Et lys i mørket

Aktuelt
Det er utrolig spesielt når terroren rammer så nært oss, og det kaster meg tilbake til 22. juli, og dagene etterpå. Hvordan svenskene nå samler seg mot hatet, fyller gatene med blomster og lys. Så mye kjærlighet og samhold. Hvordan alle åpnet hjemmet sitt på fredag, med hashtaggen #openstocholm på Twitter, da tusenvis av mennesker ble strandet i sentrum under lockdown. Det er én av de vakreste taggene jeg har sett, bare se:
En politibil har blitt dekket av blomster, og jeg husker tilbake til Oslo etter 22. juli for snart seks år siden, en politibil nesten akkurat slik, dekket med røde, hvite, rosa, oransje og gule roser. Tusenvis av mennesker som har samlet seg på torget i Stockholm idag, tar meg tilbake til Drammen, da 30 000 mennesker samlet seg, og jeg feller noen tårer, for Stockholm, ofrene, at dette kan skje, og for 22. juli, og alle de som døde den dagen, fordi det fortsatt gjør meg trist.



Slike hendelser som dette gjør meg sint. Det gjør meg forbanna. Det gjør meg trist. En elleve år gammel jente døde. Tre andre mennesker mistet livet, og femten ble skadet. Noen av dem er fortsatt på sykehus. Det er så tragisk, forferdelig og vondt at disse terrorhandlingene fortsetter rundt om i verden, både i Europa, men også i Syria og Midtøsten, nå senest, et helt grusomt syreangrep mot en barneskole, der mange barn ble drept. Jeg blir kvalm. Jeg føler avsky.

Hvis det skal fortsette med terrorangrep som dette har vi en mørk fremtid i vente, men, og det finnes et stort men, for det finnes et lys i mørket. Og det er hvordan vi svarer, når terroren rammer, ikke med mer hat, men med kjærlighet, samhold, roser og lys. Dette er kanskje ikke svaret på hvordan vi kan stoppe terroren fra å skje, men måten å stå sammen på, når det grusomme skjer.

For løsningen på mindre terror er ikke bare samhold og kjærlighet, det handler også om å effektivisere kampen mot terrorismen. Bruke enda mer ressurser på forebyggende arbeid, spesielt i skolen, og prøve å fange opp dem som er på vei til å falle ut av samfunnet, eller finne dem som allerede har falt ut, fordi det vi har sett er at det er disse menneskene, de ensomme ulvene, som er aller farligst.

Men det aller viktigste er at vi, som mennesker, ikke begynner å endre måten vi lever på, fordi vi er redde. Vi må ikke la terroristene vinne ved at vi gir etter for frykten, og slutter å gjøre det vi alltid har gjort, reise, kose oss på konserter, sitte ute og spise, gå på fotballkamper. For det er nettopp dette terroristene ønsker: Å fylle oss med så mye frykt, at vi blir tvunget til å forandre oss, og hvordan vi lever. Men ikke gi etter for det, ikke gi etter for det!

For den verste straffen for terroristene er at vi ikke lar oss forandre, at vi ikke lar oss knekke, og at vi lever dagliglivet vårt.

Akkurat slik som før.

Liker

Kommentarer