Blomster for fred

Historisk roman, Romanprosjekt, Utdrag, Utkast
Jeg så den grå røyken stige opp fra de massive sorte pipene, og jeg husker noe som minner om lukten av aske. En slik lukt man ville syntes var behagelig hjemme i den russiske vinteren, når vi skulle varme huset og oss selv, ved å legge vedkubber i peisen. På akkurat samme måte ville den grålige røyken stige opp gjennom pipen hjemme, og bli en del av andre menneskers pust.

Disse menneskene ville lagt merke til hvordan vi varmer oss, og hvordan den beroligende lukten av brent ved fyller stuen vår, som en fattig trøst i tilværelsen, men røyken fra disse massive pipene er ikke noe i nærheten av dette. Den er som en bitende stank i nesen av brennende menneskekropper, huden deres som smelter i de oransje flammene, og som senere faller ned på oss i form av aske, slik vi lener ansiktene våre tilbake, og tar i mot millioner på millioner med snøkrystaller i den bitende kulden om vinteren. Når jeg tenker på denne stanken, kommer bildene av opplevelsene i leiren tilbake, jeg husker hvordan menneskene rundt meg kastet opp, og det er som om jeg om vinteren fremdeles kan kjenne hvordan asken av døde menneskekropper falt over meg.

Året er 1945, og tyskerne har nettopp overgitt seg etter seks år med krig. Jeg befinner meg i en liten by langt øst i Tyskland, med under 50 000 innbyggere, og jeg setter meg på kne sammen med tre andre russiske kvinner med tårer i øynene, fremfor fire amerikanske soldater. I hendene holder vi blå hortensiablomster, og vi legger dem over soldatene dekket av militærgrønne plastduker. Jeg kjenner at hendene mine skjelver, når jeg legger blomstene over beina deres, og ber en stille bønn inni meg for de som måtte ha elsket dem. Vi er russiske kvinner, likevel kan vi ikke bare gå fordi disse amerikanske soldatene uten å gjøre noe for dem. De kunne vært vår far, vår ektefelle, vår bror eller neste, og aldri lar man sine kjære ligge døde i gresset selv om Stalin er uenig med Harry Truman over Øst-Europas fremtid ved Potsdamnkonferansen. Midt i denne tragedien kan ikke vi, som alle de andre, snu ryggen til. Datteren min på ni år spør meg på russisk:
«Kak zhe my igrali v voynu, a ne mir, pochemu my stroim steny, a ne mosty?» Og jeg tenker lenge før jeg svarer, fordi et spørsmål som «hvorfor spiller vi krig og ikke fred, eller hvorfor bygger vi murer, og ikke broer?» er vanskelig å besvare. Det er tross alt min ni år gamle datter som spør, og hva forklarer man sitt eget barn, når millioner av mennesker er brutalt drept i hendelser hun ikke forstår? Jeg kan ikke forklare henne hvordan disse menneskene ble skutt og drept, gasset i hjel i gasskamre og senere ble brent i store ovner, eller hvordan hennes far måtte dra for å forsvare landet vårt, og bruke kuler for å drepe. Jeg sa aldri dette, men det var et spørsmål jeg besvarte med:

«For få rollemodeller,» og hun spør hva er vårt mål, og jeg svarer:
«Jeg kan svare med ett ord, det er seier, seier for enhver pris, seier til tross for all terror, seier uansett hvor lang og vanskelig veien dit kan være, for uten seier, er det ingen overlevelse,» og det er også derfor vi står her i dag, fordi vi har hatt styrken i oss til å overleve. En flamme inni oss som ikke har slukket, og som ei heller har blitt slukket av tyskerne. Vi er fremdeles mennesker, og ikke støv, slik som millioner andre, og mennesker skal vi fortsette å være, uansett hva slags motgang vi møter.

«Det håper jeg du forstår,» sa jeg og trakk henne inntil meg, men jeg synes ikke dette er nok, og mener at det aller viktigste er å sørge for freden.

«Og hvor er far nå,» spør hun?

Det gir meg en klump i halsen, fordi jeg vet han ikke «bare» kjemper for landet vårt og det Russland tror på, og for de han elsker, oss, men fordi han aldri vil komme tilbake. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle henne dette. At hennes far, og min ektemann, er skutt av tyske offiserer, fordi han prøvde å hjelpe et jødisk barn i en av konsentrasjonsleirene. Hvordan han bar barnet inntil seg, kjente ribbeina mot sitt eget bryst, de spinkle og beinete hendene som holdt rundt halsen på ham, og hvordan han nesten kunne høre de stille skrikene gjennom det skjelvende barnet han hadde i armene, og det er som om han kunne høre barnets tanker, når det ble revet vekk fra ham:

Vi er hvite som nysnøen i novembergatene, og ansiktene våre,
uten smil og to måner til øyne. Det finnes ikke rom for håp her,
ikke si navnene våre. Visk oss ut, vi er arrene i veggene nå,
og selv om dere har glemt oss, vil vi aldri glemme oss selv,
mens flammene vokser i kantene av fotografiene.
Nei, ikke si navnene våre, og la oss brenne stille,
inn i de livene vi aldri fikk.


Men det var ingenting han kunne gjøre, fordi han visste at han selv kom til å dø, og bare tanken på det gav ham en ulmende kvalme i magen som ikke forsvant, et tungsinn og tanker om hvordan han da måtte forlate sin kone, Marta Ivana, og deres datter Anna Ivanina. Han ønsker å ivareta dette barnet han holder i armene, akkurat som sin egen datter Anna. Han vil holde dem begge nærmere enn sin egen hud, og han vil ofre seg for dem. Ofre seg, for å kunne hjelpe ett barn, men da samtidig måtte dø fra Anna og Marta, som er hans alt.

Jeg tenker over hvordan jeg skal fortelle henne dette, igjen og igjen, men jeg får meg ikke til å gjøre det, selv om jeg elsker henne mer enn våren, og kanskje nettopp derfor forteller jeg henne ikke at pappa er død, fordi jeg ikke vil se henne sørge, fordi jeg ikke vil at hun skal ha det vondt, men samtidig kjenner jeg på den dårlige samvittigheten. Hun vil jo en gang spørre etter pappa, og hva skal jeg da si? Hun kommer til å hate meg like sterkt som tyskerne hatet jødene, og hun kommer aldri til å tilgi meg for løgnene mine. Alle disse tankene farer gjennom hodet mitt mens jeg sitter på kne foran de amerikanske soldatene, med datteren min på høyre side, og de to andre russiske kvinnene, som jeg anser som mine venner, på venstre side. Vi reiser oss opp fra den jordete bakken, børster den vekk fra knærne og omfavner hverandre etter tur. Anna omfavner jeg lengst av alle, fordi hun betyr alt for meg, hun betyr mer enn alle mine livsopplevelser, all min motgang, alle mine løgner og det tyskerne har gjort mot oss. Vi kommer aldri til å glemme, vi må aldri glemme, og vi må vise at disse drapene på menneskeheten er totalt uakseptable. Vårt håp må være at det aldri skjer igjen, at vi kan forhindre det, verne om det vi kan, beskytte det, for alt det er verdt. Menneskene de brutalt har revet ut av livet er borte, de kommer aldri tilbake, de har gitt oss en følelse av at hjertene våre er revet ut, tråkket på, for så å forlate kroppene tomme, innvollene som en gang fantes der inne, som revet ut med makt, tilbake er bare en hul kropp, med en ulevelig smerte, med en ulevelig sorg, og hvordan skal vi komme oss videre fra dette?

De aller fleste ville sagt at det er umulig, at vi aldri kan komme oss videre fra en slik sorg, men ingenting er umulig, det er gjort før, og selv om vi kommer til å ønske å gi opp hundre og en ganger på veien, vil vi klare det.

Vi må klare det for dem som fremdeles lever, jeg må klare det for Anna, for meg selv, og ikke minst for at Konstantins minne skal leve videre for all fremtid, til Anna fører arven videre, og hennes barn igjen kan gjøre det samme. Helt til da må vi kjempe, kjempe, kjempe og aldri la dem vinne, aldri la dem føle at deres handlinger har gjort oss svakere, for selv flammen inni oss kan overvinne disse grusomhetene. Så la oss gjøre det sammen, og gå hånd i hånd herfra med rak rygg, sier jeg til datteren min, og smiler forsiktig.

«Ja,» sier hun, og smiler tilbake. «La oss gå.»

Kapittel 2

Jeg trodde det å skulle gå derfra ville bli enkelt, at vi klarte å gå med rak rygg, men det skjer ikke, det skjer ikke, minnene fra leiren blir for sterke. Savnet etter Konstantin er som et forråtnelsens brus på innsiden, kroppen er nummen, og det er som om jeg ikke kan kjenne at jeg lever, jeg bare er. Jeg er, men er ikke på samme tid, og når jeg minst venter det dukker det opp bilder fra leiren i hodet. Spesielt er det en kvinne jeg husker. Hun het Izolda, og var fra Moskva, slik som meg. I leiren sover vi i samme seng, og hun forteller meg historier om mennesker som blir gasset i hjel, når de tror at de skal få dusje. Hun forteller meg med skjelvende stemme og tårer i øynene hvordan hennes jødiske barn ble henrettet av tyskerne, fordi de ikke kunne jobbe, og hun forteller om hvordan hun ikke orker mer. Hun har ingenting mer å leve for, kroppen er tom, alle de hun engang elsket er drept av tyskerne, og hun har ingen familiemedlemmer å reise tilbake til i Russland. Historien går spesielt innpå meg, fordi jeg vet at jeg fremdeles har Anna, men jeg klarer ikke å sette pris på det, fordi Konstantin er død, og jeg vet at jeg snart må fortelle henne det. På et eller annet tidspunkt kommer Anna til å finne det ut på egenhånd, og det kan jeg ikke la skje.

Jeg sitter ved siden av Anna på ett tog på vei hjem, og hun lener hodet sitt inntil kroppen min, mens hun lukker øynene og prøver å sove, og jeg vet at tiden er inne for å fortelle at pappa er borte. Jeg dulter forsiktig borti henne, og hun våkner.
«Hva er det?» spør hun forundret.
«Det er noe jeg må fortelle deg,» sier jeg.
«Åh, sier hun,» og sukker, nesten som om hun vet hva jeg skal si.
«Det handler om pappa,» sier jeg.
«Anna, begynner jeg… du vet at jeg er utrolig glad i deg?»
«Ja,» sier hun, snur hodet mot meg og smiler.
Jeg merker at tårene veller opp i øynene mine, men jeg prøver å forholde meg rolig.
«Pappa er død,» sier jeg.
Jeg prøver å se på henne, for å legge merke til hvordan hun reagerer, men jeg ser ingen reaksjon på flere minutter. Hun stirrer bare fremfor seg i flere minutter, og jeg ser ikke engang noen tårer.
«Hva tenker du nå?» spør jeg.
«Jeg vet ikke.. jeg skulle ønske han kommer tilbake. Jeg savner han så forferdelig,» sier hun og tar tak i hånden min.
«Jeg vet det,» sier jeg. «Jeg vet at jeg burde ha fortalt deg om pappa før, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle deg det, fordi jeg ikke vil at du skal ha det vondt. Jeg håper du skjønner at jeg valgte å ikke fortelle før nå, for å skjerme deg,» sier jeg.
«Ja, jeg forstår,» sier hun, og nikker.

Jeg føler meg lettet. Jeg trodde hun kom til å hate meg, da jeg fortalte at pappa var død, men det virker nesten som om hun visste det før jeg hadde sagt noe. Kanskje følte hun på seg at noe var galt, fordi hun visste at pappa hadde vært altfor lenge borte, og kanskje hadde jeg vist mer følelser enn jeg trodde.

Politimannen som fortalte meg at Konstantin var død, hadde beskrevet for meg hvordan tyskerne hadde fått ham til å stille seg med ansiktet mot murveggen, og hvordan de begynte å skyte ham, først i beina, deretter i ryggen og i bakhodet. De ville torturere ham for å ha prøvd å redde et uskyldig barn. Han ville ofre seg for barnet, han ville ha ofret seg for hvem som helst, det var slik han var, og det er slik jeg kommer til å huske ham, som en helt. De aller fleste helter opp gjennom historien har ofret sitt eget liv for andre, fordi de av hele sitt hjerte ønsket å redde dem, fordi de ikke hadde samvittighet til å la dem dø. Slik var Konstantin. Han var full av lidenskap, han elsket meg uansett, selv om jeg sa at alt var bra, selv om jeg fortalte løgner, selv da han måtte si farvel, og reise fra oss. Da elsket han meg, da elsket han oss, og da kom hans kjærlighet virkelig til syne, gjennom øynene hans, gjennom omfavnelsen, gjennom tårene. Han sa ingenting, men det han gjorde, sa alt, og det er det jeg husker nå, når han er død. Nå er han borte, og vil aldri komme tilbake. Jeg fatter ikke at Konstantin er borte, han som var alt i livet mitt, faren til datteren min, ektemannen min. Denne elskverdige mannen.

Har dette mørket et navn, er det ditt navn? Hvordan natten kommer og røsker vekk de som betyr alt for oss. Hvordan soldatene bruker våpen for å bli kvitt mennesker, som for dem ikke er verdt noe, selv ikke når de prøver å redde et barn. Barna som skal være fremtiden vår, arven vår, og de som skal ta over når vi ikke lenger er her. Tyskerne dreper jødene, dreper dem som vil hjelpe andre. Dreper alle dem som ikke er «survival of the fittest», eller dem som passer i den «ariske rase». Det hele er uforståelig, det er umenneskelig, det finnes ikke ord for disse grusomhetene, og mørket drar meg ned i undergrunnen, ned under vannet, jeg gisper etter luft, jeg får ikke puste, kroppen gir etter og øynene glir igjen. Mørket kommer, og tar meg med, som et resultat av ondskapen, og nå er også jeg en del av massedøden, mørket, ugjerningene. Jeg er borte, men Anna vet det ikke ennå, og jeg håper hun kan tilgi meg, håper hun kan fortsette å leve uten meg, for nå er jeg en del av havet, og jeg håper Anna kan fortsette å bade om sommeren, slik at hun kan besøke meg. Når bølgene kommer, vil jeg være der. Alltid.

Liker

Kommentarer