Blomster for fred (utdrag 2)

Historisk roman, Utdrag, Utkast
Jeg bråvåkner, og merker at synet mitt er slørete. Jeg vet ikke hvor jeg er, men rundt meg er det mennesker kledd i hvitt, jeg er i et hvitt rom, og det lukter sterkt av medisiner. Langt borte hører jeg stemmer, men jeg klarer ikke å få med meg hva de sier, en hånd dulter borti skulderen min, og jeg våkner sakte. En lege kikker ned i øynene på meg, og spør på gebrokkent engelsk:

«Hvordan er det meg deg?»

Jeg skjønner fremdeles ingenting, og jeg legger merke til at jeg ligger i en seng. Det ene håndleddet er festet med håndjern til sengen, og jeg klarer ikke å rikke på meg.

«Hva er det som skjer?» prøver jeg å si, men jeg får ikke frem en lyd.

«Rolig, rolig,» sier legen. «Du ble funnet på bunnen av et vann,» «og vi visste ikke om du kom til å overleve,» sier han.

Jeg blir forskrekket, og lurer på hvordan jeg havnet der… hvordan… også begynner jeg å erindre det som skjedde. Tankene kommer tilbake. Jeg husker at jeg tenkte på Konstantin, hvordan jeg ikke klarer å leve uten ham, hvordan… jeg ikke ser mening lenger, så tenker jeg på Anna.

«Hvor er Anna, hvor er Anna,» skriker jeg.

Legen tar tak i skulderen min, og prøver å roe meg ned, men klarer det ikke.

«Er det datteren din?» spør han, like rolig som før.

«Ja,» roper jeg. «Ja, det er datteren min, hvor er hun, er hun i orden?»

Legen blir stille, sier ingenting, og jeg blir enda mer urolig.

«Hun er ikke her,» sier legen, «men vi skal prøve å finne henne, jeg lover.»

«Er hun ikke her, hvor er hun da?» spør jeg. «Hvor er hun, hvor er hun?» gråter jeg høylytt.

«Vær så snill,» sier jeg. «Finn henne, finn henne. Hun er alt for meg. Alt.»

«Jeg forstår det,» sier legen. «Vi skal gjøre alt vi kan. Kan du prøve å fortelle hva som skjedde nå?» spør han forsiktig.

«Jeg vet ikke, jeg… hadde alle disse tankene, også plutselig var jeg i vannet, og jeg gispet etter luft, fikk ikke puste, følte at hele livet gikk i revy, så ble det mørkt, og etter det husker jeg ingenting,» sier jeg og prøver å trekke pusten.

Legen ser ned på meg, og sukker stille.

«Prøvde du å ta ditt eget liv?» spør han og legger hånden sin forsiktig på skulderen min.

«Jeg… jeg… vet ikke,» gråter jeg. «Jeg orket bare ikke å leve mer, jeg orket ikke tanken på å leve uten ektemannen min. Det kom til et punkt hvor jeg ikke klarte å finne mening lenger, også gjorde jeg det… og, jeg ville dø,» stammer jeg.

«Hvordan var det mannen din døde?» spør legen meg og setter seg på sengekanten.

«Han ble skutt av tyskerne, da han prøvde å hjelpe et barn i konsentrasjonsleiren,» sier jeg og kjenner hvordan tårene renner nedover kinnene mine. Jeg får ikke tørket dem bort, og lar dem renne.

«Datteren min, jeg og tre andre russiske kvinner hadde nettopp blitt sluppet fri fra konsentrasjonsleiren, da Tyskland overga seg, men Konstantin, ektemannen min, han ble bedt om å stille seg med ansiktet mot veggen, slik at de kunne skyte ham.»

Jeg hører at jeg hulker, og jeg kjenner enda flere tårer flomme nedover mot halsgropen min. Jeg kjenner kroppen synke sammen, og jeg gisper etter luft.

«Jeg forstår,» sier legen. «Vil du fortelle noe mer om hva du føler akkurat nå?»

«Jeg er så forferdelig sliten,» sier jeg. «Jeg har alle disse tankene om at jeg ikke orker mer, og jeg prøver å være sterk, men datteren min er borte.»

«Hva betyr det at du ikke orker mer?» spør legen.

«At jeg vil dø,» svarer jeg.

Legen ser ned på meg, der jeg ligger, og jeg kan se at øynene hans blir blanke.

«Det kan kanskje være vanskelig å tro at ting skal bli bedre etter de grusomme opplevelsene du har hatt, men du må prøve å kjempe litt til, prøve å fortelle deg selv at det vil bli bedre, at du en dag kan få et liv du ønsker å leve,» sier han og smiler forsiktig til meg.

«Jeg skulle ønske det,» sier jeg. «Jeg skulle ønske det.»

«Jeg vet det ikke er lett,» sier han, «men prøv, prøv, jeg lover deg at det vil være verdt det.»

«Ja,» mumler jeg. «Ja, kanskje det.. jeg vet ikke.»

«Det blir bedre,» sier han, «det blir bedre». «Slapp av nå, vi skal finne datteren din.»

Liker

Kommentarer