meg at jeg har ekstremt mange vipper, så arbeidet ville ta ekstra lang tid. Kanskje det er derfor jeg fortsatt har så mange og tykke vipper nesten en måned etter at de ble påsatt, for jeg har hørt mange skrekkhistorier der vipper har falt helt av og lignende. Jeg er ganske positivt overrasket, og trodde ikke jeg kom til å fortsette med dette, men nå har jeg jo allerede bestilt ny time for å fylle på.

Dette er nok ikke noe jeg kommer til å gjøre i årevis, men en liten periode så lenge jeg føler for det og har økonomi for det. Det svir i lommeboka, men det er jo bare å ikke bestille ny time når jeg føler jeg har fått nok. Det jeg liker aller best ved vippene er at jeg har nesten ikke brukt noe sminke denne måneden, og jeg ser alltid ut som jeg har ordnet meg selv når jeg ikke har dusjet på flere dager, haha. Det jeg liker minst er selvsagt hvor dyrt det er og at hvis man tar på dem når de er våte, så lugger det og de faller mye fortere av.

Åpenbart er ikke dette noe for alle, og jeg tror man må være over gjennomsnitt opptatt av eget utseende for å se verdien i å gjøre dette. Egentlig er det helt meningsløst, men jeg som er veldig glad i å ordne meg og se ut på en spesiell måte, liker veldig godt å ha lange, tykke vipper. Det er definitivt ikke for alle, og ikke for meg over lang tid heller, men akkurat nå synes jeg det er spennende å gjøre det.

Likes

Comments

Jeg er for tiden blitt syk og holder meg hjemme i dag. Forhåpentligvis blir jeg frisk til i morgen. Denne måneden er jeg, gjennom utdannelsen min, praktikant i et bibliotek. I februar vender jeg tilbake til skolen igjen. Jeg har vært ganske fraværende her inne, ikke bare på grunn av jobb og skole, men også fordi jeg har svært lite energi om dagen. Når jeg ikke er i praksis eller på jobb, så bruker jeg mye tid på å være med kjæresten, lese bøker og lignende. Jeg befinner meg også midt i en utredning, som jeg har nevnt tidligere. Utredningen har jeg opplevd som ganske utfordrende fordi jeg må gjennom mye vondt som har hendt. Det er en krevende prosess som ikke er gjennomført i løpet av natta og tar mye av energien min. Bare det å forlate leiligheten og møte opp til hver time har jeg følt er tungt å gjennomføre.

Jeg synes det er vanskelig å skrive om noen av disse tingene fordi det føles så privat. Jeg elsker å skrive, men å åpne meg her inne er utrolig vanskelig. Jeg greier heller ikke å forutse om jevnlig oppdatering er noe jeg er i stand til her inne. Jeg tror det beste er at jeg kan komme og gå litt som jeg vil. Noen perioder har jeg mye jeg føler er greit å dele. Mye på hjertet har jeg alltid, men dessverre er mesteparten ikke noe som jeg synes andre har noe med å gjøre. Det er nok her kjernen av problemet ligger; sykt mye å fortelle, men denne plattformen egner seg egentlig ikke. Nå skal jeg drikke litt kakao og lese videre. Snøen har lagt seg tett i byen og det er vakkert utenfor. Hadde det ikke vært for at jeg er så syk som nå så hadde jeg hoppet ut og tatt en hel haug av bilder.

Likes

Comments

Dette høres nok ganske pessimistisk ut, men jeg har få forhåpninger for 2018. Istedenfor forhåpninger har jeg derimot flere ting jeg har lyst til å jobbe med, hovedsakelig personlige ting som jeg ønsker å bli bedre på. En tidsfrist er det heller ikke på disse målene, for mye av dette vil gå over lang tid - gjerne resten av livet.

Legge fjoråret bak meg for godt. 2017 er nå et tilbakelagt kapittel.

Begynne å ta bedre vare på min psykiske helse. Jeg behøver ikke alltid ofre min egen psykiske helse til fordel for andres tilfredsstillelse. Det betyr ikke at jeg slutter å bry meg om andre mennesker, men det er lov å si nei. Det er lov å avslutte relasjoner som ikke lenger gjør deg noe godt. Man trenger ikke tilfredsstille alle rundt seg konstant, man trenger ikke være likt av alle eller slite seg helt ut for at en annen person skal være fornøyd med deg. Du trenger ikke bruke all din tid og energi på å bevise for en annen at du er god nok eller at du fortjener å bli behandlet med respekt. I en relasjon - uavhengig om det er vennskapelig eller romantisk - så skal det gå begge veier. Man skal både gi og ta. Jeg vil også bli flinkere til å møte opp hos psykologen min. Ja, jeg går til en psykolog og er for øyeblikket i en litt vanskelig periode av livet mitt der jeg er under utredning. Det er veldig vanskelig å skrive dette, for det føles for personlig og sårbart å avsløre, men det er også vanskelig å skjule det når det er en så viktig del av livet mitt akkurat nå. Å prioritere psykologtimene mine er viktig for meg fordi jeg trenger å bearbeide og komme meg videre.

Å ikke lenger ta alt personlig. Jeg våger å hevde at jeg er ganske følsom, sensitiv og tar kritikk altfor hardt til meg. Jeg har jobbet lenge med å ikke ta det folk gjør eller sier så personlig, spesielt hvis vedkommende ikke kjenner meg godt nok eller det er en overfladisk relasjon. Selvfølgelig bør man ta noen ting til seg hvis en person gir deg tilbakemeldinger som de mener du bør tenke litt over, men jeg tror også det kan være sunt å ikke ta det andre folk generelt sier og gjør personlig. I mange tilfeller har folks følelser ingenting med deg å gjøre, men heller noe helt annet. Ofte er det relatert til hvordan de føler inni seg, som kanskje spirer fra et helt annet problem som ligger et helt annet sted. At en person er sint og irritert er ikke nødvendigvis relatert til deg, men noe helt annet.

Lese flere bøker. Jeg har alltid elsket å lese, og ser frem til å sluke flere bøker i år. Fjoråret har vært et svakt år litterært for meg da jeg har vært opptatt av helt andre ting og vært et helt annet sted i tankene. Å lese har vært umulig fordi jeg har hatt det så vondt med meg selv at jeg ikke har greid å konsentrere meg lenge nok om gangen.

Gi slipp på sinnet. Kanskje dette høres helt sykt ut, men jeg bærer på en del sinne inni meg. Jeg har kommet til det punktet hvor jeg må innrømme det - jeg er sint inni meg. Veldig sint. Men sinnet kommer aldri ut som aggresjon; bare tårer. Aggressiv har jeg aldri vært; istedenfor gråter jeg når jeg er sint. Tilgivelse er nok ikke aktuelt eller engang noe jeg føler meg emosjonelt i stand til, men jeg kan i det minste øve meg på å gi slipp på det ekle, kvalmende sinnet som har vokst inni meg. Det er det beste for meg selv. Å gå rundt og føle på sinne gjør alt det andre bare enda verre.

Fokusere på meg selv. Hva er det jeg har lyst til? Trenger jeg å endre alt for en annen person? Nei. Jeg trenger ikke det. Noen ganger må man bare la mennesker gjøre som de selv vil og la dem lære på egenhånd. Du kan ikke passe på alle rundt deg hele tiden. For meg er dette en ganske viktig regel når jeg skal prioritere min egen mentale helse. Ikke slippe alle og enhver inn. Være litt mer kritisk til hvem jeg tillater så nært innpå meg.

Likes

Comments

På julaften hadde jeg først på meg bunaden min - Åmlibunaden. Vi dro først for å besøke min gamle farmor, deretter besøkte vi kirkegården for å hilse på avdøde farfar. Senere dro vi hjem, spiste julemiddag og åpnet gaver. Jeg merker stor forskjell på jul nå i forhold til da jeg var et lite barn. Jula er litt mindre spenningsfylt, dessverre... Som barn var julaften høydepunktet, nå er det Nyttårsaften jeg ser aller mest frem til.

Jeg har selvfølgelig sett på Tre nøtter til Askepott, en av mine favorittfilmer. Det er en av de vakreste filmene jeg noensinne har sett. På tsjekkisk heter hun Popelka, som jeg synes er et utrolig søtt navn. Neste år har jeg nesten lyst til å ha samme ballkjole, krone og håroppsett som Popelka på julaften. Blir like målløs hver gang jeg ser den kjolen og sløret.

Ønsker dere en gledelig jul.

Likes

Comments

Lille julaften. Jeg skal snart hjem til familien min og kjæresten reiser til hjemlandet sitt i morgen. Vi ses igjen to dager før nyttårsaften, og da skal vi på fest og starte det nye året sammen. I morgen skal jeg besøke farmor med familien min, vi skal også besøke graven til farfar. Jeg har vurdert å skrive et brev og legge på graven hans, men etter møtet med den klarsynte kvinnen føler jeg at mye av det jeg følte meg engstelig om og lurte på, er blitt løst inni meg nå. Jeg går ikke lenger rundt og føler på angst rundt mye av det jeg lurte på. En stor klump med bekymring er oppløst nå, og det er deilig. Pussig at det gikk nesten nøyaktig 10 år før jeg i det hele tatt fikk en følelse av å være i stand til å ta farvel med ham. Til tross for at jeg fortsatt er trist over det 10 år etter, er jeg også takknemlig for den lille tiden jeg hadde med ham i livet mitt.

Uansett - som bildene viser er håret mitt på en måte ferdig. I endene er det mye mer gyllent i fargen, noe jeg vurderer å prøve å ordne på en eller annen måte. Jeg har prøvd å ta lillasjampo i det, men det tar ikke til seg sjampoen i det hele tatt av en eller annen grunn. Jeg kan egentlig ikke tro at det bare er 2 måneder siden jeg klippet tuppene, for håret er jo blitt akkurat like langt igjen som før jeg klippet meg. Håret mitt har alltid vokst fort, men nå enda mer. Kanskje det kommer av at kjæresten min alltid lager masse sunn mat. Hele kjøleskapet er fullt av poteter, pickles, gulrøtter og masse annet. Jeg gjør iallfall ikke noe annet, og egentlig burde håret vært helt ødelagt av bleking. Jaja.

Julestemningen forlot meg egentlig i midten av desember en eller annen gang tror jeg. Men jeg har på følelsen av at den vender tilbake når jeg kommer hjem. I barndomshjemmet mitt er det snø, hvite frosttrær og hvit himmel. Må ut en tur og ta bilder i snøen i løpet av de neste dagene. Jeg gleder meg så utrolig mye til å få dette året ut av verden og gå videre at jeg har ikke ord. Vil at 2017 skal forsvinne og være et tilbakelagt kapittel. Det har skjedd mye, mye mer enn noe år i hele mitt liv. Jeg har gått gjennom noe som er veldig vondt og tungt å oppleve, som jeg fremdeles jobber med å komme meg gjennom. Jeg har også opplevd den største kjærligheten jeg noensinne har opplevd, og jeg forstår ikke hvordan jeg kan fortjene noe så godt. Sånn kjærlighet er helt uskyldig, ren og ekte. Jeg lurer på hva jeg har gjort for å fortjene den. Uansett skal jeg nyte den så lenge jeg får lov til å oppleve den med ham.

- Luna <3

Likes

Comments

Det nærmer seg både jul og nyttår. Jeg er perfeksjonist, sær og nøye med håret mitt og har lyst til å starte det nye året med så tilnærmet perfekt som overhode mulig. Derfor bleker jeg etterveksten noen dager før jul. Jeg tror jeg bleker den cirka hver 2. måned. En sjelden gang kan det gå nesten 3 måneder før jeg orker å ta den, det kommer litt an på både humør og om jeg har tid. Som regel foretrekker jeg å ha minst to dager hjemme der jeg er helt fri for planer. Å gå ut med nybleket hår på jobb eller skole er uaktuelt med tanke på at rett etter bleking er det en blanding av hvitt og gult.

Utstyret jeg bruker når jeg skal bleke det. Tror jeg kjøpte alt dette på Vita. Jeg foretrekker å bruke den bredeste turkise børsten fordi den er lettest å fordele blekemiddelet med i håret. Da jeg så den tenkte jeg at jeg ville få mindre kontroll over fordelingen, men det var faktisk enklere. Børsten fordelte også selvsagt mer på én gang, så jeg slapp å børste tusenvis av ganger som jeg pleier med en mindre en.

Tar plastfolie over hele hodet, unntatt lengdene som ikke skal blekes. Hodet blir varmt, men jeg har blitt immun mot hodebunnskløe det siste året. Varme forskynder blekeprosessen så det blir lysere. Åpenbart er bleking utrolig skadelig for håret, men dette fungerer for meg iallfall.

Resultatet rett etter bleking. Litt gult i toppen. Det er selvfølgelig ikke ferdig ennå. Sånn er forresten håret mitt helt naturlig. Her har jeg ikke gjort noe som helst med det, bare vasket og latt det lufttørke. Jeg har egentlig skikkelig tjukt og vilt hår.

I morgen skal jeg bruke lillasjampo for å gi det en kaldere tone. Gleder meg!

Likes

Comments

Jeg har skrevet dagbok helt siden jeg var rundt 7 år gammel. Da jeg var liten elsket jeg rosa og fargerike dagbøker, men da jeg ble tenåring kjøpte jeg alltid svarte og grå og har fortsatt med det siden. For noen uker siden fant jeg denne og jeg vet ikke hvorfor, men jeg så for meg alt jeg kunne skrive i den. Hadde jeg sett den som 9-åring hadde jeg absolutt elsket den. Hadde jeg sett den som 13-åring hadde jeg absolutt hatet den og aldri i verden kjøpt den. Nå er jeg 21 år gammel og elsker den. Merkelig.

Moren min sendte julekalender til meg i posten. Mummitrollet. <3 Hufsa er min favorittkarakter, til tross for at hun er hatet av alle. Hun er alltid helt alene og veldig ensom dessverre.

De siste dagene har jeg hatt en lang og krevende hjemmeeksamen som jeg er glad for å ha i boks nå. I går var jeg på juleforestilling i Operahuset med foreldrene mine. De reiste hele veien til Oslo. Mamma ville egentlig se Nøtteknekkeren (det har jeg også lyst til neste år, og Svanesjøen!) men billettene var utsolgt, så da ble det forestillingen Jingle Horse. Den foregikk på engelsk og handlet om hva jula trekker frem i folk. Sorg, glede, ensomhet, familiekonflikter og skjulte hemmeligheter. Tror det var en blanding av drama og humor, for det var også hysterisk morsomt. Jeg har aldri hatt for vane å gå i teateret før, men de få gangene i mitt liv jeg har sett et stykke, så har jeg alltid hatt lyst til å se flere. Det er noe helt annerledes ved å sitte foran scenen og se skuespillerene i virkeligheten versus å se dem gjennom TV-skjermen. Man føler seg nærmere alt det karakterene føler og hvordan de reagerer i ulike situasjoner. Det var ikke rent skuespill; det var også dans og musikk.

Jeg vet ikke om dette er et vanlig fenomen som mange andre opplever, men hver eneste gang jeg ser noen danse ballett så får jeg plutselig intenst lyst til å begynne på ballettkurs? Jeg vet ikke om det er noe som alle føler etter å se noen danse ballett, men hver gang jeg ser noen som danser det og er kjempeflinke blir jeg helt inspirert og får plutselig for meg at jeg skal bli en elegant ballettdanser. Det er jo helt umulig for meg nå, med tanke på at jeg er 21 år gammel og ikke særlig veltrent heller. Jeg er ganske svak. Dessuten er jeg 159 centimeter, og jeg tror kanskje ballettdansere skal være litt høyere? Én ting som er fint med å være på min høyde er at mennesker som er i den høydegruppa som regel har høyere kroppskontroll enn andre. Jo høyere man er, jo mindre kroppskontroll har man. Samme med hvis man er altfor lav. Men folk som visstnok er på min høyde har ganske god kontroll over armer, bein, hvordan man står og beveger seg og sånt. Kan hende jeg tar helt feil, og åpenbart er det mange som er veldig høye som også har god kroppskontroll.

Jula nærmer seg, og jeg er fortsatt ikke i julestemning. Kan være fordi jeg ikke har pyntet til jul i leiligheten i det hele tatt. Har bare julekalenderen fra mamma, ellers har jeg ikke jula i tankene annet enn å kjøpe julegaver til mine nærmeste. Jeg meldte meg ut av statskirken ifjor, men jeg kommer nok til å gå på kirkegården for å besøke farfars grav på julaften. Det pleier alltid familien å gjøre. Kjæresten og jeg tenker oss kanskje til julemarkedet for å stå på skøyter når vi har en dag fri.

Likes

Comments

Snart har jeg hjemmeeksamen, og jeg vet dette høres rart ut, men jeg har på en måte sett frem til det. Det kan være fordi den første eksamenen i det andre emnet var så utfordrende, og vi hadde kun 5 timer på oss. I en hjemmeeksamen kan jeg stå opp, lage en stor og god kopp med kaffe og gå til biblioteket. Jeg jobber umiddelbart hardere og får mer motivasjon av å oppholde meg i et bibliotek, spesielt nå siden jeg tror jeg har funnet mitt favorittbibliotek i hele byen. Til og med en sitteplass jeg liker aller best å jobbe på. Atmosfæren i biblioteket gjør også så jeg blir mye mer fokusert. Distraksjoner som sosiale medier og mobilen blir lettere å legge bort når jeg er der.

I helga var jeg ute med en venninne av meg, vi tok noen glass vin og snakket i noen timer. Det er lenge siden jeg har sett henne, så det var skikkelig koselig å catche up med hverandre. Hun er så søt og snill. <3 Og nå bor vi begge i samme byområde, så det blir mye lettere å møtes!

Jeg merker at å bo i byen er noe jeg virkelig har savnet. Jeg bodde egentlig i Oslo i nesten 2 år før jeg flyttet ut på bygda igjen av økonomiske årsaker. Nå som jeg er tilbake føler jeg at det er veldig riktig å bo her. Jeg har jo vokst opp midt i skogen med nesten ingen folk rundt meg og masse natur. Stillhet og natur er noe jeg setter stor pris på og savner fra tid til annen, men akkurat nå som jeg er student, jobber en del og er glad i venner og fest, så tror jeg det er best å bo her. Jeg føler at jeg mest sannsynlig vil flytte til et mindre befolket sted med mye mer natur når jeg blir eldre, men jeg har på en måte "fått nok" av rolige omgivelser, hvis det gir mening? Jeg tror mange lengter etter stillhet og den fredfylte følelsen som kommer med å bo nær naturen - mange idealiserer det, men jeg har vokst opp med det og har fått så mye av det i barne- og tenåringstiden min at jeg heller ønsker å komme tilbake til det senere når jeg er eldre og lei av å bo i en masete by.

Som barn brukte jeg mye tid på å leke og utforske i skogen, og som tenåring var jeg en ensom loner som holdt meg på rommet eller gikk alene i skogen. Det var ikke normalt for meg å henge på kjøpesentre som så mange andre tenåringer gjorde, jeg hang i skogen for meg selv fordi det ikke akkurat var så mange tilbud eller sentre rundt der jeg bodde og jeg hadde bare én venn i klassen min som bodde langt unna. Fotografi holdt jeg også veldig mye på med, men hadde aldri en ordentlig blogg før jeg begynte med denne. Det som er så utrolig synd er at jeg tok sikkert flere tusen bilder i tidsperioden 2007-2012, men alle de bildene er tapt nå. Det skjedde ved en feil fordi jeg trodde jeg hadde overført alle fra den gamle PCen min til en sikker bildelagringsgreie, men alle bildene forsvant og PCen ble ødelagt. Det irriterer meg den dag i dag, for det var helt vanvittig mange bilder.

I kveld skal jeg og kjæresten på et julemarked og i morgen får jeg utlevert hjemmeeksamen. Vi snakkes.

- Luna

Likes

Comments

Nylig var det ikke bare en full måne, men også superfullmåne. Jeg har merket at humøret mitt endrer seg og blir mer intenst under fullmåne, men denne gangen var det enda verre enn tidligere. Det føltes verre enn PMS, liksom... Jeg var i helt elendig humør i hele går, jeg var rett og slett skikkelig sur og begynte til og med å gråte i går helt uten grunn. Mest av alt synes jeg synd på kjæresten fordi jeg var sikkert ganske vanskelig å ha med å gjøre, haha... Alt siden i går har bare gått nedover av en eller annen grunn. I går skulle vi på IKEA (jeg anbefaler IKKE å dra dit når man er i dårlig humør), det var sykt vanskelig for meg å orientere seg rundt i lokalet, hodet mitt var ikke på plass, jeg glemte alt jeg kom dit for og i tillegg møtte vi verdens minst hjelpsomme og frekke person i kassen. Jeg jobber selv i butikk og vet hvordan det er å ha en dårlig dag og møte sure kunder, men jeg var så hyggelig jeg bare kunne og personen i kassa gadd ikke hjelpe oss med noe som helst, dessverre. Alt jeg ville der og da var å dra hjem.

I tillegg har jeg prøvd å komme i kontakt med PostNord i hele går og i hele dag uten hell. De ringer ikke opp igjen og jeg orker nesten ikke prøve lenger. På toppen av det hele greide jeg å få et eller annet i øyet i går kveld, og siden i går har jeg hatt et rødt øye som det gjør utrolig vondt å lukke og åpne. Jeg går rundt og gråter på det ene øyet og ser ingenting, og jeg får heller ikke tak i legekontoret mitt.. Jeg aner ikke om denne øye-greia er en for liten ting å gå til legekontoret for, men samtidig er det så plagsomt at jeg har avlyst en avtale i dag fordi jeg rett og slett ikke kommer meg ut av leiligheten liksom. Om det er fullmånen eller noe annet vet jeg ikke, men det virker som at helt siden fullmånen dukket opp så har alt som kan gå galt, nettopp gått galt.

Alt dette virker nok som bagateller og klagingen min er nok litt overdrevent, men det er så mange små problemer som må ordnes opp i, i tillegg til at jeg ikke kan se noe som helst og hadde problemer bare med å gå til butikken. Jeg må innrømme at å ha konstant smerte i et øye er ganske frustrerende når det vedvarer over tid. I have no idea what to do. Forhåpentligvis er dette forbanna øyet i orden i morgen, for jeg holder på å gå i veggen, haha. Det er nå jeg innser hvor lite jeg før satte pris på å ha perfekt syn og ingen orienteringsvansker.

Likes

Comments

  • Instagram
  • Blogkeen
  • Nouw