Hvordan er egentlig den første barseltiden?

Seriøst, Mammalivet

Det har snart gått to uker og vi har blitt litt kjent med lille Halvor. Men hvordan er egentlig den første tiden med ny baby? På Instagram, i blader og på Internett ser alt så fint ut, babyen smiler og det samme gjør muttern, men er det bare fryd der man står hjemme i stuen med en baby som ikke har bruksanvisning?

Nei..

For det første er det veldig mye. Det er mye følelser, mye kjærlighet, mye bekymringer, mye stress, mye smerte, mye tårer og mye nytt. Setninger som "forsiktig med PUNGEN!" har blitt ropt, og det er fra Vegard når jeg går løs med vaskefillen. (På babyen, Vegard kan få vaske sin egen pung) På akkurat bleieskifte-området og påkledning er jeg dreven fra forrige gang. Jeg kvier meg ikke til å håndtere saker og ting og er ikke redd for å knekke han slik man ofte er som førstegangs. Slik Vegard er nå. Han bruker tyve minutter på en body og førti på en som, gud forby, skal over hodet. Men han er verdens flinkeste pappa og noen ganger spør jeg meg selv "hvem er du egentlig?".

På samme måte som med stellingen, så trodde jeg at jeg hadde full kontroll på alt jeg hadde i vente denne gangen. Smertene, barseltiden, barseltårer, gråt, søvn osv. But noooo. Oh so noooo!

Amming for eksempel. Eller sykehusopphold generelt. Med Thea var jeg en dag på sykehuset, så var det adios jordmødros, I'm out. Den ene natten på sykehuset sov Thea i den gjennomsiktige boksen av en seng og vi sov natten gjennom alle tre. Sykt nok. Nå derimot, lå Halvor i sengen med meg. Det skulle vise seg at han er en mann som tar sin amming på alvor og han leker aldeles ikke pupp. Siden første sekund hang han fast. Mat mat mat. Omnomnom. Han fikk produksjonen i gang med et brak og på tredje dag da jeg skulle hjem var det hallo brystspreng!! Jeg glemte å spørre om amming med spreng for jeg var så kry at melken var kommet. Good job pupps, Halvs og mams. Dette skal vi klare! Dette angret jeg brått på da det gjorde så vondt når han ammet at jeg gråt meg i søvn. Knallharde pupper og en fortvilet baby som ikke fikk tak. Og et par ihjelslitne nippler som bare aaau. Tømme litt på forhånd sier du? Ja det er jo en av tingene jeg burde spurt om.

Fjerde dagen, som også var første dagen hjemme, var dermed helt amazeballs. Lite søvn, vondt i de to mursteinene fremme og i diverse edle deler under beltestedet, eller buksestrikken om du vil. Sitte vanlig for å amme? Tjaa. I tillegg så skal man på død og liv gråte over alt mulig. Jeg gråt en del av dårlig samvittighet for Thea. Hun ble satt til siden, uten at vi egentlig mente det. Akkurat ved leggetid skulle naturligvis Halvorsen ha mat. Ved middagstid, som egentlig er hellig familietid og fortelleombarnehagentid skulle han ha mat. Om morgen skulle han ha mat eller så sov vi to av utmattelse etter natten. Hun syns rett og slett at den nye fyren var og er skikkelig bæsj. Han tar tid, er høylytt og får noe som føles som all oppmerksomhet - uansett hva han gjør. Ikke bare det, men han TISSET i skuffen hennes med klær den første kvelden. Snakk om å ta seg til rette. Ubrukelig fyr som blir elsket mer enn henne - tror hun. Har fått forklart at det blir han slettes ikke, man har kjærlighet nok til to. Og faktisk litt ekstra til den første. Det vokste hun mye på, men det hintes ca hvert kvarter om jeg fortsatt elsker henne.❤️

Som jeg skrev på Instagram; hun smiler tappert men innerst inne tror jeg hun pønsker ut hvordan hun skal få gitt han til Fretex uten at vi merker det.


Så kom det. Økedøgn. Jeg har lest om det, jeg husker litt av det, men som med andre ting tok Halvor dette på alvor og vi tok liksågodt tre døgn. YAY. Jeg ble brått ble besatt av hva jeg ikke kunne spise når man ammer siden han gråt og var lite fornøyd. Internett er fullt av råd til hva man kan og ikke kan spise, og for en som er kresen fra før så satt jeg igjen med rundstykker med vossafår og salami. Sjølvaste oppskriften på suksess der altså. Da helsesøster og jordmor kom på hjemmebesøk gråt jeg litt da de spurte om jeg fikk i meg nok næring. Nei jeg gjør jo ikke det. Økedøgn, lite søvn og ca null næring de siste dagene. De fikk helt sjokk og ble ganske bekymret. Så kunne de fortelle at ting går egentlig ikke over i melken. Babyer har ofte vondt i magen og det er sjelden det er fordi mor har spist noe muffens. Reagerer de på noe, så skal man teste det tre ganger på forskjellig tid på døgnet for å være sikker. Som oftest er det ikke maten de har reagert på. Den første tiden leter man febrilsk etter årsak til hvorfor babyen gråter. Herregud han er sulten. Herregud han er mett. Herregud jeg har spist løk. Herreguuuud han har sikkert KOLIKK og det er MIN FEIL for jeg har spist noe!! Skuldrene er der oppe og man er sliten to minutter etter frokost. Saken er jo den at babyer gråter. Det er ikke alltid en grunn. De har vondt i magen og det er jo fordi hele systemet er splitter nytt. Plutselig skal det bare fungere liksom.

Selv har jeg et hat/elsk forhold til hele ammingen. Hat fordi jeg ikke fikk det til sist. Jeg derimot elsker båndet man får til babyen. Jeg har ernært han i ni måneder inni magen og fortsetter utenpå. Men jeg hater hvor bundet man blir. Er han våken om natten og trenger trøst fra puppen så er det jeg og bare jeg som kam være våken med han. Det er på mange måter en stor byrde blandet med ære. Det samme når vi er en plass, er han sulten er det jeg som må være der, det kan aldri være noen andre. Vegard prøver å trøste når han gråter, men gir han seg ikke får jeg "blikket". Når er han din baby - blikket. Og det helst etter to minutter. Ikke så rart siden Halvor egentlig bare kunne brølt "pupp for faen" og ikke wæææ.

Både dette og fødselen denne gangen har resultert i at jeg er blitt veldig overbeskyttende for lille Halvor. Jeg føler jeg på passe på han og det er bare jeg som kan det. Jeg har hatt han liggende på magen min eller helt inntil meg siden han ble født, og jeg gråt faktisk da Vegard sa jeg skulle putte han i voggen slik at jeg kunne spise middag. Jeg savnet han umiddelbart og jeg syns så utrolig synd i han det han skulle ligge helt alene. Lille nyfødten min. Det har kommet seg litt, vel og merke, men jeg får ikke indre ro med mindre han er inntil meg og fornøyd. Ikke rart Thea er sjalu.

Ting kommer seg dag for dag, men herregud så slitsom de første ukene er. På godt og vondt. 

Liker

Kommentarer

Nomadjournal
Nomadjournal,
Gruer meg litt 🙊 Har termin i november og har egentlig ikke tenkt så mye på tiden etter fødselen. Har mer enn nok med å komme meg igjennom de neste månedene 😅 Gratulerer så mye med søtnosen ☀️nouw.com/nomadjournal
litloo
litloo,
Ja vi leser opp og ned om graviditet, men glemmer å sette oss inn i hva som skjer etter😂 Ikke er det noe folk snakker så mye om heller. Anbefaler å google "det fjerde trimester"😊 Jeg meldte meg inn i "ammehjelpgruppen" på facebook da det nærmet seg termin, utrolig hvor mye det hjelper å ha lest gjennom folk sine ammeproblemer der, da sitter det i bakhodet når man er her selv😊nouw.com/litloo
Nomadjournal
Nomadjournal,
Takk for tipset, det skal jeg gjøre ❤️nouw.com/nomadjournal
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229