Mammalivet, Haha, Husbygging

I går skjedde det to ting utenom det vanlige. Jeg trosset dørstokkmilen og dro på yoga for første gang i mitt liv, og da jeg kom hjem hadde en tann falt ut. På Thea altså, greit jeg er gammel (og ikke minst stiv, herregud), men jeg har da ikke kommet der! Hun sto øverst i trappen da jeg kom slepende hjem med kroppen min, (som antageligvis var helt i sjokk over bevegelsene den akkurat hadde gått igjennom. Jeg mener, jeg sto til og med på hodet for crying out loud!!) Thea holdt frem en tann og gliste bredt mens blodet rant nedover haken hennes.

Se der ja, sa jeg, mens jeg slapp ut magen som hadde vært innestengt i en trang tights.

Like etter kom Vegard løpende ned trappen mens han brølte LØYPE! Han skulle i huset og jobbe. Stemningen er litt ​der for tiden, og enten hater vi hverandre i samme rom, eller så hater vi hverandre på vei inn/ut av huset. Men det går fint, det er en del av nivå tre i husbygging - som tyder på at huset nærmer seg ferdig. Vi kan så klart finne på å elske hverandre litt også, sånn som i går da vi fant ut hvilken spyleknapp vi vil ha på toalettet. Det var to minutter med ren lykke.

Da Vegard hadde banet seg vei med et skrujern og var vel ute av døren, tok jeg og Thea tannen i et glass og gikk opp på badet. Det hele skjedde jo så klart rett før leggetid. Det skjer ALLTID rett før leggetid. Bortsett fra forrige gang, da skjedde det rett utenfor bildøren på skolen. Hun skulle ta av seg en vott, med munnen, og ut falt en tann ... rett i snøen. Det ble KRISE, og Vegard måtte ligge på alle fire og lete etter tannen i flere minutter. En hvit tann - i hvit snø. Det er i slike øyeblikk det er så trist, så trist, at jeg ikke er til stede med kameraet mitt.


Curent mood😂

Thea er akkurat i skiftet mellom det å tro på tannfeen, og det å ikke tro på han (..hun? HEN?) Noen i klassen hadde sagt at det faktisk bare var foreldrene som puttet penger i glasset, faktisk faktisk! Thea spurte ikke direkte, men hadde en litt spørrende undertone da hun fortalte det. Jeg svarte litt vagt mens jeg husket tilbake til hvordan det selv var å skjønne så smått at det var juks.

En gang, som et siste desperat forsøk på å se om tannfeen bare var mamma, gjemte jeg glasset i bokhyllen på rommet mitt. Jeg trykte det bak en hel masse shit jeg tok vare på. Det kom jo ikke en jævla krone i det glasset, så klart, og selv om mamma fortalte at glasset måtte tå i en vinduskarm, og da aller helst på kjøkkenet, skjønte jeg at tannfeen var LØGN! Jeg valgte likevel å ikke si noe, i frykt for å ikke få mer penger. Mamma spurte da jeg var sånn 13-14 år om jeg ikke bare ville ha penger for de siste melketennene mine, istedenfor at hun puttet de i et glass. Men nei. Skuespiller-ferdighetene holdt jeg på til the bitter end!!

Da jeg hadde trukket to "nye" jeksler for å få plass til .. vel .. flere jeksler, spurte jeg mamma om tannfeen gav penger folk slike også, og ikke bare melketenner. Svaret var blankt nei. Om det var i frykt for at jeg skulle slite ut alle tennene mine, at hun var blakk av den njudelige strengen jeg skulle få eller det faktum at hun var DRIT lei av å være tannfe, vites ikke.

Seee på de søte små tennene, som nå faller ut en etter en.

Liker

Kommentarer

Mammalivet, Haha

Jeg har hørt at separasjonsangst kan komme, men jeg har valgt å ikke tro på det. Min unge får ikke slikt, har jeg tenkt. Min forrige fikk det jo ikke? Tror jeg? Så da får ikke denne det heller. Smatt. Jeg har fortrengt det på akkurat samme måte som jeg fortrengte alle tyggisene jeg klistret under pulten min på ungdomsskolen. De hang der helt til slutten av skoleåret og akkurat i det jeg trodde jeg slapp unna, kom læreren med kniver og snudde alle skolepultene opp ned. "Det er såpass ja", tenkte jeg, der jeg så at raden med tyggiser hadde rundet begge hjørner og var på god vei frem mot de fremste hjørnene. Fargerikt og flott.

Det samme tenker jeg nå. "Det er såpass ja", der jeg sitter på do med en illsint baby på fanget - som for litt siden trodde han var etterlatt alene for å DØ, i det jeg rundet hjørnet fra stuen.

Nå er det jo ikke slik at jeg er vant med å gå på do alene, for all del, storesøsteren har alltid ett eller annet hun skal spørre meg om når jeg bæsjer. Det slår ALDRI feil. Hun er heldigvis såpass stor at jeg kan låse døren uten at hun står og hamrer på den. Ikke stikker hun hodet sitt under den og hveser lenger heller, men hun skal ALLTID løse verdensproblemer på utsiden av døren mens jeg sitter der. Og de vil jo jeg helst løse selv, på mobilen.

Det kommer nok for en dag at jeg trenger hjelp på do, men da skal jeg heller si ifra.

Her i huset kommer en ulykke sjelden alene og samtidig som angsten kom snikende, begynte Halvor å åle seg fremover. I begynnelsen ålte han seg bare hvis det var noe han VIRKELIG ville ha, som min mat, mobil eller en av ballongene til søsteren. Nå åler han seg rundt over alt og spiser matrester under bordet og drar ut stikkontakter fra veggen. Neste skritt er å åle seg bort til de flotte dvd-hyllene til Vegard og dra de ut, en etter en, åpne de og legge igjen snørr og matrester HELT til Vegard innser at dvd er UT og han kan kaste både de og hyllene. Endelig! *Pingvinklapp. Han er seriøst den eneste jeg kjenner som kjøper med seg dvd'er hjem fra loppemarked.

Vegard er nemlig ingen enkel mann å fortelle ting, han må ha bevis før han tror på det. Ta min lilla-sjampo for eksempel. Jeg sa han ikke skulle bruke den, han registrerte og ignorerte. En dag før han skulle på et møte, sto han i dusjen foran hyllen med sjampo og resonnerte litt. Han så opp og ned (vil jeg tro, jeg var ikke til stede. NOEN får lov til å bæsje og dusje i fred i dette huset), før han valgte min lilla-sjampo. Hyyyl sa han (vil jeg tro), før han klasket det i veggen og skylte bort restene fra hendene. Da han kom ut av dusjen hylte han litt til da han oppdaget at lilla-sjampo ikke går bort fra hendene!! Så der satt han, på møte, med lilla hender. That's a lol-moment!!

Det er også ganske lol at han tror flørte-emojien er en litt-sur-emoji og sender den til gud og hvermann i veldig merkelige settinger😏😏😏


Liker

Kommentarer

Mammalivet, Halvor's utvikling, Uheldige meg

Søndag var det endelig klart for dåp. Ikke sånn endelig kirketid, jesus im coming, men endelig - siden han faktisk er blitt hele fire måneder. Nå var vi ikke like slowpoke som søskenbarnet mitt, han krabbet opp selv med dåpskjolen åpen i ryggen.

Grunnen til at vi har vært så treg, er litt fordi vi lurte på om vi i det hele tatt skulle døpe, og litt fordi vi ventet på at det skulle være gudstjeneste i kirken her vi bor. Det skjedde jo aldri. Der har de bare en og annen begravelse. (Noe jeg forøvrig kunne tenkt meg å være med på, for den kirkegården er såpass skrå at jeg er sikker på de begraver likene sittende)

Derfor gikk dåpferden til Voss, som er en halvtime å kjøre.

Vi var jo litt spent på denne dåpen. Jeg og Vegard er ikke kjent for å ha ting på stell, og vi kommer bare nesten presis uansett hva vi skal. Det begynte jo litt i samme stil denne Søndagen også, vi fikk plutselig dårlig tid. En halvtime å kjøre, et kvarter til vi skal være der. Tjohoi. Vi skulle komme litt etter det var begynt (det er faktisk sant), og vi skulle gå inn bakveien og gjøre oss klar der. Vi svettet litt da vi kom heseblesende inn med dåpskjolen i den ene hånden og bilsetet i den andre. En mann roet oss litt ned og sa at vi hadde god tid. Sikkert fem minutter. Og vi bare fem minutter ja, det er jo en EVIGHET. Jeg kledde om Halvorsen i kjole, og Vegard grøsset langt nedover ryggen slik han har gjort hver gang han har tenkt på Halvor i kjole med blonder. Fnis.

Plutselig sier Vegard; hvor er dåpsluen?

... og da er jeg temmelig sikker på at jeg sa faen i kirken!

Vegard så spørrende på meg. Den har vi seriøst glemt, sa jeg. Den ligger hjemme. I en IKEA pose. På nattbordet. En halvtime herfra.

Presten kom glisende inn for å si at det snart var vår tur. Han enset stemningen og blikkene våres, (som sikkert så ut som vi hadde sett Jesus), og han var kjapp med å spørre hva som var galt.

Vi har glemt dåpsluen, sa jeg, og sparket litt med foten.

Ååå jammen det går fint, sprudlet presten. Dere får lov til å døpe han uten lue altså, fortsatte han, siden skuldrene våres fortsatt var oppunder taket. Det er ikke alle som har lue uansett. Dessuten har dere jo med ungen, og det er alltid et pluss.

Ja gud, heldigvis, sa jeg.

Så fortalte han at grunnen til at dåpsbarn har lue, er fra gammelt av da det var kaldt i kirken. Da var også vannet kaldt og veldig mange døde av lungebetennelse etter dåpen..

Etter ÅRHUNDRES funfact, gikk presten ut i kirken og vi fikk beskjed om å følge klokkeren ut litt etterpå (eller kirketjeneren, de var ganske like) (eller nei det var de ikke, den ene var svensk). Plutselig gikk kirke-mannen ut i kirken og vi bare øøø, hva skjer. «Unnskyld?» hviskeropte Vegard. «Unskyyyyyyyyld? Kirkemannen?» «Vi bare følger etter», sa jeg, så luffet vi etter han. Bokstavelig talt, jeg hørte jeg subbet med de høyhælte skoene mine. Det viste seg å være riktig avgjørelse å følge etter han. Vi subbet en runde rundt en engel som henger fra taket med døpefonten, så pekte mannen oss ned på benkene. Engelen hadde en av konfirmantene som var der for en av de obligatoriske gudstjenestene sine, klart å få i hodet like før vi kom inn. Haha. Det er jo verre enn meg! Presten var snill og nevnte det bare sånn fire-fem ganger etterpå i talen sin. Herregud for en åsåm prest i grunn.

Den engelen som Vegard går under her.

Da det var tid for å døpes, var vi riiiimelig spent på om presten sa HalvOr eller HalvArd. På møte med presten, sa han nemlig HalvArd hele tiden. Vi burde jo sikkert ha rettet på han der og da, men det føltes liksom feil. Vi bare så på hverandre og ristet litt på skuldrene. Dessuten fikk vi omvisning i kirken samtidig, og ene gangen han sa HalvArd åpnet han en luke i gulvet og spurte om vi ville titte på to kister som lå under alteret. Jeg bare eeee nei det får fint du prestiboy. Vegard derimot, han bare JEG VIL, JEG VIL! Så gav han meg Halvard Halvor og spratt ned. Kirken er fra 1277, så gud vet hvor lenge de kistene har lagt der. (Høhø). De var tømt nå, som presten sa, men det hadde vært lik i de. Mest sannsynlig de på maleriene i det rommet vi akkurat kom fra. Altså, grøss!!

I dåpen sa presten først HalvArd, så Halvåår, og til slutt Halvor. Og vi bare HALLELUJA!

Halvorsen gliste salig da han fikk vann på hodet og tenkte nok YAY - badetid! Så kom Thea med en klut og tørket av. Presten tok opp Halvor og holdt han foran forsamlingen i ekte Løvenes konge-stil, bortsett fra at han ristet litt i han og sa her er HALVOR! Smil da Halvor. Nope. Så fikk vi ungen vår igjen og kunne luffe tilbake på kirkebenkene. Etter ei litta salme var gudstjenesten ferdig, og vi kunne ta en litt utålmodig Halvor tilbake på bakrommet og puste lettet ut.

Resten av dagen var i grunn veldig koselig, men vi fortsatte i vanlig stil. Første strike var at vi hadde glemt bordkort, andre strike var at vi glemte å ta bilde av kaken før den ble spist av.

Liker

Kommentarer