Bort med skammen

Jeg har jobbet mye med diktet dere skal få lese nederst i dette innlegget, fordi det er ett av de diktene jeg har skrevet som betyr aller mest for meg. Budskapet i det er så viktig - det å tilgi meg selv, det å tilgi arrene mine. Og jeg jobber hver eneste dag med å ikke skamme meg over de arrene jeg har. Når det blir varmere i været blir det vanskelig, fordi jeg føler at jeg må skjule dem, gjemme meg bort i langermede gensere, slik at ingen ser resultatet av smerten jeg har gått igjennom på armene mine. Jeg er redd for å bli dømt, redd for å bli stirret på, redd for at folk skal tenke at jeg er stygg, gal eller syk. Jeg frykter blikkene, jeg frykter spørsmålene og hva jeg skal svare når noen spør om hva som har skjedd med armene mine. Sist jeg gikk med kortarmet genser fikk jeg et ubehagelig spørsmål fra en person jeg ikke kjenner, som kom bort til meg, og spurte: "Hvorfor har du så mange arr på armen din?" Som om det er greit å gå bort til en person man ikke kjenner, og stille et så personlig spørsmål, med en forventning om at jeg skal svare.

Sannheten er at jeg blir satt ut når noen spør, for hvordan skal jeg forklare at arrene er noe jeg har påført meg selv? Jeg føler at de færreste forstår at jeg faktisk må bære disse arrene for resten av mitt liv, med skammen, selv når jeg er ferdig med selvskadingen for lenge siden, er disse arrene på kroppen min, og jeg blir tvunget til å besvare de samme spørsmålene, få de samme, dømmende blikkene fra uvitende mennesker, fulle av fordommer om "sånne som meg," når jeg er 22, 32, 42, 52 og alle aldrene i mellom. Jeg er snart et halvt år skadefri, og jeg kjemper mot meg selv hver eneste dag, for å klare en dag til, bare en dag til, uten å skade meg.

Jeg kjemper ikke bare imot det å skade meg selv, men også mot skammen, mot fordommene, mot de dømmende blikkene, og frykten for å bli dømt. Det eneste jeg vil er å kunne gå ned gata i t-skjorte eller kortermet sommerkjole uten å måtte bli beglodd bare fordi armene mine ser litt annerledes ut enn andres rene armer. Det eneste jeg vil er å kunne gå ut døra uten å føle på den konstante skammen som samfunnet bidrar til. For alt som er annerledes er feil. Arrete hud oppfyller ikke dagens kroppsideal om å være plettfri og perfekt. Da er noe feil, ødelagt, og det florerer så mange myter og fordommer: "Syk, gal, gjør det bare for oppmerksomhet." De fleste tenker nok på 13-14 år gamle jenter som poster bilder av kuttene sine på Instagram, og som nærmest konkurrerer med hverandre om det dypeste kuttet for oppmerksomhetens skyld - noe som er fullstendig sykt, kvalmende og forferdelig. Det bidrar ikke til at mennesker som har slitt eller som sliter med selvskading møter mindre fordommer når de går ut døra, men gjør sitt til at det å skulle gå i den kortarmede genseren blir enda vanskeligere, når folk flest blir feilinformert om hva selvskading egentlig handler om. For det er faktisk svært sjeldent at noen skader seg selv for oppmerksomhet, om enn i det hele tatt. I de aller fleste tilfeller er det et synlig uttrykk for den store smerten en person har båret eller bærer på innvendig.


Det er så mange der ute som har slitt med selvskading, og som sliter med det hver eneste dag. Det er ingen som ender opp med å skade seg for moro skyld, og det er definitivt ikke noe som skal glorifiseres eller romantiseres. Selvskading er ingen løsning på ens problemer, og dette innlegget må på ingen måte misoppfattes som en oppfordring til det, for dette er ekstremt viktig å understreke: Selvskading er kun en selvdestruktiv og uhensiktsmessig måte å "håndtere" det uhåndterlige følelseskaoset på, men gjør på ingen måte ting bedre.

Jeg oppfordrer heller til å ta kontakt med noen man er glad i - en venn, et familiemedlem eller noen man stoler på, som for eksempel helsesøster, en lærer, fastlegen, Legevakten eller en hjelpetelefon som Kirkens SOS (22 40 00 40) hvis man får tanker om å skade seg selv på noen måte. For det å skade seg er ikke løsningen. Snakk heller med noen om det vanskelige. Våg å ta steget, og si hvordan du egentlig har det, selv om det er vanskelig og tøft. Tro meg, det er verdt det. Det farligste er å gå alene med tankene sine, og la dem få næring. Derfor er mitt største motto at: "Vanskelige tanker må snakkes i hjel, ikke ties i hjel."

Og her kommer diktet jeg har jobbet med i nok en ny versjon:

Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå fra asken

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
veilinjer i forskjellige retninger, fortiden på kroppene våre
vi ikke kan viske bort, uansett hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres, prøve å gjøre det umulige,
forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag, men husk dette:

Roma ble ikke bygget på én dag, Michelangelo brukte fjorten år,
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket
i Det sikstinske kapell, murstein på murstein
bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer,
tak på plass, en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt,
men som begynner å utvikle seg foran øynene våre,
en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.

Liker

Kommentarer