Når den høygravide plutselig er sprekest i familien

Graviditeten, Uheldige meg

Som dere kanskje har fått med dere, flyttet vi inn i leiligheten til Vegard i fjor. Her var det ungkar all the way med svart skinnsofa, cd-hyller, store høyttalere og absolutt ingenting på veggene. Han hadde skrudd fra hverandre en kommode og ... skrudd hyllene på veggen. FOR DET VAR FINT! Også hadde han pyntet med Smartiesfigurer og tomme ølflasker som han ikke hadde ryddet bort. Det meste av ungkar/dårlig smak - Vegard er nå ute, kastet, brent, bortsett fra ute på den nydelige innebygde terrassen. Der har han hatt sitt fristed og ting jeg har sagt han skal "finne en plass til" (kaste!!) har han dratt med seg ut der. Livet har smilt for Vegard der han har kost seg blant pallemøbler med noen meget interessante puter, boss, overfylte askebeger, tomflasker og generell Amerikansk hjelp-jeg-samler-på-ting-stemning.

Fredag da solen strålte på sitt fineste glodde jeg ut på Vegards lille ungkarsbule. Skal ikke ta åsså kjøpe noen nye utemøbler her da, spurte jeg forsiktig. Vegard murret litt borte i sofaen. Han dro frem ipaden sin og googlet litt. Etter en liten stund ble han helt vill, han hadde funnet et par på SALG og var over gjennomsnittet fornøyd. Han løp ut på terrassen og begynte å kaste pallemøbler ut forbi. Han fylte den mandige rosa bøtten sin med vann og spratt rundt utpå der med en fille i hånden. Kjøkkenfillen så klart, men jeg bestemte meg for at nå var kanskje ikke tidspunktet å nevne akkurat det.

Da vi hadde kjøpt møblene og kom hjem, spurte Vegard naboen om hjelp til å bære de inn. Vi har nemlig en lang, smal trapp fra gangen og opp. Det gikk fint, bare å gi beskjed når ting var klart. Greit, greit, fint og flott. Vegard bar ned siste rest med boss, som forøvrig fortsatt står utenfor på trappen, og på vei opp igjen tok han med seg putene til møblene. Han gikk ned igjen og kom opp med en og en stol. Jeg koste meg med å putte puter i de fine nye møblene og bar stolene ut på terrassen. Mens jeg sto der og nynnet litt, hørte jeg pusting og pesing. Ooo flott, nå kommer de med resten tenkte jeg og dro plasten av flere puter for å gjøre det klart.

Ting tok litt tid og da jeg gløttet ned trappen kunne jeg se at det slettes ikke var noe "de" som kom opp trappen, det var bare Vegard. Istedenfor å rope på naboen at nå var ting klart bestemte han seg for å leke HULKEN og bar opp treseteren alene. Jeg glodde litt på han, men i nye-terrassemøbler-rus valgte jeg å ikke si noe. Den som ikke var i samme lykkerus, derimot, var ryggen hans og den hadde IKKE planer om å holde kjeft. KNEKK sa det da han satte ned treseteren. Vegard bannet og jeg lo - helt til jeg innså at katastrofen faktisk hadde rammet oss. En mann som holder på å DØ av litt feber hadde nå fått aua i ryggen sin. Han gikk rundt i stuen mens han holdt seg til korsryggen og ropte "jeg har fått PROLAPS!!" Og jeg bare "nei du har ikke fått prolaps." Og han bare "Jo det har jeg!! Jeg har hatt det før, jeg VET hvordan det er. Og sist havnet jeg faktisk på sykehus, TENK!" Jeg klappet forsiktig på magen min og tenkte at - ja det gjorde jeg sist jeg var i denne situasjonen også.

Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det kom til å gå over på noen minutter, for jeg begynner jo faktisk å kjenne Vegard etterhvert. Han gikk i ring i stuen og sa nnghhh, auu, puuuuust, peeees og aff for hver minste ting. Jeg skjønte at mannen hadde vondt, for all del, men jeg kjente det bygde seg en større og større irritasjon inni meg. Det er faktisk jeg som går rundt og er høygravid. Det er jeg som har bekkenløsning, det er jeg som har kynnere, det er jeg som får albuer og knær kjørt rett i magen av han inni der, det er jeg som gråter av utmattelse på badet og det er JEG som snart skal føde.

På under fem minutter hadde han klart å klage mer enn det jeg har gjort hele svangerskapet.


Jeg glodde ned på det innpakkede bordet og skjønte brått at jeg antagelig må skru det sammen selv når jeg kommer hjem fra sykehuset!

Ting har IKKE gått seg til og Vegard har nå gått rundt og klagd tre dager i strekk med hendene på korsryggen. Gamle menn som holder på å dø av kols klager mindre, pluss de som har vært gravid i snart ni måneder. Host. Lørdag var han på legevakten men doktoren så like dumt på han som det jeg gjør. "Hva skal jeg gjøre med det da" sa han. Temmelig frekk doktor sånn egentlig og jeg hadde nok sluppet en hormonbombe på han om jeg var med inn. Nei du er jo DOKTOR så kanskje du kan, i dont know, HJELPE?? LØK!

Dermed er det jeg som har tatt på Vegard sokker de siste dagene, JEG som knapt kan bøye meg og sliter nok med mine egne sokkelester. Det er også jeg som har vært lettest på foten når vi skal ting. Jeg spretter fire meter foran han med handleposer og han kommer knirkende bak. Frem til nå er det han som har gått fire meter foran meg når vi har "gått tur sammen" for han ikke klarer å gå så seint som en med bekkenløsning.......!!

Han får av naturlige årsaker absolutt ikke noe medlidenhet fra min side og jeg kommer antagelig til å sette han ut på gaten med en gies bort lapp hvis dette fortsetter. Derfor, ute blant folk går han EKSTRA stivt og holder seg EKSTRA godt på ryggen mens han sier off EKSTRA høyt, slik at han kan få det "stakkar deg" han ikke får her hjemme. "Det er jeg som har tatt på han sokker i dag" skryter jeg raskt for å ta bort hans moment of shine. OJ sier folk og tenker fiii fan for en sprek gravid dame, ass. Liker iallefall å tro at de tenker det. Smatt.

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229