Dagen da jeg lærte ting

Mammalivet, Haha, Uheldige meg

Noe av det første jeg klarte i går, på sjølvaste 17. mai, var å sette meg på en tyggis. Jeg vet ikke hvor, jeg vet ikke når ... eller jo, jeg vet nøyaktig hvor og nøyaktig når siden det var den eneste gangen jeg satt hele dagen. Tyggisen var det ingen som hadde planer å fortelle at hang bakpå bunaden, så jeg gikk rundt og var dritsexy i omtrent en time før Vegard bare øøø det henger noe her. Sånn går det når man trasker rundt med to mannfolk og en femåring.

Det er jo i grunn litt merkelig, siden en hvit klump så åpenlyst IKKE skal henge bakpå en svart bunad. Det er den største kontrasten i verden. Da mamma kom tok det nøyaktig to sekunder før hun bare OMG!! "Det er merkelig at det alltid er du som får til slikt, Hege" mumlet hun med nesen bak i der. "Nei, vi får bare fryse ned hele bunaden" sukket hun og reiste seg opp. En mann skvatt til og kikket litt på henne, litt på meg og litt i bakken. Så tenkte han så høyt at det knakte. Sa hun fryse ned bunaden?

Da vi kom hjem til mamma og de hang jeg av meg bunaden. Siden jeg sto der i underskjørt, knestrømper og litt kort bunadskjorte (ayeah), lot jeg være å rope etter hjelp og hektet selv av mansjettknappene. Jeg lot de henge på skjorten og var fornøyd med egen innsats. Så glemte jeg å si det til mamma.

Hvor . er . mansjettknappene ?!?!?! fikk jeg på en melding.

Lol, på skjorten svarte jeg. Den er i vaskemaskinen!! skrev hun. Ooo fuck. Så ja, jeg kan nok med sikkerhet si at dette er siste gangen noen ser meg i mammas bunad. Tenkte også å flytte til Afrika en stund.

På aktivitetene for barna fikk alle utlevert hver sitt kort med ulike aktiviteter på. For å vinne en premie måtte de igjennom alle aktivitetene. Det var ting som stylter, hopp, pilkast, ballkast og ... 60 meteren.

Hvem skal løpe sammen med meg lurte Thea på. Vegard lo jeg og riktig gledet meg til å se han svette bortover i 60 meter. Håhå nå skulle det bli bilder. En eller annen plass gikk noe fryktelig galt og det var plutselig jeg som løpte med hun. I bunad. Med tyggis bakpå.

Jeg får ta åsså løpe litt seint slik at hun vinner tenkte jeg i det vi satte i gang. Men der vettu, som en vind løp Thea bortover og jeg bare øøø. Det viser seg at det å løpe tydeligvis er noe fru energi virkelig kan.

Jeg har fortsatt ikke bestemt meg om det var løpestilen min, at jeg ikke ante hvor flink hun var til å løpe eller det faktum at hun totalt GRUSTE meg som var flauest. "Haha du hadde ikke sjanse" mobbet de som så på. "JO" brølte jeg. "Jeg lot hun vinne!" Men den unnskyldningen er jo like gammel som de som spiste eggedosis til Lørdagsgodt da de var små. Jeg klødde litt på tyggisen og marsjerte vekk.

RUN FOREST RUN!

Mobilbilder.

Hoppe kunne hun også. Hun hoppet så langt at både jeg og mannen med målestokken bare åååj i kor. Thea pleier nemlig å gi opp før hun har begynt med ting. Rockering, hoppetau, strikk, til helsike med det. Men friidrett, bring it maddafakka. Akkurat det at hun gir opp ting kunne jo ikke mannen med målestokken vite, men siden Thea sto med fingeren i kjeften og sparket flaut i grusen da vi kom frem, så lyste det jo ikke akkurat atlet av henne.

Bang sa det, så knuste herr kry meg i magen der jeg sto. Det er han som deler ut kryhet. Man blir jo kry av de rareste ting når man er foreldre, bæsjer babyen er man kry. Raper han er man kry. Snur han seg er man kry. I femårsalderen det litt pause i ting å bli kry for. Det de gjør har de liksom kunnet en stund og det skjer lite nytt å pingvinklappe for. Men man skal jo leke kry da, det er en kjent sak og det har jeg blitt veldig flink til. Se der ja du kan sparke en ball, det har du kunnet siden du begynte å gå. Tegnet en kanin i dag ja. Trekt kalenderen i barnehagen. Ja naturligvis kan vi ha med oss kalenderlappen hjem. Jada SELVFØLGELIG skal den få henge på kjøleskapet.

Herr kry var med andre ord velkommen tilbake. Hjerte.

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229