Grenser i relasjoner: Om å "avvise," og bli "avvist"

Status quo: Tok i bruk den brukerstyrte senga jeg har på Thorsberg DPS igjen. Lørdag ettermiddag, altså i går, ble alt så innmari overveldende og vanskelig, fordi jeg har opplevd flere vanskelige livshendelser den siste tida, blant annet i relasjoner med andre. Noe av det som har skjedd er at jeg har mistet et godt vennskap, og det gjør vondt, fordi jeg i denne forbindelsen nå også sitter med store mengder skyld og skam. Med en følelse av at det er min skyld at vennskapet tok slutt, fordi den ene følte mer, enn det jeg har følt, og føler for vedkommende. Skyldfølelse, fordi jeg sitter med følelsen av å ha såret et annet menneske. Skam, fordi jeg tenker at jeg burde ha gjort mer, vært enda tydeligere på at jeg bare ønsket vennskap.

Hvis jeg bare.. hvis jeg bare... det er lett å være etterpåklok, men jeg prøver å tenke at dette ikke bare er mitt ansvar. For relasjoner skal, og burde gå begge veier. Likevel klarer jeg ikke å la være og tenke at jeg bare kan takke meg selv for situasjonen jeg har havnet i. At det er min egen skyld, fordi jeg ved å si ja til den andres invitasjoner har gitt den andre forhåpninger, når jeg klart og tydelig har sagt at det eneste jeg ønsker er vennskap.. Og tro meg, det er et vennskap jeg gjerne skulle ha beholdt, fordi jeg jo bryr meg om personen, som en venn. Men det er vanskelig dette med grenser i relasjoner, og det å sette en grense mellom vennskap og et kjærlighetsforhold, når den andre helt klart føler mer enn det jeg gjør. Dessverre er det jo ikke slik at jeg kan styre hvem hjertet mitt faller for, eller når jeg blir forelsket i noen. Det handler jo ikke om at jeg misliker den andre, men simpelthen at de romantiske følelsene ikke er tilstede. Det å bli forelsket er jo ikke noe man kan styre. Det skjer. Men for meg er det viktig å understreke at det å måtte "avvise" den andre, fordi jeg ikke føler det samme, gjør minst like vondt, som for den som blir "avvist."

Jeg føler det er altfor mange som ikke forstår hvor vondt det er å måtte si til en person at man ikke føler det samme, i vissheten om at personen blir veldig lei seg, og ender opp med kjærlighetssorg. For det er ikke bare den andre som har det vondt da. Jeg har det også vondt, og veldig vanskelig, ender opp søvnløs, med masse vonde tanker rundt hele situasjonen. Vondt, fordi den andre har det vanskelig. På grunn av meg, og det at jeg ikke har noen romantiske følelser for vedkommende. Men på den andre siden, hvorfor skal jeg sitte å klandre meg selv for noe jeg ikke kan styre eller gjøre noe med? Det er jo ikke riktig at jeg skal sitte med skyldfølelse over at jeg ikke er forelsket, når det er følelser som ikke kan simuleres eller tvinges fram.

Hadde det bare vært slik at man velget hvem man blir forelsket i, hadde situasjonen vært en helt annen, men slik er det ikke. Og det gjør vondt inni meg. Så vondt, med all denne skyldfølelsen og skammen over at jeg ikke føler det samme, som nærmest spiser meg opp innenfra. Skyldfølelse over at jeg har "avvist" noen, skyldfølelse over at den andre nå har det veldig vondt. Skyldfølelse over at jeg ikke kan gjøre noen ting med det.

Men så prøver jeg å snu på tankegangen min, for i bunn og grunn er ikke den andres følelser, og reguleringen av dem, mitt ansvar. Jeg kan ikke gjøre noe med hva den andre føler, og det er også min rett som menneske å sette grenser i relasjoner. For meg hadde det ikke blitt riktig å lyve, og si at jeg er forelsket, og komme etterpå og si at jeg ikke var det allikevel. Det er jo dét som virkelig er sårende, å ikke få høre sannheten. Det å få falske forhåpninger, og tro at det kan bli noe mer, når det ikke kan bli det, og få forhåpningene sine knust.

Det å "avvise" og det å bli "avvist" gjør like vondt begge veier. Mange tenker at det er enklere å "avvise" noen enn å bli "avvist" selv, men den myten kan jeg avkrefte med en gang: Slik er det nemlig ikke. Det mange også glemmer er hvor viktig dette med grenser i relasjoner er, på flere områder enn bare retten til selvbestemmelse over sin egen kropp. Å sette grenser i relasjoner handler også om å kunne si at man bare ønsker vennskap, eller si ifra hvis noe ikke er greit. Det å gi tilbakemeldinger til hverandre. På godt og vondt. Grensesetting i relasjoner handler i bunn og grunn om gjensidig respekt. Å kunne gi og ta. Og finne den riktige balansen.

Men det aller viktigste er at man aldri skal føle skyld, når man setter grenser i relasjoner til andre. Fordi det er en menneskerett å si ja, og en menneskerett å si nei.

Har du noen gang følt skyld og skam over ikke å føle det samme som den andre?

Liker

Kommentarer