Introduksjon av Roma | Europas aldri-sovende by

Reise, Reiseskriverier, Roma
Jeg har alltid drømt om å reise til Roma og Italia. I 10 år hadde jeg denne drømmen om en dag å kunne reise helt alene ut i verden, men fortalte ikke om den til noen, fordi jeg var redd for at folk skulle tenke jeg var gal som ville dra til Roma helt på egenhånd. Jeg skulle bli 21 år, nesten 22, før den store drømmen min skulle gå i oppfyllelse. Det var for to måneder siden at jeg for alvor begynte å leke med tanken om at jeg faktisk skulle reise, under en måned siden jeg tok avgjørelsen, og bestilte billettene til Roma. Ingen vei tilbake. Jeg skulle til Roma, til Roma!

Én av Europas mest besøkte byer, med over 3000 år historie, så mye å se og oppleve. Roma er den perfekte kombinasjonen av historie, arkitektur, kunst, kultur, musikk og mat. Du trodde kanskje at "byen som aldri sover" er New York, men Roma sover heller aldri, med et yrende folkeliv dag og natt, vil jeg tørre å påsta at Roma er Europas aldri-sovende by. Og for meg, er Roma den perfekte byen for opplevelser på alle plan. I dette innlegget vil jeg introdusere dere for en by jeg virkelig falt pladask for den tiden jeg var der, fra 27. til 31. mars 2017. Hva du bare må se og gjøre, for en opplevelse for livet.

Jeg ankom Roma rundt klokka elleve mandag 27. mars. Allerede fra lufta så jeg den blå himmelen, sola som skinte, og tusener på tusener av hustak i byen jeg snart skulle utforske. Jeg hadde en helt surrealistisk følelse inni meg da vi landet på rullebanen i Roma, jeg kunne ikke tro at jeg endelig hadde fått drømmen min oppfylt, etter så mange år. Da jeg gikk ut av flyet, og for å finne bagasjen min, kjente jeg hvordan adrenalinet mitt steg, og hjertet som banket en anelse fortere enn vanlig, av spenning og begeistring. Å være i en helt ny by, i et fremmed land, et sted jeg aldri hadde vært før. Den samme følelsen andre får av ekstremsport, det å sette utfor en fjellside eller hoppe i fallskjerm, får jeg av å reise, se noe nytt, bli utfordret, bli bombardert med impulser og gode opplevelser. Det er det jeg lever for. Å se verden. Det å oppleve. Gjøre noe som gir mening.



På flyplassen dukket det opp en liten utfordring. Jeg kunne ikke finne transporten min, som jeg hadde booket over nettet på forhånd, og begynte å få litt småpanikk. I ankomsthallen sto det sjåfører, rekke på rekke, med navneskilt i hendene, og jeg lot øynene gli over hver av dem for å se etter navnet mitt flere ganger, men fant det ikke. Og der sto jeg, med 10 euro, fordi resten av pengene mine ikke kom før på ettermiddagen. Det var da en mann kom bort til meg, og lurte på om jeg trengte hjelp. "Ja," svarte jeg, også begynte jeg å forklare at jeg ikke fant sjåføren min, at jeg bare hadde 10 euro og ikke visste hvordan jeg skulle komme meg til hotellet mitt. Først prøvde han å hjelpe meg ved å ringe hotellet mitt, men de kunne ikke hjelpe, og deretter prøvde han å ringe selskapet som skulle plukke meg opp, men kom ikke fram på noen av numrene (og i ettertid mistenker jeg at denne mannen trykket feil nummer med vilje,) for å få meg til å betale 80 euro for en taxi inn til byen. Hvorpå, jeg nok en gang måtte forklare at jeg bare hadde 10 euro, og ikke kunne betale så mye som 80, noe jeg uansett ikke hadde gjort, fordi det åpenbart nesten er svindel å betale så mye for en taxi fra flyplassen, når det finnes mye billigere alternativer.

Jeg endte dermed opp med å ta shuttelbussen fra flyplassen til 8 euro, noe jeg nå i ettertid anbefaler. Det skal også nevnes at det hele hadde bunnet i en misforståelse - jeg hadde nemlig fått en mail om hvor jeg skulle møte opp, noe som viste seg å være feil. Dette fikk jeg vite da jeg satt på bussen inn til byen, og en dame fra selskapet ringte meg, fordi hun lurte på hvor jeg var hen, siden sjåføren hadde ventet i 40 minutter uten at jeg hadde kommet. Men heldigvis ordnet det hele seg, og jeg kom trygt fram til sentrum.

På vei til hotellet mitt skjedde det jeg hadde håpet ikke skulle skje. Mobilen min gikk tom for strøm, og kart hadde jeg selvfølgelig ikke. Oh the irony, tenkte jeg, fordi jeg hadde tenkt til å bruke Google Maps. Det var da jeg stoppet opp, midt på fortauet, med den limegrønne kofferten min ved siden av meg, og tok noen dype pust, helt ned i mellomgulvet, mens jeg tenkte problemløsning. "Tenk, tenk, ikke få panikk nå, hvordan løser du dette?" Jeg hadde lært meg adressen utenat, og husket noen få gatenavn jeg hadde sett på Google Maps rett før mobilen min døde. Jeg bestemte meg derfor for å ta i bruk mine gamle journalistevner, ala fem-på-gaten, bare at jeg denne gangen skulle spørre meg fram for å finne veien til hotellet.

Det endte med at jeg spurte fire ulike personer, som alle førte meg nærmere og nærmere hotellet, helt til jeg møtte person nummer fem, en veldig hyggelig, ung italiensk dame, som endte opp med å følge meg helt frem til hotellet. På veien dit hadde vi også en veldig hyggelig prat, som et bevis på hvor åpne og hjelpsomme de aller fleste italienere er. Et kyss på venstre kinn, og et kyss på høyere kinn, før vi sa "ciao" og skilte våre veier, på ekte, vennlig italiensk vis. Og da sto jeg endelig utenfor hotellet mitt Ostello des Artistes, i et veldig stille og rolig område, i en sidegate, til den travle hovedgata, med busser, biler og taxier i alle retninger. Sentralt beliggende, bare en ti minutters spasertur fra Terministasjonen.
Hotel des Artistes, Via Villafranca 20, i nærheten av Termini.

Da jeg kom til hotellet var klokka bare såvidt passert tolv, og innsjekkingen var ikke før tre, derfor låste jeg inn bagasjen min i respesjonen, og satte meg i et fellesområde i femte etasje for å lade telefonen min, noe stresset, fordi jeg hadde flere ting jeg skulle rekke. Jeg måtte plukke opp Roma- og Vatikanpasset mitt på et kontor nede ved Largo di Torre Argentina før klokka fire, og på kvelden skulle jeg hjem til en italiensk familie på middag.

På dette tidspunktet var klokka rundt to. Jeg satt og ladet telefonen min en time før jeg ikke hadde tåldmodighet til å vente mer, og gikk ut for å finne riktig buss, men først måtte jeg finne ut hvordan jeg skulle skaffe meg bussbillett. Det endte med en god del mer spørring, og noe av min skrøpelige turistitaliensk før jeg endelig fant en kiosk, der jeg fikk kjøpt meg en billett. Før jeg hev meg på en buss ned til sentrum, og havnet nede på det mest fascinerende torget jeg noensinne har sett, Largo di Torre Argentina, som visstnok ikke har noe med Argentina å gjøre, men som er oppkalt etter Torre Argentina, et tårnlignende bygg som ligger på plassen. Bygd i 1503 av den pavelige sermonimester Johannes Burckhardt, som opprinnelig var fra Strasbourg, kalt Argentoratum på latin, derav dagens navn på plassen, Largo di Torre Argentina, eller "Marsmarken" som den også kalles.
Largo di Torre Argentina.

Jeg var veldig stresset, fordi klokka var 15:25 da bussen kjørte inn på plassen, og kontoret jeg skulle til stengte fire. Jeg løp derfor, i det jeg trodde var riktig retning, for å rekke det, endte opp med å spørre en dame som pekte i en retning, som viste seg å være feil, og pågrunn av dette tapte jeg dyrebar tid. Derfor endte jeg opp med å hive meg i en taxi det siste stykket, noe jeg var glad for, med tanke på at jeg ikke hadde rukket frem i tide ellers. Heseblesende kom jeg til kontoret, og det første jeg ser, en lang kø ut døra, og posteren på døra - Closing time: 17.00. Da må jeg innrømme at jeg ble lettere irritert, men også lettet, over at jeg rakk det! Da var det bare å senke skuldrene, og slappe av, i alle fall nesten, for jeg måtte fortsatt rekke tilbake til hotellet, siden jeg skulle til den italienske familien på kvelden, men først tok jeg meg en liten rundtur nede i sentrum:
Piazza Venezia

Sen lunsj på Caffé Argentina
Inne på Caffé Argentina
Min første pastarett i Roma

Il Gesù


Neste gang: Hjemme hos en italiensk familie.

Ønsker dere en riktig god påske, så lenge!

Liker

Kommentarer

Den grønne,
Blir nesten reisesyk, i positiv forstand, når jeg leser innlegget, og jeg hater å reise 😉
gronnedrommer.wordpress.com
Liv-Christine Hoem,
Så hyggelig å høre. Det tar jeg virkelig som en kompliment!
livchristinehoem.wordpress.com
Den grønne,
Ja, det bør du 😉
gronnedrommer.wordpress.com