Hei alle sammen <3

Det er så utrolig mye som har skjedd siden sist jeg blogget. Grunnen til at det har gått så lang tid siden jeg blogget sist nå er fordi jeg trengte en pause egentlig og tenke på helsen og rett og slett komme meg opp fra de nedturene jeg hadde i fjor. Jeg ble veldig nedfor med alle innleggelsene og hvordan legene behandlet meg, så jeg måtte bare ha en skikkelig pause. For meg så tar det så utrolig lang å komme meg igjen etter sykdom så det er også en av grunnene til at jeg ventet nesten et helt år.

Men det har skjedd så mye, både gode og dårlige ting. Når julen kom i fjor så ble jeg jo innlagt igjen på lille julaften og lå inne i noen dager med en infeksjon i lungene. Samme dag jeg ble innlagt hadde jeg vært på en undersøkelse for å utelukke at jeg hadde chrons og for at legene i Oslo skulle få litt "informasjon" til en eventuell videre operasjon for å legge inn stomien til slutt. Og for å gjøre det må jeg igjennom 2 operasjoner for å få stomien helt inn igjen. Og den første av de operasjonene hadde jeg i juni, og da laget jeg reservoar og fjernet den betente endetarmen. Et reservoar er at de bruker tynntarmen til å lage en "pose" der alt samles før jeg går på do. Og neste operasjon skal jeg ha i neste uke på onsdagen.

Her ser dere rett før jeg blir hentet ned til operasjonssalen og når jeg ligger på oppvåkningen etter operasjonen. Operasjonen tok mellom 7-9 timer da de fikk litt problemer å feste den nye stomien på magen da jeg hadde litt for kort tynntarm til det.

Her var første turen min oppe fra sengen etter operasjonen og det var tungt skal jeg si dere. På det siste bildet var den smertepumpen jeg hadde i ryggen som jeg måtte ta inn 2 ganger, fordi den falt ut etter noen dager etter operasjonen. Og da jeg skulle legge den inn igjen så var det så grusomt vondt at jeg hylte, skrek og grein i ett sett og hadde tydeligvis puls på 170 ble jeg fortalt etterpå på oppvåkningen. Derfor jeg havnet på oppvåkningen etter det var, fordi jeg fikk så mye smertestillende og beroligende at jeg sovnet til slutt. Det var helt GRUSOMT!! Så gruer meg til å legge den inn igjen nå på onsdag hvis jeg skal ha det.

En av de gode tingene som har skjedd er at jeg har fått meg hund! :D Jeg har fått en valp som heter Regina, som nå er litt over 7 måneder og er rasen løwchen. Jeg har henne på för og deler henne med naboen til mamma. Så vi har henne 50-50 og noen ganger har hun som står som eier, henne. Hun er det beste som har skjedd meg og hun bringer så mye glede hele tiden og løfter meg opp på de dagene som er veldig vonde og når jeg er nedfor. Og det som er så fantastisk er at jeg egentlig er allergisk mot dyr med pels, men denne rasen tåler jeg og reagerer ingenting og jeg er bare overlykkelig. Hun er bare så søt og nusselig, og utrolig morsom. Jeg ler av henne hver eneste dag.

Her var hun litt over 9 uker og var da jeg fikk henne.

Og her er hun kanskje 3-4 måneder.

Sånn er hun nå. På de to nederste bildene er hun sammen med moren og bestemoren, altså 3 generasjoner av den hundefamilien.

Håper alle sammen har det bra i disse corona tidene. Vær forsiktig og husk å ta forhåndsregler. Er så mye oppbluss av dette viruset nå at vi må være bevisste over hva vi gjør, hvem vi er med og hvor vi går.

Ha en kjempe fin lørdagskveld alle sammen <3

- Ida

Hei alle sammen <3

Jeg ville bare komme og gi dere en liten oppdatering fra sykehussengen. Jeg ligger jo enda en gang på sykehuset. Jeg ble jo skrevet ut på mandagen i forrige uke, men var ikke mange dagene før jeg havnet inn igjen. Når jeg kom hjem på mandagen så gikk det egentlig veldig bra. Jeg hadde jo selvfølgelig mye smerter, men hadde litt mer energi så det gikk greit. Jeg har jo lenge tenkt på å få meg en egen hund, men tror det hadde blitt litt mye spesielt nå når jeg er så mye dårlig. Så jeg snakket med naboen til mamma. Hun har en hund som heter Exit som jeg pleide å passe mye på når jeg bodde hjemme, men nå har jeg ikke passet på henne på en stund. Så jeg spurte om jeg kunne passe henne noen dager for å slippe å være så mye alene da jeg fortsatt har lite energi og ikke er så mye ute blant venner, men også for å komme meg litt mer ut av leiligheten. Så jeg hentet henne på tirsdagen og skulle ha henne til fredagen, men det skjedde ikke. På onsdagen fikk jeg enda mer vondt enn det jeg hadde og jeg klarte ikke å stoppe å grine, så Exit måtte bare bli hentet. Jeg var så utrolig dårlig at jeg ikke sov noen ting natt til torsdag, jeg lå bare å vridde meg i smerter. Så lå bare i sengen og ventet til klokken ble halv 9 på morgningen og fikk time hos fastlegen, og han så ingen andre utvei enn å legge meg inn igjen for smertelindring.

Så nå har jeg ligget her på sykehuset enda en uke. Dette er jo tredje innleggelsen bare på en måned. Når skal det ta slutt...? Når jeg kom til akuttmottaket så gikk alt veldig fort siden jeg hadde så mye smerter. Jeg fikk seng nesten med engang siden jeg klarte ikke å sitte ute på venterommet. Når jeg kom inn på ¨triagen¨ som det heter, så var jeg der kanskje 1- 1 1/2 time før jeg kom inn på et behandlingsrom for å snakke med legen. Det pleier som regel å ta så mye mer tid, men var jo veldig tidlig på torsdagen. Var jo på akuttmottaket i 11 tiden på morgningen siden jeg fikk så tidlig time hos fastlegen. Fikk time 09:05 siden jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å vente til 2 tiden. Så måtte bare ringe mamma med engang og få henne til å kjøre meg til legen og deretter til akuttmottaket.

Mens jeg har ligget her så har behandlingen bare vært smertelindring. Så når jeg kom inn på torsdagen så fikk jeg 5 doser av den smertestillende som fungerer, og så skulle de ta ny vurdering på legevisitten på fredagen. Så etter legevisitten så fikk jeg en dose på 2,5mg iv (intravenøst) siden jeg hadde ligget hele natten i smerter og hadde ikke sovet så mye, pluss at legen hadde trykket en del på magen for å undersøke meg. Så skulle hun diskutere en smertelindringsplan med de andre kirurgene. Så kom hun tilbake og fortalte meg at jeg fikk 4 doser med 5mg iv til det døgnet. Så den dosen på 2,5mg som jeg fikk rett etter legevisitten gjaldt ikke med de andre dosene. Og jeg snakket med sykepleieren som var på dagvakten og vi var enig om hva legen hadde fortalt. Jeg forsikret meg om at hun hadde blitt fortalt akkurat det samme som meg, fordi det har flere ganger skjedd misforståelse fordi de ikke snakker sammen eller at legen har vært litt uklar og så har jeg måttet ligge i mye smerter. Men vi to var enige... Men når sykepleieren som kom på kveldsvakten, så var det jo akkurat det som skjedde... Det ble en misforståelse og jeg endte opp med å ligge hele helgen i smerter.. Selv om sykepleieren på dagvakten sa ifra hvor mye smertestillende jeg hadde igjen, og legen skrev nøyaktig hvor mye jeg hadde og hva som gjaldt, så tolket kveldsvakten det på en helt annen måte. Hun tolket det som om den dosen på 2,5mg gjaldt i de 4 andre dosene, så det endte opp med at jeg ikke hadde smertestillende til natten bare fordi hun tolket alt feil. Hun ringte legen og snakket med h*n som var på vakt og de nektet å gi det som legen på legevisitten hadde skrevet, og legen nektet å komme opp å snakke med meg og undersøke meg. Jeg hylte jo nesten i smerter, men tydeligvis var jeg ikke akutt nok!

Jeg vet at det høres veldig ut som om jeg er veldig opptatt av smertestillende og sånn, men når jeg har så mye smerter og har gått sånn så lenge, så vil jeg ikke at det skal bli gjort feil som dette og at jeg ender opp med å ligge i så mye smerter. Grunnen for at jeg kommer til sykehuset er jo fordi jeg ikke klarer meg hjemme og trenger smertelindring jeg ikke kan få hjemme. Jeg har jo et kjent smertelindrings problematikk som alle legene her på avdelingen kjenner til, men de legene som ikke har noe med meg å gjøre vilje ikke ta et standpunkt og vil heller la meg ligge i smerter enn å ta det valget om jeg kan få smertestillende eller ei. Siden det var høstferie forrige uke, så var jo min kontaktlege på avdelingen på ferie så jeg fikk leger som ikke kjente meg, og dermed så måtte jeg ligge i så store smerter i helgen at jeg fikk helt sammenbrudd..

Jeg var så sliten av å ha vondt og det brøt meg ned både fysisk og psykisk, så jeg fikk helt sammenbrudd og klikket helt på sykepleieren på kveldsvakten på fredagen som også gjorde feil. Jeg sa ting jeg ikke mente og som jeg aldri kom til å gjøre, men jeg var så utrolig sliten både fysisk og psykisk. Det sliter veldig på å gå rundt med så mye smerter hver eneste dag, så psyken min var så langt nede. Jeg skjelte henne ut flere ganger og sa at jeg hadde bare lyst å ta livet av meg, fordi jeg var så sliten psykisk av å være så mye syk. Jeg lå hele tiden å tenkte på at jeg bare kunne gå på badet, knuse speilet og skjære opp magen, fordi jeg hadde jo så mye smerter og at litt mer smerter gjorde jo ingenting. At hvis jeg skjærte magen opp så kunne de operere meg og ta brokket i samme slengen og da hadde jeg slippet å hatt så vondt etterpå, fordi da har jeg operert og da er det god nok grunn for legene å gi smertestillende. Men med kroniske smerter ser de ingen grunn til å gi smertestillende, fordi det er tydeligvis ikke god nok grunn. Så sykepleieren kom jo tilbake etter at jeg hadde roet meg ned og spurte om det var reelt og om jeg kom til å skade meg selv, men selvfølgelig hadde jeg aldri gjort det. Selv om jeg tenker på det så hadde jeg aldri gjort det, for jeg har ikke lyst å dø... jeg vil bare slippe å ha så mye vondt. Jeg vil bare bli bedre. Jeg vil få den operasjonen av brokket og få livet mitt tilbake. Jeg vil kunne komme meg tilbake på jobb, gå ut med venner, reise osv. Jeg klarer ikke noe av det nå, så kjenner at det å gå så lenge tynger veldig på psyken samtidig som det fysiske.

Så jeg lå hele helgen i smerter og han legen som gikk legevisitt kjente ikke meg så han sa bare hele tiden at vi må følge planen som ble satt på fredag av enda en lege som ikke kjente meg.. Når jeg har mye vondt så kommer tårene og det skjedde jo på legevisitten på lørdagen og jeg prøvde å forklare at jeg hadde så mye vondt og at de ikke bare kunne velge å la meg ligge her i så mye smerter, men han bare nektet. Han prøvde faktisk å sende meg til pasienthotellet, og da nektet jeg. Jeg skulle ikke på hotellet og det ga jeg klar beskjed om, og at jeg blir dårligere av å være der og måtte gå fram og tilbake hele tiden. Men da fikk jeg bare svar tilbake ¨Smertene blir ikke dårligere av å ligge på hotellet, og at de trengte plassen til de som var sykere enn meg¨, og det er helt ordrett av det han sa til meg. Jeg spurte om jeg kunne ligge på gangen da for selvfølgelig så skal de som har operert og sånn få sengeplassen på rommet, men det var helt uaktuelt i min situasjon. Det ligger jo folk på gangen hele tiden, men i min situasjon så gikk det ikke. Han behandlet meg rett og slett så dårlig og med lite respekt, og svarte meg så utrolig frekt at jeg ble drittsur. Så jeg har skrevet en klage om den legen som jeg skal sende til fylkesmannen, fordi det er rett og slett ikke greit.

Jeg ligger jo på et 5 mannsrom og der snakket jeg en del med de andre på rommet og ble godt kjent med ei av dem. Vi gikk turer, både inn til spisestuen og ned til kiosken sammen. Vi spilte også yatzy sammen og jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten henne i helgen. Jeg tror ikke jeg hadde klart meg. Jeg fikk jo ingenting besøk både på lørdagen og søndagen og jeg måtte kjempe med legene helt alene, så hun reddet meg virkelig. Så nå er vi blitt venner på Facebook og snapchat og skal holde kontakten. Det er så godt å kunne ha noen andre i noe lignende samme situasjon som deg som du kan snakke med og være med mens du ligger inne her på sykehuset.

Så på mandagen så trodde jeg legene som kjente meg var tilbake, men det gjorde de ikke. Så jeg snakket med mamma og pappa og sa at jeg trengte hjelp og snakke med de og at de måtte kjempe med meg, fordi jeg klarte ikke så mye mer. Så mamma kom i 1 tiden og da ba vi om å snakke med legen. For på legevisitten så sa de at jeg ikke skulle få noe smertestillende iv, og det var jo selvfølgelig han legen som hadde vært i helgen som var sjefen for de andre legene. Men jeg ble veldig frustrert, fordi jeg hadde så mye smerter. Jeg prøvde å forklare meg og han legen bare nikket og sa at han forsto meg, men ville ikke gi smertestillende iv. Men han så hvor mye smerter jeg var i, så han skulle snakke med de andre kirurgene på et møte de skulle ha i 12 tiden. Så når mamma kom i 1 tiden så fikk hun være med å snakke med legen igjen da han kom tilbake. Og først så ville de fortsatt ikke gi det, men så ble mamma veldig sint og da snakket legen med han andre igjen og de ble enig om å gi meg 2 doser den dagen.. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så mye slit og krangling for å bare gi meg litt smertestillende sånn at jeg slipper å ha så mye smerter. Det er jo ikke snakk om mye, jeg vil bare slippe å gå rundt hele tiden med så mye smerter. Til og med helse advokatene jeg snakket om der med fylkesmannen forsto ikke hvorfor de skulle være så strenge når iv er det eneste som fungerer og når jeg har så mye smerter. De ble helt sjokket.

Så på tirsdagen så kom heldigvis en lege jeg kjente, som og opererte meg når jeg fikk tarmslyng i 2012. Og jeg har ikke hatt en så fantastisk lege før.. Han fikk meg til å føle som jeg var den eneste pasienten han hadde og han tok seg tid å snakke med meg og faktisk høre det jeg sa. Han satt seg ned på sengekanten og spurte hvordan det gikk med meg. Jeg fortalte jo hvordan jeg hadde hatt det i helgen og han sa bare at han skulle sjekke opp i hvor lenge siden sist det var siden jeg tok bilder av brokket de fant. Og så spurte sykepleieren hvordan smertelindringsplanen skulle være. Og då sa han bare at ¨hvis du må ha det så må du ha det¨ og lurte på hvor mye jeg trodde jeg klarte meg med, og da ble vi enige om 3 doser på 5mg iv det døgnet. Og så på onsdagen så skulle jeg prøve meg på 2 doser, men hvis det ble krise så kunne jeg få 1 til dose etter klokken 21:00. Og i dag så trappet vi ned til 2 doser. Og forhåpentligvis så får jeg reise hjem i morgen, noe jeg gleder meg veldig til! Føler jeg ikke har vært hjemme på lenge. så det skal bli deilig. Får bare håpe at smertene ikke blir så gale, og så håper jeg på svar fra Oslo ganske fort.

Men jeg har ikke hatt en så samarbeidsvillig lege før. Jeg har alltid måtte krangle med de og prøve å forklare hvordan det er for meg og hvordan kroppen min fungerer i forhold til all medisin. Det har jo alltid vært problemer å behandle meg uansett hva det har vært. Når jeg først fikk diagnosen ulcerøs colitt så prøvde jeg jo alt av medisiner som fantes, men var bare prednisolon som fungerte og den kunne jeg selvfølgelig ikke stå på i lengden. Og det er det samme med infeksjoner. Hvis jeg får f.eks. lungebetennelse så blir jeg nesten alltid lagt inn på sykehuset hvis crp-en er veldig forhøyet, fordi antibiotika tabletter ikke tar på meg så jeg må få antibiotika iv. Jeg kan jo ikke for at kroppen min er sånn, og det er veldig frustrerende for meg når ingenting fungerer som det skal. Men nå har ting blitt litt bedre når de legene som kjenner meg er på jobb. Så får håpe at det fortsetter sånn!

Jeg klarte å lage meg litt mat når jeg kom hjem fra sykehuset etter forrige innleggelse. Jeg har fått så dilla på eggerøre. Det er så utrolig godt, sunt og enkelt å lage.

Når jeg passet Exit så lagte jeg meg taco med kyllingfilet biter, kjøttdeig, bacon biter og revet ost. Det må dere smake hvis dere ikke har prøvd det før. Anbefaler det på det sterkeste! Var så godt!

Her ser du virkelig forskjell på hvordan formen min var og hvordan det ble bare på noen dager. På bildet til venstre så var jeg oppe hos mamma en tur etter jeg hentet Exit på tirsdagen, og da hadde jeg litt mer energi. Hadde fortsatt mye vondt, men klarte å takle de. Men på bildet til høyre så var jeg så dårlig og hadde så mye vondt at jeg så ikke ut. Jeg orket ikke å ha på mine egne klær så gikk i sykehusklærne. Det er jo siste moten vet dere :P Hehe! Jeg var så sliten...

På tirsdagen så ville noen av de på rommet se farmen og siden det var ledig ved siden av meg, så rigget jeg sengen til sånn at jeg kunne se tv-en uten å måtte sitte med hodet snudd til siden. Så det var veldig koselig.

På onsdagen så tok jeg meg en dusj før Gunni skulle komme på besøk. Og det var helt fantastisk! Du føler deg faktisk litt bedre etter å ha tatt en dusj når du er syk. Det er rart det hvordan det fungerer. Men etter jeg tok en dusj så kom Gunni på besøk og vi spilt yatzy der vi vant 2 ganger hver. Jeg har spilt så sykt mye yatzy i det siste, fordi det er nesten det eneste jeg og besøket mitt gjør. Det er jo ikke så mye annet å gjøre her. Men har faktisk ikke blitt lei av det da.

Nå er jeg virkelig klar for å komme meg hjem i morgen. Skal bli godt å kunne sove i min egen seng igjen, og være hjemme i helgen. Det er så kjedelig å være på sykehuset i helgene, så er glad for at jeg slipper det.

Jeg beklager så mye at det blir så mye blogging om disse smertene, alt kranglingen og spetaklet med de smertestillende, og at det blir så mye gjentakelse av alt. Skal bli bedre å blogge om andre ting også!

Håper dere har hatt en fin uke så langt <3

Er det noe dere vil at jeg skal blogge mer om?

Hva har dere gjort denne uken?

- Ida

Hei alle sammen <3

Dette er så utrolig vanskelig å skrive til dere, så vanskelig å forklare. Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg må bare få det ut. Få frustrasjonen min ut, og det gjør jeg ved å skrive til dere. Jeg klarer ikke å forklare det til de nærmeste uten å få for mye følelser, uten å begynne å grine. Jeg føler ingen forstår meg, forstår hvordan jeg har det, forstår hvordan det er for meg å leve sånn som dette. Det er så vanskelig! Jeg føler ikke de som står meg nærmest forstår meg, de som egentlig skal være der for meg, støtte meg. Men istedenfor må jeg forklare og forsvare meg, og slite med det at de ikke forstår meg i tillegg til smertene og faktisk bare prøve å være tilstede, bare prøve å leve det livet jeg har fått utdelt. Dette har plutselig blitt mitt liv, et liv jeg ikke vil ha eller leve. Jeg vil ikke ha det sånn som dette...

Den siste måneden har vært rett og slett helt jævlig. Smertene er helt uutholdelige og jeg klarer ikke mer. Klarer ikke å gå med disse smertene hver dag. Jeg har jo vært inn og ut av sykehuset allerede 2 ganger bare på 3 uker, og jeg HATER det!! Jeg vil ikke leve livet mitt på sykehuset, det er ikke å leve. Dere vet at jeg har slitt i mange år med kroniske magesmerter og de har jeg klart å leve med, noe jeg fikk beskjed om at jeg kommer nok til å ha resten av livet. Men siden juni så har magesmertene bare blitt verre og verre, og mer uutholdelige... og disse smertene klarer jeg ikke å leve med. Jeg klarer ikke å gå sånn som dette mer! Jeg har slitt med mange innleggelser opp igjennom årene for disse kroniske magesmertene, og det har vært problemer med behandling av sykdommen før jeg ble operert, problemer med behandling av infeksjoner og spesielt problemer med smertelindring... Og nå den siste måneden så har de nærmeste begynt å tvile på meg, stilt spørsmål om angående smertestillende og om det er derfor jeg havner inn på sykehuset så ofte den siste måneden...

Tror de virkelig jeg vil leve sånn? Havne inn og ut av sykehuset annenhver uke for å få smertelindring og behandling.. Jeg har ikke valgt å få dette livet, jeg har ikke valgt at kroppen min ikke skal godta noen form for behandling annet enn det jeg IKKE kan stå på. Jeg vil ikke dette, jeg vil ha livet mitt tilbake. Jeg vil være med venner, dra på ferie, jobbe og gjøre det som alle andre gjør. Men selvfølgelig så er ikke det et valg for meg akkurat nå, akkurat nå klarer jeg ikke noe som helst. Jeg vet jeg har snakket mye om det, men jeg har så mye frustrasjon som ligger inni meg som jeg må få ut, som jeg ikke klarer å holde inni meg lengre. Jeg klarer ikke i tillegg til å slite med disse smertene, men og slite med at de som skal støtte meg og være her for meg skal begynne å tvile på meg og tro at jeg havner inn på sykehuset fordi jeg er avhengig. Det er jeg IKKE!

Når det endelig har ordnet seg på sykehuset og det har blitt bedre og legene har endelig begynt å høre på meg, så skal de nærmeste begynne... Jeg orker ikke mer av dette, av å krangle, av å forsvare meg til alle som ikke forstår hvordan jeg har det når jeg er så dårlig. De skulle virkelig prøvd å leve mitt liv, leve med disse smertene. Jeg tror ikke de hadde overlevd det, overlevd å gå med disse smertene hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste minutt som går. De forstår virkelig ikke hvordan dette er, hvor vanskelig det er for meg, hvor vanskelig det er å leve et liv på sykehus med så mye sykdom, smerter, at ingenting fungerer, så mye krangling blant meg og legene, blant meg og de nærmeste. Ingen forstår meg, de forstår meg ikke. Når jeg har så mye smerter så trenger jeg støtte, at de er her for meg, at de hjelper meg... ikke at de tviler på meg, krangler med meg, og hele veien prøver å bortforklare smertene mine som om det var ingenting. Som om det var noe jeg bare kan riste av meg, noe som blir bedre bare hvis jeg spiser mer, sover mer, stresser mindre, som kan gå vekk hvis jeg slapper av. Som om jeg ikke har prøvd alt dette!

Jeg har prøvd absolutt alt.. jeg har prøvd å sove mer, noe jeg gjør hele tiden hver eneste dag. Jeg har ikke sovet så mye som jeg har gjort de siste par månedene. Jeg har prøvd å dusje og ha varmeflaske på magen, for varme skal hjelpe på magesmerter, men det hjelper ikke, ikke i det hele tatt. Jeg har prøvd å få tankene på noe annet, distrahere meg med serie, snakke med andre, høre musikk, ingenting hjelper! Hvorfor kan ikke noe av dette hjelpe meg istedenfor at jeg må inn på sykehuset for smertelindring, istedenfor å måtte slippe å krangle med alle. Jeg hadde aldri dratt til sykehuset hvis noe av dette faktisk hjalp meg, men det gjør det ikke. Jeg har prøvd å gå fast på medisiner for kroniske smerter, men det hjelper heller ikke. Hva skal jeg liksom gjøre??

Jeg har ingen annet valg enn å dra til sykehuset for smertelindring når jeg har så mye smerter at jeg ikke klarer å være hjemme. Akkurat nå sitter jeg her i sofaen og skriver dette innlegget til dere, men sitter og her med så mye smerter at jeg klarer ikke å stoppe å grine. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvor jeg skal gjøre av meg, jeg går fram og tilbake til doen, jeg prøver å se serie, men det klarer jeg ikke å følge så mye med på, jeg har snakket med mamma, pappa og søsteren min, men er bare søsteren min som forstår. Hun lytter til det jeg har å si uansett hvor mye jeg klager, og for tiden så klager jeg mye! Men de 2 andre som jeg trenger støtte fra, 2 av de nærmeste forstår meg ikke, klarer ikke å sette seg inn i min situasjon og faktisk prøve å forstå meg, de tviler på meg, de anklager meg for å bare tenke på smertestillende. Jeg klarer dette ikke, jeg trenger dem aller mest nå som jeg sliter så mye med smertene. Det er nå jeg trenger dem! Hvorfor skal de gjøre det så vanskelig for meg? Selvfølgelig tenker jeg på smertestillende som hjelper for smertene mine, det hadde de og gjort hvis de hadde hatt så mye smerter som jeg har, så mye smerter som jeg ikke klarer å leve med lengre, som er uutholdelige og helt grusomme, smerter ingen finner utav, som de ikke kan gjøre noe med.

Jeg venter nå på vurdering fra kirurgen i Oslo i forhold til operasjon av brokket de fant tidligere i år, noe jeg tror gjør at jeg får så mye smerter, at jeg ikke klarer å leve livet mitt. Jeg må bare vente og vente, jeg føler det tar så lang tid. Jeg klarer ikke å gå sånn så mye lengre. Føler det tar evigheter! Mamma og pappa har satt tvil om jeg bør operere, men skal jeg liksom gå sånn som dette uten å prøve å få det bedre bare på grunn av at det kan være jeg får sammenvoksninger fra operasjonen som kan gjøre det vanskelig å operere senere hvis jeg trenger det. Men jeg kan ikke gå sånn som dette uten å faktisk prøve å gjøre det bedre, prøve å få et bedre liv, prøve å få bedre livskvalitet, prøve å få vekk smertene. Så derfor håper jeg at det blir operasjon, for jeg vil ikke leve livet mitt på et sykehus... HVERTFALL ikke sykehuset her i Stavanger, når det har vært så mye problemer, så mye krangling, så mye diskusjoner. Nei, det nekter jeg! Jeg nekter å godta at dette er det livet jeg er ment til å ha. Jeg forstår ikke hvordan de tror at jeg har lyst å leve sånn, at jeg velger å ha det sånn. Jeg vil ikke at det eneste som skal fungere er smertelindring med så sterke smertestillende som er avhengighetsskapende og farlige. Jeg har ikke valgt dette. Hvis jeg kunne ha byttet til noe som helst annet som hjalp, så hadde jeg gjort det på et blunk! Jeg hadde ikke tvilt engang.

De spør hele tiden om jeg får smerter fordi jeg tenker på noe som er vanskelig å snakke om, om smertene kommer fordi jeg er deprimert, om de kommer fordi jeg har abstinenser, om de kommer fordi jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å komme meg på jobb, fordi jeg ikke trives på jobben, fordi det er langt å ta bussen til jobb.. Ingenting av dette har noe med smertene jeg har, ingenting av dette er sant.. Jeg elsker jobben min og ønsker jeg kunne vært der hver dag og hjelpe andre, men jeg må først hjelpe meg selv først. Jeg trives kjempe godt, og det har jeg gjentatte ganger fortalt dem og skrevet det her på bloggen. Jeg får ikke smerter fordi det er langt å ta bussen til jobben, det gir ikke smerter. Jeg klarer ikke å ta bussen, fordi jeg har ikke krefter og har for mye smerter. Jeg hadde heller tatt bussen til jobben jeg elsker enn å ha så mye smerter. Når disse smertene begynte å bli verre så var jeg ikke deprimert, men nå når jeg har gått med de hver eneste dag, konstant der smertene blir takvis verre, så selvfølgelig blir jeg deprimert. Det føles ut som om magen min skal sprekke, som om jeg blir knivstukket og som om noen tar tak og skviser organene mine flere ganger til dagen. Jeg kommer meg jo ikke ut om dagene, tilbringer flere uker på sykehuset, ser nesten ikke vennene mine eller familien min, ser bare serie fordi det er det eneste jeg klarer å gjøre.. Alle hadde blitt deprimert om man levde sånn dag inn og dag ut. Jeg vil ikke leve sånn, jeg vil bare forsvinne, bare slippe disse smertene et lite sekund, bare få litt pause.. Men det skjer ikke!

Har dere noen gode tips som jeg ikke har nevnt som fungere for dere?

- Ida