Det var en gang

Hagesnakk
I pinsen rakk Vegard å få en baby. Den heter stakittgjerde og henger ute på terrassen vår. Det skjedde ganske brått og uventet, men plutselig en dag over kaffen reiste han seg, sa nei, tok på seg arbeidsklær og gikk ut og begynte å pusse på dette gjerdet. Altså, vi har verken nevnt det, sett på det, plukket på det eller blitt enig om at nå skal dette fikses, noe som er sykt rart siden vi helst må nevne, se på, plukke på og bli enig om at neste Torsdag skal ting skje. Naboene (som er mamma og Henning) kom løpende over gjerdet med både verktøy og tips. Og kamera. Så fikk vi 20 bilder av oss selv som pusset gjerde. Og 19 av katten under plommetreet. Han skal bli modell har han sagt, så han bare uuu, ooo, yaaaas der mamma knipset i vei.

Grunnen til at Vegard begynte med stakittgjerdet var nok for å utsette plenklippingen litt. Vi er ikke sånne der hagemennesker nemlig. Jeg har pollenallergi og han har, vel, ikke det. Thea derimot er den fødte gartner. Sammen med kokkekunnskaper og ryddighet hoppet gartneri over ett ledd og havnet på Thea. Hun fyker rundt med støvfillen på rommet sitt mens hun kjefter på katten og hun kan knekke egg uten å få skall i røren. I can no such ting. Pluss at hun får vanne mamma sine blomster. Det får ikke jeg.



Dette er da altså IKKE vår hage men det skjønte dere kanskje. Mamma og Henning har en veldig fin hage og de er der at de skipper ferieturer for å vanne blomstrene sine. Nei slikt har vi ikke tid til, herregud plantene må jo VANNESSSS. Ikke én gang spurte de hun som bodde i kjelleren om hun kunne vanne sik at de kanskje kunne ta seg en tur. Ikke så rart siden det var meg. En sommer gikk faktisk mamma rundt i hagen og flyttet på busker. Hun dro de rundt i hagen, gravde de ned, gravde de opp og dro de videre. Passer ikke akkurat her da vettu. Passer sikkert bedre borte der da vettu.

Da de endelig fikk nok og dro på ferie, fikk jeg melding etter noen dager, eller timer, om jeg kunne flytte en busk. Først trodde jeg det hadde klikket HELT for mamma. Har hun røykt noe hun ikke skal eller har hun fått helt buskepanikk. Så tenkte jeg litt og bare omg omg omg jeg er jo på vei inn i the circle of trust. Dette skal jeg klare. Jeg skal flytte den busken om det så er det SISTE jeg gjør. Jeg skal grave den ned med en GULLSPADE og vanne den ca hver dag. I neste melding sto det at det var en busk som sto i en krukke. Den var i solen men ville gjerne stå i skyggen. Jesus.



Men nå var det ikke mamma sine busker jeg skulle snakke om.

Da stakittgjerdet til Vegard endelig var ferdig malt, (noe jeg fint måtte delta i) snakket vi litt om at det kanskje hadde vært fint med altankasser utpå der. Jeg har aldri hatt ordet altankasse i min munn, men nå satt vi altså der og snakket om det som om vi aldri hadde snakket om noe annet. Altankasser ble kjøpt, sammen med maurmiddel og noe annet dritt. Blomster glemte vi.

Tidligere i vår da Vegard klipte hekken, samlet han alt på en plass i hagen. Da vi fjernet det, viste det seg at alt gresset under hadde dødd. Akkurat det er jo kanskje ikke det største sjokket for de som kan dette, men vi bare oj se der ja. Her må vi så i noen frø sa Vegard. Mhm sa jeg, som faktisk ikke visste at folk sådde gress. Trodde det kom av seg selv jeg. Før jeg visste ordet av det hadde Veggis fått gressfrø av mamma og sto å strødde så fornøyd utover. Han har vannet flekken sin hver dag siden, mens han har ledd og sagt herregud, lager meg arbeid da. Så piller han bort litt rusk og vanner videre.

Kan jo luke ugress du ropte han en dag, der jeg sto og studerte det som en gang var et blomsterbed. Mhm mhm svarte jeg og gikk litt nærmere en løvetann. Edderkopper da ropte jeg. De liker ikke løvetann ropte han. Mhm mhm, så tok jeg tak og røsket en opp.

Når det er kommet til det stadiet at man luker ugress, da har man tapt. Da er man blitt hagemenneske. Vet dere hvordan jeg vet det? Dere skjønner det at før jeg luket ugress, da så jeg ikke en eneste brunsegl. Mamma har alltid hatt totalt panikk for brunsnegler og mener de spiser alt i hele hagen. (Det er feil for jeg har googlet og de spiser faktisk ikke alt, de spiser ikke edderkopper) Men da vi kom hjem fra 17. mai-kaoset var det invasjon av brunsnegler i MIN hage. Den hagen som aldri har hatt en brunsnegl før. Jeg tror snegler lukter hagemennesker. Kom igjen gutta, Knutern har fått teften av hagemennesker. Skyntapå nå.

Så der vettu, i dress, bunad, finsko og med en kake under armen gikk vi ikke-hagemennesker rundt og klippet ca 466 snegler mens vi ropte what kind of sorcery is this!!!



Skal jeg fortelle dere en ganske artig sneglehistorie? Nei? Jo jeg gjør det jeg.

En gang utenfor et hus jeg bodde var det ufattelig mange snegler. Svarte sådan. Jeg hadde lest en plass at man kunne salte snegler for å bli kvitt de og tenkte at dette skulle jeg prøve. Yes da. I mangel på salt fant jeg frem piffikrydder. Samma ulla tenkte jeg og begynte å strø på en. Han vridde seg fortvilet rundt og bare whyyyy. En halvmeter bortenfor gikk det en annen snegl i egne tanker. Plutselig svingte han 90 grader og satte kursen rett mot piffisneglen. Kan ikke være mulig tenkte jeg og satte meg ned for å se på. Snegler jogger jo ikke akkurat så det blafrer i luggen, så jeg ble sittende en stund. Da han endelig kom frem gnidde de to seg sammen slik at ... hold på barten ... sneglen var kvitt krydderet. Så gikk de hver sin vei. Det er faktisk helt sant og det er noe av det sykeste jeg har sett.

Sorry for de to minuttene dere aldri får igjen av livene deres. Peace out maddafakka.

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229