Redd for å være for flink

Janteloven, Skole, Tabuer
Jeg har lenge undret meg over hvorfor dette er noe jeg er så redd for. Det er kanskje min største frykt at folk skal tenke at jeg er en bedreviter eller en som tror jeg er bedre enn andre. Slik ønsker jeg ikke å fremstå. Jeg er rett og slett livredd for å si at jeg er flink, og virkelig mene det, når jeg sier det, fordi jeg da automatisk tror at folk vil tenke negativt om meg. Hvorfor er det egentlig sånn?

Dette er et innlegg jeg har kviet meg veldig for å skrive, og for å være helt ærlig har jeg vært i tvil om jeg i det hele tatt skulle poste det, men jeg gjør det allikevel, fordi det er viktig for min egen del. Jeg tenker at det burde være lov å ha tro på seg selv, at det må være lov å si at man er flink - uten at noen kommer med nebbet, og sier at en må jekke seg litt ned. Det syns jeg faktisk ikke er greit. Det skal være lov å være flink.

Janteloven kan til tider være veldig plagsom. Denne Jante dukker opp i alle situasjoner, og på alle steder du kan tenke deg, enten det er på skolen, i sosiale medier eller på jobben. Han sitter både på min egen skulder, og på andres skuldre. Spesielt på skolen opplevde jeg Janteloven som et stort problem. Jeg husker at jeg ofte ble kalt nerd av medelever, fordi jeg leste så mye bøker, eller fordi jeg ofte fordypet meg mye mer i ting enn strengt tatt nødvendig. Jeg har alltid følt meg som en svamp -og virkelig sugd til meg all mulig kunnskap, om nesten hva det skulle være, bare jeg lærte noe. Noen eksempler på dette kan f.eks. være at jeg alltid har elsket å pugge ting - verdens hovedsteder, verdens flagg, pugge ting på forskjellige språk, USAs presidenter eller ulike kongerekker, bare fordi jeg hadde lyst.

På skolen fikk jeg ofte høre ting som: "Du er så nerd. Hvorfor gidder du å bruke så mye tid på det der?" Eller: "Ikke tro at du er noe bedre enn oss, bare fordi du alltid får toppkarakterer på norskstilene." For meg ble det nesten sånn at jeg ble redd for å gjøre ting for bra. Jeg ble redd for å si at jeg hadde fått sekser på enda en norskstil, fordi jeg ikke ville bli kalt nerd eller føle at jeg var noe bedre enn andre. For det siste jeg har ønsket er at folk skulle se på meg som høy på pæra eller overlegen. Det er ikke en slik person jeg er eller ønsker å være.

Dette med Janteloven er et stort problem i norske skoler rundt omkring. I Norge finnes det mellom 2-5% såkalte evnerike barn eller høyt begavede barn (og allerede her vil nok kanskje enkelte tro det verste om meg), men prøv å vær med på det jeg ønsker å formidle, i steden for å dømme meg nord og ned, for å være en ussel bedreviter. Det er absolutt ikke det jeg vil fram til ved å skrive dette. Grunnen til at jeg skriver dette er at også evnerike barn har krav på tilpasset opplæring i skolen.

Da jeg gikk på barneskolen, så hadde jeg en lærer som ga meg de utfordringene jeg trengte, og lengtet etter. I femte klasse fullførte jeg pensumet i norsk for femte, sjette, sjuende, åttende, niende og tiende klasse. Jeg kjedet meg ikke et sekund. Jeg fikk alltid nye oppgaver og nye bøker å bryne meg på. Også i andre fag fikk jeg vist det jeg var god til, og brukt mitt fulle og hele potensiale. Jeg husker at jeg elsket diskusjonene vi hadde om Midtøsten-konflikten i samfunnsfag og RLE, allerede i tredje og fjerde klasse. Det var noe som virkelig engasjerte meg, og jeg husker at jeg spurte læreren min: "Hvorfor bygger de murer, ikke broer?" Det var noe vi brukte mange timer på å diskutere.

Poenget mitt er at også de som er flinke trenger undervisning tilpasset sitt nivå. Etter mitt syn burde evnerike elever som er klar for det få muligheten til å ta fag på høyere klassetrinn, få mer utfordrende oppgaver eller flere oppgaver hvis de ber om det. Flere skoler har blitt flinkere til dette, men det er fremdeles en lang vei igjen å gå.

Da jeg kom oppover i skolesystemet begynte jeg å kjede meg for alvor. Det var ikke fordi jeg var umotivert eller ikke likte skolen, men fordi jeg rett og slett ikke ble utfordret på noe som helst vis. Jeg måtte sitte å høre på de samme tingene om og om igjen, som jeg hadde lært mange år tilbake i tid. Det ble veldig frustrerende for meg, og på grunn av det så begynte også karakterene mine å dale på videregående.

Jeg har alltid lest veldig fort, men likevel klart å få med meg alt. Til tider kunne jeg faktisk få beskjed om at jeg umulig kunne ha fullført boka på så kort tid og fått noe ut av det. Jeg har lest bøker på 250-270 sider på én skoletime. (Jeg har funnet ut at jeg kan lese 1000 ord i minuttet, men som selvfølgelig varierer en god del etter hva jeg leser. Det er faktisk forskning som viser at det er mulig å lese 1800-2000 ord i minuttet.) Vanligvis fikk vi ofte flere uker på å fullføre boka, så hvis jeg leste den ferdig i timen, og ble ferdig med alle oppgavene, fikk jeg ikke noe mer å gjøre. Da fikk jeg bare beskjed om at jeg nærmest måtte begynne å lese saktere eller vente til de andre ble ferdige. Det var ikke snakk om at jeg kunne få noe mer å gjøre i mellomtiden. At jeg var så effektiv burde jo vært noe jeg kunne fått ros for. Istedet ble jeg redd for å lese for fort, fordi jeg ikke ønsket kommentarer om at det ikke kunne være mulig eller nesten-beskyldninger om at jeg måtte lyve, fordi ingen kunne lese en bok så raskt.

Holdningen om at man ikke skal være flink finnes overalt. Janteloven står dessverre veldig sterkt i Norge. I land som England, Finland og USA dyrkes det fram evnerike og høyt begavede elever. Der finnes det egne programmer og egne skoler for elever med spesielle evner på ulike områder. I Norge virker det som om det er greit å være flink i sport, musikk eller kunst, men på teoretiske områder blir man holdt tilbake og dyttet ned, fordi en ikke skal være flinkere eller bedre enn andre elever. Dette mener jeg er en helt feil holdning å ha. Jeg tror mange elever er umotiverte nettopp fordi de ikke får nok utfordringer eller fordi de ikke får ros for å være flinke. På dette området har skoler i Norge veldig mye å jobbe med.

For evnerike har like mye rett på tilpasset opplæring som det svakere elever har.

Liker

Kommentarer

anne britt meese
,
Hold fokuset på det positive i dette og glem jantelover. Langt fra alle bryr seg om dem og folk rundt deg nå er ikke barn lenger. Jeg skal love deg at du kommer til å få noe å bryne deg på når du havner på universitetet, der ligger begrensningene bare hos deg selv. Kjør på!