Flukter fra meg selv

Jeg er så stresset og sliten nå for tiden. Det har vært stille fra denne kanten i nesten en uke nå, fordi jeg egentlig bare har løpt rundt - på konstant flukt fra meg selv, og mitt eget følelsesmessige kaos, som jeg ikke orker å forholde meg til. Jeg gjør så mye som jeg kan, gjør meg opptatt, løper rundt konstant, slik at jeg ikke får tid til å sette meg ned å føle. For da kommer alle de vonde tankene, følelsene og angsten. Da tar panikken overhånd, og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det. Folk tror at det går så bra med meg nå, fordi jeg får til ting, og er engasjert på mange felt, men sannheten er: At det ikke går bra med meg, og ikke har gjort det på lenge heller.

Det har bare blitt til at jeg stenger alt det vonde inni meg, slenger på et smil, later som ingenting, slipper ikke noen inn, orker egentlig ikke å forholde meg til noen eller noe. Vil aller helst bare isolere meg på rommet mitt, og bli liggende under dynen i ukevis. Jeg føler meg deprimert. Tiltaksløs. Tom. Trist. Energifattig, uten glede. Ingenting gir mening. Jeg føler ingenting. Og det er vondt og godt på samme tid, det å ikke føle noe.

Akkurat nå går jeg bare rundt på autopilot, i en slags zombietilstand. Hodet mitt er et eneste stort kaos av spiseforstyrrede tanker, og det kjennes ut som om jeg og kroppen min bare flyter i en boble - for jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe eller fokusere. Er ikke tilstede. Klarer nesten ikke å spise noe, livredd for å legge på meg, frykter mat, tenker konstant på kalorier, trening og vekt. Kan ikke spise, kan ikke, kan ikke.. For da blir jeg feit, sier tankene mine. Og problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med det. Hvordan jeg skal komme meg ut av dette her. Linjen for hvordan dette begynte kan trekkes helt tilbake til barndommen min.

Fordi jeg alltid fikk høre at jeg aldri var god nok. Hvor stygg jeg var på alle mulige måter, daglige kommentarer som gikk direkte på hvordan kroppen min så ut, det brusete håret mitt, "bæææ, sau, lang panne, flatpanne, hvem kjørte over trynet ditt?" var ord jeg hørte hele tiden. Jeg fikk høre at jeg var feit, men når jeg ser på bilder fra barndommen min klarer jeg ikke å forstå hvor jeg var feit hen, allikevel har det ødelagt mye. Noe inni meg ble knust som barn, og nå sitter jeg igjen med alle disse løse glassbitene jeg ikke klarer å lime sammen igjen, og noen av dem vil kanskje aldri bli limt sammen igjen heller. Enkelte ting er ikke mulig å reparere. Jeg har det veldig vondt inni meg med alle disse ubearbeidede følelsene mine fra fortiden, et ihjeltråkket selvbilde og en knust selvtillit. Vonde ord og flashbacks som går på repeat. Hele barndommen min var en kamp for å overleve, hver dag gjorde jeg det jeg måtte gjøre, alt for å bare komme meg igjennom. Og de færreste vet sannheten om hvor vanskelig det til tider har vært.

For det har vært ekstremt tøft og vanskelig, mange nedturer har jeg hatt, og jeg jobber nå med å lime bitene mine sammen, bygge opp selvtilliten og selvbildet mitt, troen på meg selv. Jeg klarer ikke å ta inn over meg skryt fra andre mennesker, selv om jeg gjerne vil. Idag begynte jeg å gråte da kontakten min i kommunen ga meg en god og varm klem, samtidig som hun sa til meg at: "Det var ikke din feil. Det var ikke din feil. Tro meg når jeg sier det. Du er ei fantastisk jente med masse ressurser, så smart, og så sterk! Jeg heier på deg."

#motivation #inspiration #tonygaskins:

Og jeg prøver å heie på meg også. Ikke bare trakassere og mobbe meg selv oppe i hodet. Degradere meg. Hate meg selv. Straffe meg selv. Utsette kroppen for alt jeg utsetter den for. Jeg vil ikke la alt sammen bryte meg ned lengre, jeg har latt alle dem som har brutt meg ned i livet mitt plage meg for lenge nå, alle disse årene jeg har vært steinhard mot meg selv, aldri god nok uansett hva jeg har oppnådd.

Jeg vil videre. Jeg vil bare ha et normalt, godt liv, der jeg kan like meg selv, der jeg kan se meg i speilet, og kanskje ikke like alt, men slippe å hate meg, og hate speilbildet mitt. Jeg ønsker å kunne klappe meg selv på skuldra, og si: "Nå er du flink, Liv-Christine," og virkelig mene det. Jeg ønsker å kunne si: "Nå ser du bra ut," og mene det. Ikke minst ønsker jeg å kunne akseptere meg selv for den jeg er. Uansett hvordan jeg ser ut, uansett hva jeg har på meg, om jeg sminker meg eller ikke, hva jeg veier eller ikke veier, hvor mange kilometer jeg har løpt eller ikke har løpt, hva jeg har spist eller hva jeg ikke har spist - det er IKKE dette som skal få bestemme om jeg har en god eller dårlig dag.

Jeg vil ikke flykte fra meg selv mer.

Liker

Kommentarer