Når alt annet feiler

Jeg kan ha den følelsen fra tid til annen, eller, sannheten er at jeg har den følelsen altfor ofte. Det er da jeg rømmer til skrivingen, og ordene blir redningen min, det som holder meg oppe, trøsten, en del av helingsprosessen, der jeg kan innrømme og erkjenne det jeg nesten ikke engang kan innrømme eller erkjenne for meg selv. Skriveprosessen kan tidsvis være ekstremt vanskelig og krevende, følelsen av å stange hodet i veggen er ikke et ukjent terreng for meg, selv om jeg noen ganger skulle ønske det var det. Virkelig.

Det å være en skriver, dikter eller forfatter er ikke noe glamorøst liv, som enkelte skal ha det til. Rotete skrivebord (i et slags system, som bare jeg skjønner), åpne bøker, lukkede bøker, notatark i alle retninger, penner og markeringstusjer. Hah, og nå tenker du sikkert at det hadde vært kjempegøy å se bilde av denne pulten, og hvordan den ser ut. Vel, du får ikke akkurat dét, men, et lite glimt av den skal du få se allikevel (fra mitt lille studie av Ted Hughes, dikteren som var gift med Sylvia Plath, i Norton Antologhy of Poetry), akkurat slik jeg liker å jobbe:
De siste par årene nå har jeg jobbet med en bydiktbok, som sakte, men sikkert blir helere og helere. Skulle helst vært ferdig for lenge siden, dessverre er det ikke helt slik skriveprosessen fungerer. Jeg kan ikke tvinge fram det jeg ønsker å skrive, ofte kommer ordene til meg, og ikke motsatt. Skriver jeg ikke, leser jeg isteden, hører på musikk, ser filmer og dokumentarer, går meg en tur, setter meg i sola, tar meg en løpetur i regnet, snakker med noen eller setter meg på en kafé bare for å iaktta menneskene som haster forbi. Mens andre ganger sitter jeg på biblioteket, på bussen eller toget, for ofte blir jeg ekstra inspirert, når jeg er i bevegelse, som på et fly, for eksempel.

Eller, bare sitte helt stille, hjemme i leiligheten min, uten å gjøre noe som helst, slik jeg har lært i Helge Torvunds skriveleksjoner, og kjenne på uroen som dukker opp, følelsene, tankene, legge merke til alle lydene som gir seg til kjenne, ting jeg vanligvis aldri legger merke til. Det er ofte da, i det aller mest ubehagelige, stillheten og rastløsheten, jeg finner det jeg egentlig ønsker å uttrykke.

Ordene som er innerst inne, en plass.

--

Ønsker dere alle en flott påske!

Liker

Kommentarer