Fortidens jag

​Det går ikke bra akkurat nå. Jeg plages av veldig vonde minner fra fortiden som jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til, og det resulterer i at jeg ta kontroll over noe. Maten er det jeg ender opp med å kontrollere, fordi jeg har et enormt følelelseskaos inni meg. Det gjør så vondt, alt det jeg bærer på, som jeg ikke har fått bearbeidet. All sorgen, alt sinnet, all smerten vokser og vokser seg større for hver dag som går. Fortiden min plager meg i nåtiden, og gjør livet mitt vanskelig og utfordrende. Angsten og frykten fyller meg opp innvendig, og jeg er redd for den minste ting. Jeg er redd. Det er skummelt å si det, fordi det føles så sårbart, som om jeg kaster meg selv til ulvene. Mange ganger tenker jeg over at denne bloggen heter Bak Fasaden, og hvor paradoksalt det er, når jeg er livredd for å skrive om hvordan jeg virkelig har det. For helt ærlig, vet jeg ikke om noen vil vite hva som foregår inni hodet mitt. Det er for dystert, for selvdestruktivt, for mørkt, for vondt, for fryktinngytende. Men så ender jeg opp med å prøve å sette ord på det allikevel, hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse:

"Jeg skammer meg hver eneste dag. Jeg føler skyld. Det veller opp i meg. Jeg er redd for redselen, redd for frykten, redd for sorgen, redd for følelsene mine, og ender opp med å gjøre meg komplett følelsesløs ved å kontrollere det eneste som kan kontrolles - maten. Den blir min bitre fiende. Oppe i hodet er det som om jeg har en ond kalkulator, konstant kalkulerende, tall som flimrer på netthinnen når jeg tenker på ulike matvarer, kalorier, hvor mange kilometer jeg må løpe idag. Jeg nyter ikke trening mer, det har blitt en tvang, noe jeg må gjøre, ren tortur, men jeg gjør det likevel. Løper fra fortidens jag, løper fra følelsene mine, løper av meg de kaloriene jeg putter inn. Løper, løper, løper til jeg har blodsmak i munnen og hjertet hamrer ut av brystet mitt, men jeg fortsetter allikevel, for stemmen i hodet sier: "Du er feit, stor, æsj, du er ekkel, stygg.. må løpe for å kvitte deg med alt fettet ditt!" Det er sånn jeg ser meg selv - som stor. For mye fett overalt. Jeg unngår å se meg i speilet, unngår vinduer, alt for å slippe synet av hvordan jeg ser ut. Speilbildet bekrefter det jeg tenker - om at jeg er stor, og jeg orker ikke denne daglige påminnelsen, derfor er den eneste gangen jeg ser meg i speilet, når jeg bruker det lille sminkespeilet mitt, for å sminke meg.

Og jeg vet nok hva du tenker, du som leser dette. Du tenker at ei jente med spiseforstyrrelse er ei ung jente med BMI på 15, og at hun ser ut som et beinrangel, på vei til å dø (satt veldig på spissen,) fordi det er slik media og samfunnet fremstiller saken. Sannheten er at de aller fleste som sliter med en spiseforstyrrelse enten er normalvektige eller på grensen til overvektige. Det er faktisk de færreste med spiseforstyrrelse som er undervektige. Om man har en spiseforstyrrelse eller ei måles ikke i BMI og vekt, da det finnes flere typer spiseforstyrrelser. Noen eksempler på dem er anoreksi, bulimi og overspisingslidelse. Vektforandringer ved spiseforstyrrelser er et tilleggssymptom til selve spiseforstyrrelsen, selv om det for en klinisk diagnose kreves at man har en viss BMI og vekt, i tillegg til andre symptomer. Om man er frisk eller ei fra en spiseforstyrrelse kan ikke måles i hva man veier, akkurat som hvor deprimert en person er ikke kan måles i tårer.

De færreste ser hvor vondt jeg har det inni meg, fordi jeg har blitt en mester i å skjule det, ved å ta på meg maska når jeg går ut døra, sette opp en fasade med fine klær, sminke og ordnet ytre. Være så flink jeg bare kan. Gjøre alt så riktig som mulig, slik at ingen kan komme å si at jeg ikke gjorde det godt nok. Smile, selv om jeg aller helst bare vil bli under dyna, og gråte til jeg ikke har flere tårer igjen. Jeg har faktisk fått høre fra folk at:
"Du kan da umulig ha det så ille, når du ser så bra ut, kler på deg fine klær, og sminker deg!" Det gjør vondt å høre det, veldig vondt, fordi det gir meg følelsen av å ikke bli trodd, at jeg ikke kan ha det vanskelig, selv om alt på utsiden ser greit ut. Som om man må gå i hullete, skitne klær og gi faen (unnskyld språket!) i hvordan man ser ut for å kunne være deprimert, og føle seg miserabel på innsiden. Det gjør meg faktisk innmari sint at noen i det hele tatt kan tenke slik. Det provoserer meg, og det gjør meg trist at det er slik folk tenker. Og det verste? Det er ikke bare "vanlige" folk som har sagt det, men også mennesker i helsevesenet, som burde vite bedre.

For meg er det faktisk ofte slik at, jo bedre jeg ser ut på utsiden, desto verre føler jeg meg på innsiden, paradoksalt nok. Men jeg har blitt så flink til å skjule hvordan jeg har det, at jeg ikke blir sett, når det er det jeg virkelig hadde trengt. At noen så meg, ga meg en klem, og fortalte meg at alt skal bli bra. At noen sa: "Jeg ser deg," og virkelig mente det. For jeg ender stort sett alltid med å skyve alle vekk fra meg, holde mennesker på en armlengdes avstand, fordi jeg er redd for å bli såret, redd for å bli skuffet, redd for å bli avvist, for å bli forlatt og overlatt til meg selv. Jeg lar ikke noen komme inn på meg, og bli kjent med meg, på ordentlig, fordi jeg ikke klarer å stole på noen. Og det gjør vondt dypt inni meg hver gang jeg tenker på det, det faktum at jeg ikke tør være nær noen.

Det gjør meg redd ved tanken om at jeg pågrunn av det kanskje kommer til å ende opp alene. At jeg skal bli gammel, alene. At jeg skal dø, alene. Fordi jeg aldri turte å la noen komme nær meg, fordi jeg aldri lot noen elske meg, fordi jeg syntes det var for skummelt å bli elsket. At jeg skal være singel for resten av mitt liv, med tanken om at "ingen vil ha meg," når den bitre sannheten er at jeg er i skyld i det selv, når jeg avviser de som kommer min vei, med den tause begrunnelsen: "Jeg er redd." Men jeg sier det aldri, og har aldri sagt det høyt, før nå, for det jeg gjør isteden er å avvise, skyve bort, le det bort og kanskje til og med såre den andre, for å være sikker på at jeg ikke skal bli "plaget" av personen igjen. Når det jeg aller helst vil er at noen skal holde rundt meg, være glad i meg, bry seg om meg, elske meg, le med meg og være der for meg.

Dette er meg bak fasaden. Ei liten, sårbar jente, med et knust selvbilde og en knust selvtillit, som lever i fortiden, med alle de vonde minnene mine. Redd for alt som kan gå galt. Redd for å feile. Redd for å ikke være god nok. Tanker om at jeg feiler, at jeg ikke er god nok, og aldri har vært det. Masse vonde følelser jeg aldri får utløp for. Følelser ingen noensinne ser eller får ta del i, og helt ærlig, så vet jeg ikke engang om jeg tør se dem, og møte dem selv heller. Fordi det gjør for vondt.

Så da ender det med at jeg løper isteden. Med fortidens jag i hælene.

Liker

Kommentarer

Eirin Lavine,
Stor klem. Pust dypt inn og sakte ut og prøv å bare vær litt i øyeblikket. For hvem er du da, uten de vonde minnene fra fortiden og bekymringene for fremtiden? Skriv, skriv, skriv. <3
lavine.wordpress.com
Liv-Christine Hoem,
Tusen hjertelig takk for det! <3
livchristinehoem.wordpress.com