Seriøst, Mammalivet

Det har snart gått to uker og vi har blitt litt kjent med lille Halvor. Men hvordan er egentlig den første tiden med ny baby? På Instagram, i blader og på Internett ser alt så fint ut, babyen smiler og det samme gjør muttern, men er det bare fryd der man står hjemme i stuen med en baby som ikke har bruksanvisning?

Nei..

For det første er det veldig mye. Det er mye følelser, mye kjærlighet, mye bekymringer, mye stress, mye smerte, mye tårer og mye nytt. Setninger som "forsiktig med PUNGEN!" har blitt ropt, og det er fra Vegard når jeg går løs med vaskefillen. (På babyen, Vegard kan få vaske sin egen pung) På akkurat bleieskifte-området og påkledning er jeg dreven fra forrige gang. Jeg kvier meg ikke til å håndtere saker og ting og er ikke redd for å knekke han slik man ofte er som førstegangs. Slik Vegard er nå. Han bruker tyve minutter på en body og førti på en som, gud forby, skal over hodet. Men han er verdens flinkeste pappa og noen ganger spør jeg meg selv "hvem er du egentlig?".

På samme måte som med stellingen, så trodde jeg at jeg hadde full kontroll på alt jeg hadde i vente denne gangen. Smertene, barseltiden, barseltårer, gråt, søvn osv. But noooo. Oh so noooo!

Amming for eksempel. Eller sykehusopphold generelt. Med Thea var jeg en dag på sykehuset, så var det adios jordmødros, I'm out. Den ene natten på sykehuset sov Thea i den gjennomsiktige boksen av en seng og vi sov natten gjennom alle tre. Sykt nok. Nå derimot, lå Halvor i sengen med meg. Det skulle vise seg at han er en mann som tar sin amming på alvor og han leker aldeles ikke pupp. Siden første sekund hang han fast. Mat mat mat. Omnomnom. Han fikk produksjonen i gang med et brak og på tredje dag da jeg skulle hjem var det hallo brystspreng!! Jeg glemte å spørre om amming med spreng for jeg var så kry at melken var kommet. Good job pupps, Halvs og mams. Dette skal vi klare! Dette angret jeg brått på da det gjorde så vondt når han ammet at jeg gråt meg i søvn. Knallharde pupper og en fortvilet baby som ikke fikk tak. Og et par ihjelslitne nippler som bare aaau. Tømme litt på forhånd sier du? Ja det er jo en av tingene jeg burde spurt om.

Fjerde dagen, som også var første dagen hjemme, var dermed helt amazeballs. Lite søvn, vondt i de to mursteinene fremme og i diverse edle deler under beltestedet, eller buksestrikken om du vil. Sitte vanlig for å amme? Tjaa. I tillegg så skal man på død og liv gråte over alt mulig. Jeg gråt en del av dårlig samvittighet for Thea. Hun ble satt til siden, uten at vi egentlig mente det. Akkurat ved leggetid skulle naturligvis Halvorsen ha mat. Ved middagstid, som egentlig er hellig familietid og fortelleombarnehagentid skulle han ha mat. Om morgen skulle han ha mat eller så sov vi to av utmattelse etter natten. Hun syns rett og slett at den nye fyren var og er skikkelig bæsj. Han tar tid, er høylytt og får noe som føles som all oppmerksomhet - uansett hva han gjør. Ikke bare det, men han TISSET i skuffen hennes med klær den første kvelden. Snakk om å ta seg til rette. Ubrukelig fyr som blir elsket mer enn henne - tror hun. Har fått forklart at det blir han slettes ikke, man har kjærlighet nok til to. Og faktisk litt ekstra til den første. Det vokste hun mye på, men det hintes ca hvert kvarter om jeg fortsatt elsker henne.❤️

Som jeg skrev på Instagram; hun smiler tappert men innerst inne tror jeg hun pønsker ut hvordan hun skal få gitt han til Fretex uten at vi merker det.


Så kom det. Økedøgn. Jeg har lest om det, jeg husker litt av det, men som med andre ting tok Halvor dette på alvor og vi tok liksågodt tre døgn. YAY. Jeg ble brått ble besatt av hva jeg ikke kunne spise når man ammer siden han gråt og var lite fornøyd. Internett er fullt av råd til hva man kan og ikke kan spise, og for en som er kresen fra før så satt jeg igjen med rundstykker med vossafår og salami. Sjølvaste oppskriften på suksess der altså. Da helsesøster og jordmor kom på hjemmebesøk gråt jeg litt da de spurte om jeg fikk i meg nok næring. Nei jeg gjør jo ikke det. Økedøgn, lite søvn og ca null næring de siste dagene. De fikk helt sjokk og ble ganske bekymret. Så kunne de fortelle at ting går egentlig ikke over i melken. Babyer har ofte vondt i magen og det er sjelden det er fordi mor har spist noe muffens. Reagerer de på noe, så skal man teste det tre ganger på forskjellig tid på døgnet for å være sikker. Som oftest er det ikke maten de har reagert på. Den første tiden leter man febrilsk etter årsak til hvorfor babyen gråter. Herregud han er sulten. Herregud han er mett. Herregud jeg har spist løk. Herreguuuud han har sikkert KOLIKK og det er MIN FEIL for jeg har spist noe!! Skuldrene er der oppe og man er sliten to minutter etter frokost. Saken er jo den at babyer gråter. Det er ikke alltid en grunn. De har vondt i magen og det er jo fordi hele systemet er splitter nytt. Plutselig skal det bare fungere liksom.

Selv har jeg et hat/elsk forhold til hele ammingen. Hat fordi jeg ikke fikk det til sist. Jeg derimot elsker båndet man får til babyen. Jeg har ernært han i ni måneder inni magen og fortsetter utenpå. Men jeg hater hvor bundet man blir. Er han våken om natten og trenger trøst fra puppen så er det jeg og bare jeg som kam være våken med han. Det er på mange måter en stor byrde blandet med ære. Det samme når vi er en plass, er han sulten er det jeg som må være der, det kan aldri være noen andre. Vegard prøver å trøste når han gråter, men gir han seg ikke får jeg "blikket". Når er han din baby - blikket. Og det helst etter to minutter. Ikke så rart siden Halvor egentlig bare kunne brølt "pupp for faen" og ikke wæææ.

Både dette og fødselen denne gangen har resultert i at jeg er blitt veldig overbeskyttende for lille Halvor. Jeg føler jeg på passe på han og det er bare jeg som kan det. Jeg har hatt han liggende på magen min eller helt inntil meg siden han ble født, og jeg gråt faktisk da Vegard sa jeg skulle putte han i voggen slik at jeg kunne spise middag. Jeg savnet han umiddelbart og jeg syns så utrolig synd i han det han skulle ligge helt alene. Lille nyfødten min. Det har kommet seg litt, vel og merke, men jeg får ikke indre ro med mindre han er inntil meg og fornøyd. Ikke rart Thea er sjalu.

Ting kommer seg dag for dag, men herregud så slitsom de første ukene er. På godt og vondt. 

Liker

Kommentarer

Graviditeten, Seriøst

Det er ikke så mye som sjokkerer meg lenger når det kommer til folk. Spesielt ikke "unge" nå til dags. Jeg skriver i hermetegn jeg, for alt er relativt. I mormor sine øyne er jeg en ungfole, i Thea sine er jeg en gammal røy. De unge har trender hvor enn de snur seg om dagen og de har press på det meste. De ha karakterer ut av en annen verden (akkurat det er jo sunnere enn når jeg gikk på videregående, for da var du tøff når du fikk 2.) I tillegg til det skal de se så forbanna perfekt ut til en hver tid.

For noen år siden var det fokus på mage og lår og de tøffeste hadde piercing i navlen eller tunga. Var du ekstra kul hadde du en i underleppen eller i øyebrynet. Det var ingen som hadde silikon eller fjernet ribbein for å se tynnere ut, slikt drev bare Pamela med. Nå derimot er det bare flaks om man finner noen uten silikon. Det er nye tider og ting skal ikke være naturlig. Tissen skal av en eller annen SYK grunn være operert og på stell, rumpa skal være trent skikkelig stor og får de ikke det til, så opererer de jaggu meg inn fett for å få den slik. Leppene skal ligne på nebb og øyevippene skal stikke hull på de som kommer for nære.

Det er sikkert fint det og de om det i grunn. Det kan godt være jeg trenger et kamferdrops i følge noen som leser dette, MEN! Når folk har begynt å videreføre presset over til graviditeten, da bør det være noe som skurrer både for de med lange øyevipper og de som knasker kamferdrops.

De fleste har nok fått med seg den nye trenden der folk slanker ungen sin før den er født. JEPP. Det er INN å få små barn. De spiser minimalt slik at de kan se ut som fotballfrue både under og etter fødselen og de håper på kids som er rundt 2 kg når de kommer ut. Små, spinkle, tynne og underernærte babyer som er påsatt et kroppspress allerede før de er kommet til verden. Dette gjør de for at det "ikke skal gjøre så vondt å føde". LOL! Det er så lol at det er lol. Tror de at riene er mindre smertefulle med en 2kg baby enn med en på 4kg? Tror de at en dame i et sultrammet land har det superdigg når hun føder, fordi både hun og babyen er sykt underernært? Hæsjtægg dritsulten men hey fødselen gikk på SKINNER liksom?

Det er også blitt veldig viktig å føde uten noen form for bedøvelse. Det er jo ikke verdens verste trend, men hvis de slanker ungen sin for at "det skal bli enklere å føde uten bedøvelse", da bør noen kaste en melon i hodet på de snart. Og det bør være en stor en. Det er helt umulig å planlegge fødselen fra gang til gang og skal man på toppen av det hele ligge der og ha dårlig samvittighet fordi man, gud forby, plutselig har lyst på en form for bedøvelse? Det er nok å tenke på og bekymre seg over når ungen kommer ut om ikke det skal gnage i tillegg. "Jeg måtte ha epidural, jesus KRISTUS jeg kan bare gå og henge meg. Hva skal jeg si til folk, hva skal jeg HÆSJTÆGGE!!" Hvorfor er det blitt en ting man skal skamme seg over? Tror de det er ​gluten i epidural, eller hva?

Graviditeten må få være en tid man skal senke skuldrene, la hodet få fred for EN gang skyld i livet og ikke minst, la ungen få vokse seg så stor og frisk som han selv har behov for inni der. Man MÅ ikke gjøre og se ut som de på Instagram. De bæsja like mye på seg under fødselen som alle andre, det kommer bare aldri fram på de lyserosa bildene de legger ut. Jeg er sikker på de har foundation på tissen for å skjule sårene også. 

Og til folk som ikke er gravid, støtt gjerne oppunder og si til den gravide venninna/kjæresten din at hun er fin. Ikke si at hun er stor. Ikke si at naboen eller hun på Instagram er mindre. Ikke LEGG et press på noen som bør ha sin fulle rett til å blomstre akkurat som de er.

Liker

Kommentarer

Seriøst
Forrige uke så jeg en artikkel om en hval som hadde strandet utenfor Bergen. Med over tretti plastposer i magen hadde han kanskje ikke verdens beste dag. Han skulle strande der for å og ble rett og slett litt sur når folk gang på gang prøvde å lokke han ut i havet igjen. Kanskje han ville forsøke å si oss noe? Ikke vet jeg.

Som jeg har sagt før pleier jeg å gjøre mine små steg for å fikse verden, så neste dag pakket jeg nistepakken min i en av Thea's hundre matbokser istedenfor en pose som jeg vanligvis pleier. En pose - hver dag. Spise, krølle, kaste. Er ikke en av de posene i hvalen min så er det bare flaks.

/Bilde fra bt.no

Jeg, som har gitt opp menneskeheten, trodde jeg var den eneste som lot dette gå innpå meg såpass at jeg faktisk gjorde noe med meg selv. "Nytter ikke at bare jeg slutter" sier folk og kaster plastposen sin ut vinduet. Nå derimot, viser det seg at hele Norge har trykt denne hvalen til sitt bryst. Han havnet på vår "trapp" og det hele ble plutselig litt virkelig. Folk går litt inn i seg selv og begynner å innse at - JO, det gjør en forskjell om jeg kutter ned på plast.

Noen skal begynne med handlenett, noen butikker foreslår papirposer. Folk har tuslet langs strender og plukket opp plast, plast som alltid har vært der men som vi ikke har sett før nå. Det har blitt litt innafor å plukke med seg litt søppel og kaste det i bosset. Dessuten skjønner flere og flere at det å pante flasker ikke handler om den forbanna kronen, men om miljøet.Vi har endelig fått øynene opp for at plast faktisk aldri forsvinner fra naturen. Alle bare seriøst? Aldri? Som i aldrialdri? Ja, som i aldri på tusen millioner år - aldri! Plastlokket på takeaway-kaffekoppen din kommer til å flyte rundt på en strand om en milliard år mens vi (og da mener jeg hele menneskeheten og alt levende - vi) ligger godt plantet i jorden. Eller sorry, i plasthaugen. For alt du vet er det forbanna lokket gravsteinen din. Eller min, jeg er ikke bedre selv.

Og "engangshansker" for eksempel? En gang for meg og deg, for evig og alltid i naturen. Jeg har aldri tenkt over hvor teit engangs-ting i plast faktisk er. Sugerør, plastfilm over maten, engangsbestikk, plastkopper og så videre. LATSKAP!

/Bilde fra vg.no

Mennesket må være det dummeste som noen gang er oppfunnet. Gud, Buddha eller Knut som fant oss opp må snart begynne å innse at det var årets største tabbe. La det bli liv sa gud og opp dukket de to første idiotene. Ikke spis eplet, sa gud. Jo sa de og så var det i gang. Gud burde jo vært med på X-faktor han. BIIIIP kom tilbake neste år når du har finpusset på de to snøsokkene. Greit. 

Vi mennesker har alltid vært idioter. Helt fra første stund har vi forsøkt å utrydde hverandre. Uggleif slo Uggurd i hodet med en klubbe. Neste dag kom fru Uggurd og skjøt Uggleif med en pil hun hadde laget selv og slik har vi hatt det gående. Det er alltid en tulling som vil erobre verden og det er alltid en million andre tullinger som blir med bare de får penger. Vi utrydder dyr, vi utrydder regnskog, vi utrydder hverandre og vi utrydder jorden. Jorden som ikke er våres en gang, vi bare bor her. Innser vi at det er en jævla dårlig idé? Tja. Har vi tenkt å stoppe? Nei. For det første er det ingen som tjener penger på det å stoppe. For det andre angår det ikke oss på den måten. Pyttsann tenker vi, siden det ikke er akkurat du og jeg som er her den dagen jorden til slutt gir opp og ikke er levelig mer. Likevel er ikke katastrofen langt unna. I 2050 (ja du og jeg lever antagelig da, det er ikke SÅ lenge til) er det mer plast enn fisk i sjøen. Det er tøft, ha? 

Ikke nok med det. Det er mikroplast i tannkremer, såper, kosmetikk og til og med klær. Alt som inneholder ting som begynner på Poly har mikroplast. Vi pusser tenna, spytter de blå kulene som skal gi oss HVIIIIITE tenner (for ingenting er viktigere enn det) i vasken. Det går straka vegen til havet og rett i fleisen på herr fisk, fru blåskjell og tvillingene kamskjell. De jafser det i seg og senere ved middagsbordet får vi den fænsye tannkremen vår rett i retur. Inn i magan på seg. Mikroplasten utvikler svulster i fisk. Det er ikke forsket nok på om det blir igjen i magen vår og lager svulst eller om vi bæsjer alt ut i havet igjen. Det som iallefall er sikkert er at det aldri forsvinner. Aldrialdrialdri. Det samme med plast i for eksempel fleeceklær. 

Jeg lover dere, det blir fest på jorden den dagen menneskene er utryddet!! Vi får bare håpe det skjer før vi har klart å utrydde alt annet liv. Kanskje herr Trump fikser biffen i morgen? Hvem vet. Før den tid, begrens bruken av plast a. Be a good boy/girl. Vi trenger ikke bli helt greenpeace for å gjøre vårt for at det blir mindre, bruk matboks for eksempel. Pant brusboksen og resirkuler plasten. Og ikke gidd å kjøpe produkter med mikroplast, det finnes tusenvis av produkter uten. Ull for eksempel og tannkremer uten plastkuler. 

/Bilder fra google

 

Liker

Kommentarer