De feiges angrep

Helge Torvund sitt bilde.
Manchester. Maleri av Angela Wakefield.

Det har skjedd igjen. Et nedrig og grusomt angrep. Denne gangen mot barna. På en konsert, der de søkte glede, og skulle kose seg med musikken til Ariana Grande. En konsert som skal være trygg.

Nå finnes det snart ikke flere ord å skrive, flere følelser å føle, flere tanker å tenke. Je suis så mange byer og land at jeg har kommet fullstendig ut av tellingen på alle grusomhetene.

Og jeg er sliten av alle disse angrepene. Jeg er sliten av å føle meg fullstendig maktesløs. Sliten av være sint. Sliten av å være lei meg. For jeg gråter, jeg gråter for alle disse menneskene som har bøtet med livet de siste årene, og som nå har blitt drept, på det som skulle være deres fristed.

Ikke bare er dette et angrep på forsvarsløse barn. Det er et angrep på fristedene våre. Et angrep på mennesker. Et angrep på hverdagslivet. Et angrep på musikken. Aller mest, et angrep på tryggheten, og det vi mennesker ser på som samlingspunkt.

Konserter, fotballkamper, utesteder, strender og gågata i sentrum er alle steder hvor mennesker samler seg for å ha det hyggelig, for å leve livet, og hverdagen. Det er opplevelser, minner som blir skapt, god stemning og noe vi ser på som en stor del av den vestlige kulturen.

Dette er i aller høyeste grad også et angrep på Vesten, våre verdier og vår kultur. Terroristene går til angrep, der vi har minst sjanse til å forsvare oss. De angriper de forsvarsløse. De som engasjerer seg. De som vil leve, og ha en normal hverdag. De angriper demokratiet. De angriper det å samles, og stå sammen.

For det terroristene ønsker er å splitte oss, skape uro og frykt. Forhindre oss i å leve normale liv. Ta fra oss hverdagen, og alt som er trygt. Terroristene har funnet en ny, og dessverre "genial" måte å angripe på. Fordi vi aldri vet hvor det kommer til å skje neste gang. Fordi det er tilnærmet umulig å forhindre angrep som dette, det å stoppe disse ensomme ulvene, og vite hvem de er og hvor de befinner seg. Når de så til de grader går til angrep der vi forventer det aller minst, på det vi tror på aller mest.

Jeg vet ikke om det finnes en løsning på hvordan vi skal bekjempe terroren. Jeg vet ikke om angrepene kommer til å ta slutt. Jeg vet ikke om det hjelper å løfte rosen i været, tenne lys, gå i rosetog og stå sammen. Det å fortsette og si at vi bare må leve livene våre som før, og ikke la terroristene ta fra oss hverdagen, blir snart en utopi, når det er der terroristene lykkes med å angripe oss gang på gang.

Så hva skal vi gjøre? Hva skal vi gjøre for å forhindre et nytt angrep?

Dessverre vet jeg ikke om det finnes et svar eller en løsning på det.

Liker

Kommentarer

W.G.A.T.A.P.
,
Viktige saker du skriver om og viktige spørsmål du stiller.. vesten trenger å våkne brått og brutalt og reise seg aktivt mot ondskapen og terroren og aktivt gå til kamp for friheten og alt det som er og står i fare og kjempe for det vi har kjært og nært og det som er viktig og som betyr noe for hvert enkelt menneske og det vi står for.. og enda viktigere enn noen gang å stå sammen, løfte rosen, tenne lys, gå i rosetog og aktivt kjempe for kjærligheten, fremtiden og friheten og for en bedre verden.. 😊 mer aktivt enn noen gang før og samfunn, styresmakter og myndigheter må våkne nå og ta aktivt grep..