Bare pust

Det er lørdag, og det er egentlig ikke noe spesielt ved det, annet enn at det snart er påskeferie. Jeg øver meg på å slappe av. Gjøre ingenting. Puste. For stort sett jeg gjøre noe hele tiden, klarer knapt å sitte stille, og da er det viktig å roe ned. Idag har jeg derfor satt meg ned med denne boka til Nicolai Houm (eller rettere sagt prøvd, siden jeg er rastløsheten selv):
Det er ikke tilfeldig at jeg leser akkurat denne boka nå, og jeg syns det er rart at jeg ikke har begynt på den før, men sannheten er at jeg de par siste årene nå faktisk nesten ikke har lest en eneste bok. Noe som egentlig er til å gå i skammekroken av. Denne boka, De håpefulle, skrevet av Nicolai Houm, har faktisk også en historie bak seg. Jeg kjøpte den nemlig ikke selv, jeg fikk den da jeg sluttet i Dagsavisen Fremtiden i august 2014, etter et halvt år i praksis, i tillegg til en annen bok som heter David og Goliat, skrevet av Malcolm Gladwell, som jeg for øvrig har lest flere ganger.

Boka jeg leser nå handler om familien Lindberg, der de tre barna alle hadde forutsetninger for å lykkes, men hvordan kunne det da gå så galt med dem? Danseren og opprøreren Thea som roter det til i Nasjonalballetten. Den rastløse forfatteren og surferen Joachim som går over lik for suksess. Og den yngste sønnen, den godhjertede feltpresten Christoffer, som begår en uopprettelig tabbe i Afghanistan.
(Tekst på bakgrunn av bokens bakside)

For meg blir denne boka gjenkjennbar for meg på flere plan, både med tanke på hva karakterene gjør og hvordan de føler seg. Den evige streben etter perfeksjon, det store ønsket og søken etter suksess, og alle hindrene som dukker opp på veien. For det å lykkes er ikke gratis, og er veldig ofte på tross av vanskelighetene en har opplevd, men det er håpet som driver disse karakterene, og som driver meg, derav tittelen, De håpefulle.

Men over til noe litt annet, så føler jeg paradoksalt nok at jeg ikke har noe å skrive om, når jeg i realiteten har over 1000 bilder igjen fra Roma, og historier/opplevelser til i hvert fall ti innlegg til. Jeg tror det jeg føler på nå er dårlig selvtillit, og mangel på motivasjon, kanskje er jeg også en smule uinspirert. På et aller annet vis har jeg fått for meg at ingen leser det jeg skriver på denne bloggen, fordi det er dårlig, også blir det innmari teit å skrive, når jeg titt og ofte faktisk får komplimenter for at det jeg skriver er veldig bra.

I det siste har jeg tenkt på å utvide bloggkonseptet mitt til å handle om mer enn bare psykisk helse, fordi jeg interesserer meg for så mange flere ting, og heller ikke bare vil fokusere på utfordringer, men også positive ting. Jeg vil bruke bloggen min til å skrive om bøker og musikk jeg liker, skriveprosessen, skriving og dikt, poste flere bilder jeg tar, poste tekster som handler om andre ting enn helse. Noe jeg håper dere vil finne interessant.

For meg er det viktig å påpeke at dette på ingen måte skal bli noen rosablogg, og jeg kommer aldri til å bli en person som legger ut: "Å, se den nye maskaraen jeg kjøpte i går." Det er det som skiller denne bloggen fra andre blogger der ute, og jeg håper dere vil like det nye konseptet som fortsatt er under utvikling.

Hva tenker dere om at jeg skal skrive om mer enn bare psykisk helse?

Liker

Kommentarer