Mammalivet, Halvor's utvikling, Uheldige meg

Søndag var det endelig klart for dåp. Ikke sånn endelig kirketid, jesus im coming, men endelig - siden han faktisk er blitt hele fire måneder. Nå var vi ikke like slowpoke som søskenbarnet mitt, han krabbet opp selv med dåpskjolen åpen i ryggen.

Grunnen til at vi har vært så treg, er litt fordi vi lurte på om vi i det hele tatt skulle døpe, og litt fordi vi ventet på at det skulle være gudstjeneste i kirken her vi bor. Det skjedde jo aldri. Der har de bare en og annen begravelse. (Noe jeg forøvrig kunne tenkt meg å være med på, for den kirkegården er såpass skrå at jeg er sikker på de begraver likene sittende)

Derfor gikk dåpferden til Voss, som er en halvtime å kjøre.

Vi var jo litt spent på denne dåpen. Jeg og Vegard er ikke kjent for å ha ting på stell, og vi kommer bare nesten presis uansett hva vi skal. Det begynte jo litt i samme stil denne Søndagen også, vi fikk plutselig dårlig tid. En halvtime å kjøre, et kvarter til vi skal være der. Tjohoi. Vi skulle komme litt etter det var begynt (det er faktisk sant), og vi skulle gå inn bakveien og gjøre oss klar der. Vi svettet litt da vi kom heseblesende inn med dåpskjolen i den ene hånden og bilsetet i den andre. En mann roet oss litt ned og sa at vi hadde god tid. Sikkert fem minutter. Og vi bare fem minutter ja, det er jo en EVIGHET. Jeg kledde om Halvorsen i kjole, og Vegard grøsset langt nedover ryggen slik han har gjort hver gang han har tenkt på Halvor i kjole med blonder. Fnis.

Plutselig sier Vegard; hvor er dåpsluen?

... og da er jeg temmelig sikker på at jeg sa faen i kirken!

Vegard så spørrende på meg. Den har vi seriøst glemt, sa jeg. Den ligger hjemme. I en IKEA pose. På nattbordet. En halvtime herfra.

Presten kom glisende inn for å si at det snart var vår tur. Han enset stemningen og blikkene våres, (som sikkert så ut som vi hadde sett Jesus), og han var kjapp med å spørre hva som var galt.

Vi har glemt dåpsluen, sa jeg, og sparket litt med foten.

Ååå jammen det går fint, sprudlet presten. Dere får lov til å døpe han uten lue altså, fortsatte han, siden skuldrene våres fortsatt var oppunder taket. Det er ikke alle som har lue uansett. Dessuten har dere jo med ungen, og det er alltid et pluss.

Ja gud, heldigvis, sa jeg.

Så fortalte han at grunnen til at dåpsbarn har lue, er fra gammelt av da det var kaldt i kirken. Da var også vannet kaldt og veldig mange døde av lungebetennelse etter dåpen..

Etter ÅRHUNDRES funfact, gikk presten ut i kirken og vi fikk beskjed om å følge klokkeren ut litt etterpå (eller kirketjeneren, de var ganske like) (eller nei det var de ikke, den ene var svensk). Plutselig gikk kirke-mannen ut i kirken og vi bare øøø, hva skjer. «Unnskyld?» hviskeropte Vegard. «Unskyyyyyyyyld? Kirkemannen?» «Vi bare følger etter», sa jeg, så luffet vi etter han. Bokstavelig talt, jeg hørte jeg subbet med de høyhælte skoene mine. Det viste seg å være riktig avgjørelse å følge etter han. Vi subbet en runde rundt en engel som henger fra taket med døpefonten, så pekte mannen oss ned på benkene. Engelen hadde en av konfirmantene som var der for en av de obligatoriske gudstjenestene sine, klart å få i hodet like før vi kom inn. Haha. Det er jo verre enn meg! Presten var snill og nevnte det bare sånn fire-fem ganger etterpå i talen sin. Herregud for en åsåm prest i grunn.

Den engelen som Vegard går under her.

Da det var tid for å døpes, var vi riiiimelig spent på om presten sa HalvOr eller HalvArd. På møte med presten, sa han nemlig HalvArd hele tiden. Vi burde jo sikkert ha rettet på han der og da, men det føltes liksom feil. Vi bare så på hverandre og ristet litt på skuldrene. Dessuten fikk vi omvisning i kirken samtidig, og ene gangen han sa HalvArd åpnet han en luke i gulvet og spurte om vi ville titte på to kister som lå under alteret. Jeg bare eeee nei det får fint du prestiboy. Vegard derimot, han bare JEG VIL, JEG VIL! Så gav han meg Halvard Halvor og spratt ned. Kirken er fra 1277, så gud vet hvor lenge de kistene har lagt der. (Høhø). De var tømt nå, som presten sa, men det hadde vært lik i de. Mest sannsynlig de på maleriene i det rommet vi akkurat kom fra. Altså, grøss!!

I dåpen sa presten først HalvArd, så Halvåår, og til slutt Halvor. Og vi bare HALLELUJA!

Halvorsen gliste salig da han fikk vann på hodet og tenkte nok YAY - badetid! Så kom Thea med en klut og tørket av. Presten tok opp Halvor og holdt han foran forsamlingen i ekte Løvenes konge-stil, bortsett fra at han ristet litt i han og sa her er HALVOR! Smil da Halvor. Nope. Så fikk vi ungen vår igjen og kunne luffe tilbake på kirkebenkene. Etter ei litta salme var gudstjenesten ferdig, og vi kunne ta en litt utålmodig Halvor tilbake på bakrommet og puste lettet ut.

Resten av dagen var i grunn veldig koselig, men vi fortsatte i vanlig stil. Første strike var at vi hadde glemt bordkort, andre strike var at vi glemte å ta bilde av kaken før den ble spist av.

Liker

Kommentarer

Mammalivet, Haha, Uheldige meg

Å blogge om året som har gått, er fryktelig i vinden for tiden. Jeg tenkte først «god ide», før jeg kom på at jeg ikke liker å gjøre slik som alle andre. Deretter kom jeg på at jo - jeg gjør jo det. Jeg er sykt påvirkelig, husker bare da den runde eos lipsylen kom som absolutt alle toppbloggere tok bilder med. Fiii fan så lyst jeg hadde på en slik, den så så sykt fab ut. Rund og greier. Jeg løp på Vita og kjøpte meg en i pausen, så dro jeg den frem på pauserommet på jobb og bare oooh aaaah yeeeah. Ingen løftet på en mine, og jeg kom på at jeg ikke bruker lipsyl. Aldri.

Jeg kunne godt tenke meg å lage et året-2017 innlegg og følge trenden, men jeg skal ikke prøve å lure noen, inkludert meg selv, til å tro at jeg har tid til slikt. Hadde kommet til Januar og blitt der til Desember. Derfor, mine venner, skal jeg servere dere en rykende fersk historie istedenfor, fra i dag, 05.01.201718.

De siste dagene har jeg vært alene med barna. Vegard dro på kurs i Drammen andre nyttårsdag og det er første gang jeg har klart meg i mer enn 7 timer på egenhånd med begge ungene. Jeg ble brått alenemamma i TRE dager. Det skal innrømmes at jeg tok en del sorger på forskudd, for det har faktisk gått helt greit. Ikke strålende, men greit. Mamma ble med meg i krigen, aka barnebesøk, og tanten min kom og underholdt oss dagen etter. Ting fungerte og jeg har aldri blitt så selvsikker i hele mitt liv. Det gikk så langt at jeg gikk en tur i går, og DET er lenge siden jeg har hatt energi til. Tenk å FÅ energi av å være alene med to barn?

Eller energi og energi, jeg har fortsatt ikke tatt ned juletreet. Host.

Fra Vegard dro til han kom hjem, hadde vi rukket å bli vikinger!! Overlevelsesmodus PÅ! Til vanlig når vi våkner, pleier jeg å røske opp døren til soverommet hans og brøle «god morgen!!» (Ja vi sover fortsatt på forskjellige rom.) Jeg har vært våken halve natten med baby mens han har sovet åtte timer i STREKK. Jeg kan være hyggelig, men akkurat om morgen er jeg temmelig gretten. Sjalu og gretten, selv om jeg vet hans permisjon nærmer seg og hevnens time er NÆR! I dag tidlig derimot, var vi vant med å klare oss på egenhånd og vi gikk ut på badet først. Påkledd og fin tasset vi oss inn på rommet til Vegs for å si god morgen. Halvor ble litt forfjamset da han så faren sin, og lurte nok på om det var der inne vi hadde gjemt han hele denne tiden.

Med tanke på lukten av fis og mannesøvn som slo imot oss, lurte jeg nesten på det samme.

Jeg og Halvor lot mannelukten få våkne litt og vekket Thea, før vi dro ned for å lage frukost og niste. Hadde det vært før de tre dagene, hadde vi klistret oss inn på badet alle samtidig, og jeg hadde tatt en dusj. Men ikke i dag. Dusjen kunne vente litt, det har jo gått så fint de andre dagene. Vegard og Thea dro omsider på jobb og skole, og Halvor ville ha sin første hvil - som er på sekundet halv ni. Da har han bæsjet og hatt en dyp samtale med alle lekene på matten. Jeg vurderte å dusje mens han sov, men valgte å vente. Det hadde jo gått så fint å ha han med på badet med meg de andre dagene, og jeg var rimelig hypp på en kaffe og litt schlækkings i sofaen.

Han våknet etter en times tid, fikk nam, eller pupp som noen sier, og vi gikk ut på badet. Jeg la ut en håndduk som han kunne ligge på, tok av han bleien og lot han ligge sprelle naken - slik han alltid gjør mens jeg dusjer. Lufte rumpa litt, det er stor stas. Etter en liten stund tisset han som vanlig på gulvet. En lang stråle som laget en fin liten dam en halvmeter borte. Nå vel. Jeg tok såpe i håret og lukket automatisk øynene mens jeg skylte det ut. Jeg gløttet litt, og så at .. Halvor hadde snudd seg over på magen. Han var på full vei mot tissedammen sin for å plaske, og jeg bare neeeeeeeeei mens jeg løp i sakte kino. Jeg røsket opp døren og løp ut så shampoen fløy veggimellom. Jeg flyttet han bort fra dammen og tørket den raskt opp.

Puuuuh, krise avverget.

Vel inne i dusjen igjen fikk jeg ut resten av shampoen. Halvor lå fortsatt på samme plass som jeg la han. Fint. Flott. Men hva er det for et blikk han har? Er det .. ja det er det .. BÆSJEBLIKKET! Faaaaaak. Jeg gnikket på dusjdøren og kunne se at, jada, ganske så riktig så var det en bæsj på vei ut der bak. Jeg fløy ut, tok litt dopapir, og fikk tørket bort det som hadde kommet ut. Flaks det var «fast-føde-bæsj» som kom i vanlige bajs-klumper. Easypeasy. Jeg gikk atter en gang inn i dusjen, denne gangen for å ha i balsam. Jeg skylte den ut, tørket av dusjdørene og forsøkte å lage meg en sånn fabulous kjole av håndduken. Har aldri fått det til. For små pupper selv med melk i. Jeg trakket ut av dusjen, fornøyd og glad. «Det er ikke en ting vi ikke klarer, Halvor» sa jeg, og gløttet ned der han lå .. i sted? Han var borte, og der han hadde lagt lå det nå en .. skvist bæsj?! (MED avokadobiter fra i går.) Det hadde altså kommet mer bæsj og han hadde ålt seg over den, for så å slepe kroppen sin over HELE badegulvet!

«HVA SOM SKJER I DAG DA?» ropte jeg, og klasket meg selv i pannen. Så ble jeg litt italiensk (eller 75 år) og sa aiaiaiaiai. Halvor lo, jeg gråt.

Detaljert, I know.

Følg gjerne litloo på Facebook. (Her legger jeg ut nye innlegg)

Og/eller Instagram. (Her har jeg begynt å bruke mystory litt mer)

Liker

Kommentarer

Uheldige meg

Det at jeg har en egen kategori på bloggen som heter "uheldige meg" er langt ifra tilfeldig. Å ta dårlige valg er blitt en livsstil for meg. Jeg tar de ikke bevisst, det bare skjer. Siste innslag i kategorien, er en tur til frisøren nå på fredag. Dere som følger meg på snapchatgruppen "mammabloggerne" fikk hele seansen live. (Jeg har den hver fredag, legg till legg til)

Til bursdagen min back there in september, fikk jeg en frisørtime i gave fra Vegard (etter at jeg hadde sytt om null gaver på bloggen). Jeg fikk også en orkidé en uke etterpå. Men gave er gave, jeg tar det jeg får. Han var ganske klar på at frisørtimen måtte deles opp i puljer, siden Halvor mest sannsynlig kom til å bli sulten hvis jeg ble der for lenge. Vegard har panikk for at Halvor skal bli sulten og grinete, mens når jeg går hjemme i ukedagene TIME inn og TIME ut med sutring, da er det "bare ei litta fase". Derfor klippet jeg håret i september og var klar for å stripe det nå på fredag. Når man må ta slike spontantimer, har gjerne ikke den du vanligvis går til, tid. Jammen det går sikkert fint tente jeg og bestilte på sparket via en app. Frisør er frisør?!

Deeeeet skulle jeg ikke ha gjort. Frisør er IKKE frisør og det kan dere finne frem penn og papir og skrive ned med EN gang.

Jeg vil ha striper, smilte jeg til frisøren da hun var ferdig å snurpe kappen rundt adamseplet jeg ikke har. (Digresjon; trodde jeg hadde adamseple da jeg var fjorten og utrooolig usikker på egen kropp. Det var bare strupehodet, men jeg var SIKKER på at jeg var født gutt og spekulerte i om mamma og de hadde operert meg til jente fordi jeg allerede hadde to brødre. (Og jeg er seriøs, snakk med ungdommen din, de brenner inne med utrolig mye rart). Det fantes ingen helsesista på snapchat jeg kunne spørre, og internett tok det åtte år å komme seg innpå via et modem som sa piiiiiiii skkkrrrrr piongongongong. Dessuten var datamaskinen midt mellom stuen, kjøkkenet og badet, så sjansen for at noen skulle forbi lenge før jeg fikk skrevet "ti tegn på at jeg egentlig er en mann", var 110%.)

"Striper skal bli", sa frisøren og forsvant på bakrommet. Jeg fikk den obligatoriske kaffekoppen jeg aldri har skjønt vitsen med, for hun som alle andre var tilbake med utstyret sitt rett etter første sup. Og det sier jeg bare, jeg er ikke av typen som super kaffe mens de jobber. Jeg tørrprater om været istedet. Eller om å stille klokken i dette tilfellet, siden det er rett rundt hjørnet. Sikkert et hett tema i alle tørrprateyrker for tiden.

Jeg så hun styrte på i bakhodet mitt, og det var ikke før hun begynte på sidene jeg så at striping i hennes øyne, betydde å gryte farge på hele sulamitten. Hun tok riktignok ut en og en flik som OM hun skulle stripe det, men kleiste på farge over alt. Bortsett fra i bunnen. Hun vet sikkert hva hun gjør tenkte jeg, og tok en sup av den nye kaffen jeg hadde fått mens "stripene" skulle virke. Jeg fikk supt i meg hele kaffen og glodd litt noen blader fra 1999. Vi gikk til vasken og kom tilbake til speilet og det var da jeg bare gaaaaaaap. Og slik satt jeg helt til hun hadde fønt ferdig. "Det vart iallefall lysere" sprudlet hun. "Ja det kan du si" svarte jeg mens jeg fortsatt gapte. Vi gikk til kassen og der satt min vanlige frisør, og hun bare OJ, det var forandring. Og jeg bare gap. Gap gap GAAAAAP! Hyl!!!

Håret var så oransje at selv en gulrot hadde blitt imponert! Jeg hadde fått NITTITALLSHJEMMEBLEKING til den nette sum av 1500 kroner. Og ikke nok med det, den kom med fire cm ettervekst siden hun skulle gjøre det naturlig og ikke ta det helt i bunn.............


Vegard, som den veloppdragne mannen han er, sa "oj så FINT" da jeg kom ut fra frisøren. Nei det er jo oransje, sa jeg. Bittelitt kanskje, sa han og plukket litt i det. Okay veldig, sa han etter en stund. Så ble han litt for varm i trøyen og LOLet bortover sentergangene, mens jeg holdt på å dø. Vi må HJEM brølte jeg, mens jeg banet vei med lilla-sjampoen jeg hadde rasket med meg.

Vel hjemme fløy jeg opp i dusjen og tømte hele flasken i håret mens jeg satte meg ned i hjørnet av dusjen og hveste. Hadde det kommet en edderkopp hadde jeg omfavnet han og alle de åtte beina, det var SÅPASS ille! Jeg holdt den tvilsomme barberhøvelen til Vegard opp mot lyset mens jeg gurglet høylytt, klar til å barbere av meg alt hår. Nei pokker heller, jeg må jo bare får de til å fikse dette! Så kravlet jeg ut av dusjen med - like oransje hår og knall lilla negler. Dagen etter trappet jeg opp hos frisøren og sparket opp døren. Jeg satte meg i frisørstolen, fikk en kappe snurpet rundt adamseplet og en ny sprudlende frisørdame lurte på hva jeg hadde lyssssst å gjøre i dag. Jeg forklarte at jeg hadde bedt om STRIPER og ikke HELFARGE, og hun bare "aha aha, såeh det ble litt lysere enn du hadde tenkt da eller?" Og jeg bare det ble vel litt mer TOBAKK enn det jeg hadde tenkt. Vegard kan seriøst plukke seg en hånd hår og stappe oppi tobakkspakken sin og røyke det uten å rynke på nesen.

Etter en del om og men fikk jeg litt lysere hår og en ny flaske lilla-sjampo. Så nå er det lyst, lilla, litt oransje og litt gult. O deee.

Selv Halvorsen tenker hooooly shit😂

Liker

Kommentarer