Natta fra helvete

  • Begynnelsen av dette innlegget i kursiv er utdrag fra dagboken min, skrevet i går.


Det har vært en slik natt igjen. En forferdelig vanskelig natt. Politi, ambulanse, Legevakten. Hjem. Og det samme en gang til. Den andre gangen ble jeg lovet at noen skulle ringe meg opp kl. 10, men ingen ringte. Derfor måtte jeg ringe opp igjen, og fant ut at det hele hadde vært en misforståelse mellom to leger. Det er så frustrerende. Jeg er fremdeles gjennomfrossen etter å ha tilbrakt altfor mange timer ute, i tynne løpeklær, noe som endte med at jeg hadde en temperatur på 34,8. Nå sitter jeg hutrende under to dyner og flere tepper, og fryser fortsatt. Jeg skulle bare ut å løpe meg en tur, flykte fra angsten, trodde jeg, også havnet jeg ved elva, fordi alt ble så vanskelig, og overveldende, når stemmene jeg i perioder er plaget av tar over fullstendig. Når alt blir så vanskelig, og jeg ikke klarer å forholde meg til noen ting. Etter at jeg ble sendt hjem fra Legevakten har alt vært helt for jævlig. Jeg har grått og grått og grått uten stopp, i fosterstilling, som om jeg har uendelig med tårer å gråte ut. Depresjonen har bitt seg fast i kroppen min igjen, og det er det jævligste jeg vet om, men jeg prøver å holde ut. Jeg holder ut. Holder ut. Nekter å gi opp.

Etter disse hendelsene natt til i går, klarte jeg litt ut på ettermiddagen å komme meg en tur til basen i Austadgata, og endte opp med å ha en veldig fin kveld sammen med noen av de jeg kjenner der, hvor vi blant annet så på finalen av Farmen. Da jeg våknet idag var mye av følelsene fra natt til søndag der igjen.. jeg tenkte: "Hva er egentlig vitsen? Jeg er så forferdelig sliten. Orker ingenting. Føler meg helt forjævlig." Men så dro jeg meg selv opp av senga, kom meg opp og ut på de møtene jeg skulle i idag - som blant annet var et møte med doktorgradsstipendiat Ann-Mari Lofthus og to andre medforskere i et prosjekt jeg er med på, som handler om nordmenns erfaringer med diagnosekulturen i Norge. Jeg utfordret meg selv skikkelig idag. Dro meg selv ut av huset, ut av isolasjonen og den senga jeg helst hadde veldig lyst til å ligge i. Jeg bestemte meg, og tenkte at: "Her skal jeg i hvert fall ikke ligge, og lulle meg inn i de destruktive og depressive tankene mine. Idag skal du ut! Koste hva det koste vil!"

Men det var vanskelig, veldig vanskelig, fordi jeg egentlig følte meg helt utkjørt etter hendelsene i helgen, og at jeg ikke hadde noe energi - allikevel klarte jeg omsider å ordne meg og rekke toget som jeg skulle ta til Kongsberg, hvor møtet med medforskerne skulle finne sted. I hodet mitt på vei til Kongsberg var jeg bare helt andre steder enn i møtemodus. Sliten, så altfor sliten. Utmattet. Helt utkjørt mentalt og fysisk. Og nå, når jeg sitter hjemme i godstolen min etter en fin dag, har jeg virkelig tid til å kjenne på alt dette. Det jeg prøver å tenke er hvor fin, produktiv og inspirerende denne dagen har vært, på tross av hvordan dagen startet. Jeg prøver virkelig å tenke positivt, men det er forferdelig vanskelig, når jeg føler meg deprimert og sliten. Det jeg imidlertid har lært er at det jeg må gjøre i den depressive tilstanden min er å oppsøke andre mennesker, prøve å bryte ut av isolasjonen, selv om jeg aller helst bare ville ligget alene i et mørkt rom. Jeg prøver å utfordre meg selv på dette, og jeg øver, øver og øver. Men det er ikke lett. Langt ifra. Likevel prøver jeg, feiler, prøver igjen. Lykkes litt. Feiler litt.

Akkurat nå er ting vanskelig, men jeg har kommet meg igjen etter hendelsene natt til søndag, og føler meg litt bedre idag, etter at jeg har hatt en fin dag. Hvor jeg føler at jeg har bidratt, og vært med på noe meningsfylt og inspirerende. Helgen som var endte også opp med å bli nokså kontrastfylt, med tanke på at jeg innimellom disse hendelsene engasjerte meg i saken, der tidligere politisk redaktør Einar Aaraas uttalte at: "Mennesker med psykiske lidelser ikke egner seg som politikere." Noe som endte opp med uttalelser i et par saker i Drammens Tidende, hvor jeg uttalte meg, og et innlegg, som faktisk er på trykk i papiravisen idag. Det var rett og slett en uttalelse som gjorde meg provosert og sint, og som jeg derfor ikke bare kunne la stå ukommentert. Det føltes godt å føle litt på sinne, og engasjere meg i en så viktig sak. Det gjorde at helgen ikke ble så fæl totalt sett som den kunne ha blitt.

Jeg er kanskje i en vanskelig periode igjen nå, men dette skal jeg gjennom. Jeg har klart det før, og skal klare det igjen. Det er helt sikkert.

For veien er alltid gjennom.

Liker

Kommentarer

Den grønne,
Du er skikkelig modig du!
gronnedrommer.wordpress.com
Oda
,
Flott innlegg hadde vært koselig og ta en tv kveld sammen en dag
Liv-Christine Hoem,
Liv-Christine Hoem,
Tusen takk. Ja, det hadde vært veldig hyggelig. Du finner meg på Facebook her: https://www.facebook.com/LivChristineHoem Send meg gjerne en melding på Messenger. 😊
livchristinehoem.wordpress.com