Tiden etter fakkeltogene

Forebygging, Meninger, Mobbedebatten, Selvmord
Det snakkes om måling av mobbeomfang, høyere budsjettbevilgninger og handlingsplaner for å forhindre mobbing, men hvor blir det av resultatene? I en VG-artikkel fra den 29. november i fjor ble det avslørt at mobbetallene, som på ett år ble nærmest halvert, skyldtes ett nytt begrep i Elevundersøkelsen. Mobbemyndighetene hadde valgt å spørre elevene om de blir utsatt for krenkelser - og dermed ble 20 000 mobbeofre fjernet. På papiret. I realiteten har mobbetallene ligget stabilt på 7 % siden 2007, noe som betyr at skremmende 50 000 elever blir mobbet i grunnskolen. Dét er 50 000 for mange. Engasjementet rundt mobbing startet i fjor høst, da det ble kjent at 13 år gamle Odin tok sitt eget liv etter å ha blitt mobbet gjennom hele oppveksten. Det var Villemo og moren Elisabeth Hatland som inviterte til det første fakkeltoget mot mobbing i Oslo, og som førte til at det ble arrangert fakkeltog landet rundt. I Drammen brant nær 600 fakler i novembermørket den 19. november. Nå, nesten nøyaktig to måneder senere, finnes det omtrent ikke kronikker eller artikler om saken. Hvor ble det av engasjementet og alle lovordene om at det nå endelig skulle settes inn konkrete tiltak, slik at ett barn mindre skulle slippe å grue seg til og gå på skolen? At ett barn mindre skulle slippe å komme gråtende hjem, etter en ulevelig skoledag med stygge ord og slag i ansiktet?

Spørsmålet som stilles igjen og igjen, er: Hvordan skal mobbingen stoppes? Som en forlengelse av intervjuet jeg gjorde med NRK Buskerud i deres morgensending den 20. november i fjor, ønsker jeg å gå mer i dybden, og drøfte hva mobbing kan skyldes og forslag til hvordan mobbingen kan forhindres. Det finnes ikke ett fasitsvar på dette, fordi mobbing er et stort samfunnsproblem, som må sees i sammenheng med flere ulike faktorer. Jeg mener at det å forhindre mobbing allerede starter i barnas oppvekst. Det handler om å gjøre barna trygge på seg selv, men også at de vokser opp i trygge omgivelser, med foreldre som setter grenser. Mange elever som mobber andre, mangler denne tryggheten og lærdommen hjemmefra. Foreldrene spiller en viktig rolle, og er grunnsteinen i barnets oppdragelse. Et barns oppvekst har mye å si for hvordan han/hun utvikler seg, men det betyr ikke nødvendigvis at dette alltid er årsaken til hvorfor noen blir mobbere.

Den klassiske mobberen er gjerne en som ønsker å hevde seg eller som ønsker å bli en del av noe, og i mange tilfeller kan dette skyldes usikkerhet hos mobberen selv, men ofte handler det også om en følelse av makt. "Mobberne kjennetegnes gjerne ved at de har en sterk trang til å dominere eller å kontrollere det sosiale fellesskapet de deltar i," skrev A-magasinets ekspert Willy-Tore Mørch i en artikkel fra 2011. Av egne erfaringer stemmer dette veldig godt med de jeg har opplevd å bli mobbet av. De hadde ofte sterk selvtillit, og opptrådde svært aggressivt overfor både medelever og voksne, med en fiendtlig innstilling til skole, og autoriteter som prøvde å irettesette dem. Ved flere anledninger har jeg også opplevd å få høre at jeg har gjort meg fortjent til å bli mobbet, fordi jeg skal ha irritert dem - noe som stemmer godt overens med Willy-Tore Mørch sine uttalelser om at disse mobberne viser tydelig mangel på empati.

Noen mobber andre på pur faenskap, noen vet ikke bedre, mens andre igjen plukker ut noen som er annerledes enn de andre. I dagens samfunn er det viktig å være flinkest, raskest, smartest og penest. Det handler om å passe inn med de riktige klærne, være populær, ha mange venner eller å komme fra en vanlig familie. Jeg har hørt flere historier om barn som har blitt mobbet, fordi de er adoptert, har mistet én eller begge foreldrene, bor i fosterhjem eller har foreldre som er skilt. Spesielt Ann-Christin Thorkildsen, som i 2012 fortalte at hun ble mobbet i 12 år, fordi pappaen hennes døde, er en sak som sitter sterkt i minnet.

Det er så mange som blir mobbet i Norge i dag, at dette ikke er noe vi kan ta lett på. Fakkeltog mot mobbing, mennesker som står frem med sine historier og kronikker om temaet er uvurderlig i denne kampen, men engasjementet holder ikke, hvis det ikke samtidig manes til handling for å få en stopp på mobbingen. Det er ikke nok med en underskrift på et mobbemanifest eller et program som skal forhindre mobbing. Skolene må ha et godt hjem-skole-samarbeid, eller snarere, en dialog seg i mellom, slik at mobbing kan bli gjort noe med på et tidlig tidspunkt. Kanskje det aller viktigste, når en mobbesak blir kjent, er at lærere og rektor tar eleven som blir mobbet på alvor, og sørger for en rask og god behandling av saken. Odin på 13 år, som tok sitt eget liv etter årevis med mobbing, uttalte at: "Det nytter ikke å si ifra, for de gjør ikke noe uansett." Det å si ifra gang på gang, men oppleve å ikke bli trodd, er noe av det verste et offer for mobbing kan oppleve. Her har mange skoler noe å lære.



Og det er akkurat dette mange skoler i Norge kan bli flinkere til i 2015 - nemlig å ta barn som har det vanskelig på alvor, og sørge for at ingen flere må oppleve den systematiske mobbingen Odin opplevde. For vi har ingen flere å miste.

Liker

Kommentarer