Mammalivet, Halvor's utvikling, Uheldige meg

Søndag var det endelig klart for dåp. Ikke sånn endelig kirketid, jesus im coming, men endelig - siden han faktisk er blitt hele fire måneder. Nå var vi ikke like slowpoke som søskenbarnet mitt, han krabbet opp selv med dåpskjolen åpen i ryggen.

Grunnen til at vi har vært så treg, er litt fordi vi lurte på om vi i det hele tatt skulle døpe, og litt fordi vi ventet på at det skulle være gudstjeneste i kirken her vi bor. Det skjedde jo aldri. Der har de bare en og annen begravelse. (Noe jeg forøvrig kunne tenkt meg å være med på, for den kirkegården er såpass skrå at jeg er sikker på de begraver likene sittende)

Derfor gikk dåpferden til Voss, som er en halvtime å kjøre.

Vi var jo litt spent på denne dåpen. Jeg og Vegard er ikke kjent for å ha ting på stell, og vi kommer bare nesten presis uansett hva vi skal. Det begynte jo litt i samme stil denne Søndagen også, vi fikk plutselig dårlig tid. En halvtime å kjøre, et kvarter til vi skal være der. Tjohoi. Vi skulle komme litt etter det var begynt (det er faktisk sant), og vi skulle gå inn bakveien og gjøre oss klar der. Vi svettet litt da vi kom heseblesende inn med dåpskjolen i den ene hånden og bilsetet i den andre. En mann roet oss litt ned og sa at vi hadde god tid. Sikkert fem minutter. Og vi bare fem minutter ja, det er jo en EVIGHET. Jeg kledde om Halvorsen i kjole, og Vegard grøsset langt nedover ryggen slik han har gjort hver gang han har tenkt på Halvor i kjole med blonder. Fnis.

Plutselig sier Vegard; hvor er dåpsluen?

... og da er jeg temmelig sikker på at jeg sa faen i kirken!

Vegard så spørrende på meg. Den har vi seriøst glemt, sa jeg. Den ligger hjemme. I en IKEA pose. På nattbordet. En halvtime herfra.

Presten kom glisende inn for å si at det snart var vår tur. Han enset stemningen og blikkene våres, (som sikkert så ut som vi hadde sett Jesus), og han var kjapp med å spørre hva som var galt.

Vi har glemt dåpsluen, sa jeg, og sparket litt med foten.

Ååå jammen det går fint, sprudlet presten. Dere får lov til å døpe han uten lue altså, fortsatte han, siden skuldrene våres fortsatt var oppunder taket. Det er ikke alle som har lue uansett. Dessuten har dere jo med ungen, og det er alltid et pluss.

Ja gud, heldigvis, sa jeg.

Så fortalte han at grunnen til at dåpsbarn har lue, er fra gammelt av da det var kaldt i kirken. Da var også vannet kaldt og veldig mange døde av lungebetennelse etter dåpen..

Etter ÅRHUNDRES funfact, gikk presten ut i kirken og vi fikk beskjed om å følge klokkeren ut litt etterpå (eller kirketjeneren, de var ganske like) (eller nei det var de ikke, den ene var svensk). Plutselig gikk kirke-mannen ut i kirken og vi bare øøø, hva skjer. «Unnskyld?» hviskeropte Vegard. «Unskyyyyyyyyld? Kirkemannen?» «Vi bare følger etter», sa jeg, så luffet vi etter han. Bokstavelig talt, jeg hørte jeg subbet med de høyhælte skoene mine. Det viste seg å være riktig avgjørelse å følge etter han. Vi subbet en runde rundt en engel som henger fra taket med døpefonten, så pekte mannen oss ned på benkene. Engelen hadde en av konfirmantene som var der for en av de obligatoriske gudstjenestene sine, klart å få i hodet like før vi kom inn. Haha. Det er jo verre enn meg! Presten var snill og nevnte det bare sånn fire-fem ganger etterpå i talen sin. Herregud for en åsåm prest i grunn.

Den engelen som Vegard går under her.

Da det var tid for å døpes, var vi riiiimelig spent på om presten sa HalvOr eller HalvArd. På møte med presten, sa han nemlig HalvArd hele tiden. Vi burde jo sikkert ha rettet på han der og da, men det føltes liksom feil. Vi bare så på hverandre og ristet litt på skuldrene. Dessuten fikk vi omvisning i kirken samtidig, og ene gangen han sa HalvArd åpnet han en luke i gulvet og spurte om vi ville titte på to kister som lå under alteret. Jeg bare eeee nei det får fint du prestiboy. Vegard derimot, han bare JEG VIL, JEG VIL! Så gav han meg Halvard Halvor og spratt ned. Kirken er fra 1277, så gud vet hvor lenge de kistene har lagt der. (Høhø). De var tømt nå, som presten sa, men det hadde vært lik i de. Mest sannsynlig de på maleriene i det rommet vi akkurat kom fra. Altså, grøss!!

I dåpen sa presten først HalvArd, så Halvåår, og til slutt Halvor. Og vi bare HALLELUJA!

Halvorsen gliste salig da han fikk vann på hodet og tenkte nok YAY - badetid! Så kom Thea med en klut og tørket av. Presten tok opp Halvor og holdt han foran forsamlingen i ekte Løvenes konge-stil, bortsett fra at han ristet litt i han og sa her er HALVOR! Smil da Halvor. Nope. Så fikk vi ungen vår igjen og kunne luffe tilbake på kirkebenkene. Etter ei litta salme var gudstjenesten ferdig, og vi kunne ta en litt utålmodig Halvor tilbake på bakrommet og puste lettet ut.

Resten av dagen var i grunn veldig koselig, men vi fortsatte i vanlig stil. Første strike var at vi hadde glemt bordkort, andre strike var at vi glemte å ta bilde av kaken før den ble spist av.

Liker

Kommentarer

Mammalivet, Haha, Halvor's utvikling

Julen 2017 ble ikke bare Halvor's første jul, den utviklet seg til å bli fylt av ting som ble gjort for aller førte gang. Noen har prompet, andre har sagt sitt første ord, men hvem som har gjort hva skal forbli et mysterium en liten stund til.

Aller først skal jeg nemlig skryte av julepresangen jeg fikk fra Vegard!

Noen overraskelse var det ikke, siden han midt i en krangel om oppvask kom innpå hva jeg skulle få. Rett skal være rett, krangelen hadde utviklet seg fra oppvask - til at den nye dataen vi hadde kjøpt "sammen", ikke hadde inngang til minnekort. Vegard fikk frie tøyler på black friday til å kjøpe en data vi kunne ha sammen. En til å surfe på, blogge på og spille på. Alt før spille på, hørte ikke Vegard, og han kjøpte den ultimate GEEK-gamepcen. En sånn flyttet aldri ut av mammas kjeller - pc. Det er bare det at du flyttet ut av mammas kjeller, Vegard. Faktisk helt opp på loftet. Og du har bare tid til å spille spillet ditt (som forøvrig er fra 2002), en halv time om dagen. Gameing-pc skulle han ha, men nytt spill? Gud forby!

Uansett. Krangel om oppvask og minnekort. Vi får se hva du får til JUL da, brølte Vegard, mens han viftet med oppvaskbørsten slik at det havet skum i barten hans. Dagen etter kom det en liten eske fra NetOnNet i en mistenkelig laptop-størrelse. Denne må du ikke se på, sa han, og satte den foran kommoden med ytterklær. Og der sto den helt til julaften, da han pakket den inn - foran meg. Han gjemte seg riktignok da han skrev kortet og fniste skikkelig siden han kom på å skrive GID.


Inni pakken gjemte det seg en .. hold på barten .. MacBook Air. Og alle hjerter gledet seg!! Ble jeg glad? JA! Ble jeg takknemlig? JA! Glemte jeg å si det? JA. Ble jeg drit-overrasket? J.. nnnn nei. Ikke bare fordi jeg skjønte det på esken, men også fordi Vegard løftet den opp og sa oooj så lett. Denne var lett ja, før han satte den ned.

Men, ja. Tilbake til listen over ting som har blitt gjort for første gang i julen.

Det har vært så mye at jeg totalt har mistet kontrollen på datoer. I know right? Jeg har ikke mindre enn TO babybøker jeg skal skrive hendelser i, pluss at jeg har sånne milestone-cards med tekst som man kan dokumentere ting på sosiale medier. "I dag er jeg 6 mnd" osv. Begge deler er glemt og jeg blir nok IKKE årets mamma på Instagram i år heller. Søren.

Den første (og egentlig største) tingen som hendte, var at Halvor sa .. MAMMA! Eller, mæmmæm. Først trodde vi det var en tilfeldig lyd, men den tilfeldige lyden kom hver gang jeg dro ut av rommet. Og en morgen da jeg fikk sove litt frempå, lå Halvorsen nede på matten sin og bare mæmmæmmæmæmæmæmæmæmæææ i ett banka kjør. Så da forsto vi at det ikke var tilfeldig. Jeg var en stund inne på tanken at det var mat han mente, en av Thea sine første ord var jo mat, men i sengen om morgen ligger han og piller meg i øret mens han sier mæmmæm. Så gliser han bredt når jeg åpner øynene.

Årets julekort til dere som ikke fikk. Lol.

Da det første ordet var unnagjort, tenkte Halvor at det var på tide å snu seg fra rygg til mage for første gang. Nå virker det kanskje litt "so what" etter at han faktisk har sagt mamma, men jeg jublet og pingvinklappet til jeg blødde i hendene. Det var i det øyeblikket Halvor innså for en klein fotball-mamma jeg kommer til å bli, så sa han sin første setning; "jeg skal aldri begynne på fotball, mamma." Neida. Men det er aller første gangen en av mine unger snur seg. Thea var jo låst etter fødselen og aldri fikk til slike fantastiske kunster. Da er det innafor å juble høylytt. Nå skal det ikke stå på det, jeg tar gjerne en jubel for litt bæsj også jeg. Er ikke verre på det. 

Apropos bæsj. Julas tredje hendelse skjedde da jeg satt på gulvet sammen med Halvor og Thea. Stemningen var fin. Casual. Laidback. Så bra stemning at jeg slapp en fis. En høylytt fis. Den gode stemningen fortsatte, uavbrutt av fisen, før vi noen millisekunder etter hørte et GISP borte i sofaen. Da vi snudde oss så vi en Vegard som satt og GAPTE! Jeg hadde helt glemt at han var der og det så ut som han hadde sett en komet. "Herregud dere har jo vært sammen i flere år, wattafakk er problemet" tenker kanskje du, og jo, men jeg har faktisk aldri prompet høylytt foran Vegard før. Jeg har født høylytt foran han, sikkert bæsja på meg også, men akkurat å sette seg til å brakfise har jeg hatt til gode. Det har jo så klart kommet en og annen lydløs, som ikke har vært helt lydløs likevel - og som har sagt poff istedenfor pfff. Men det er det. Liksom. Men der var den. Jula 2017.

Ooog så da, sist men ikke minst i denne evige listen av julas hendelser. Halvorsen har fått sin første tann. Og den fikk han i går. Thea er overbevist at den poppet opp i baksetet på vei til mormor, for plutselig begynte visstnok Halvor å blø i munnen. Jeg er ingen tann-ekspert, men at det skjer så drastisk at tannen bare BØ, høres litt urealistisk ut. Men hva vet vel jeg. Den var der iallfall da jeg kjente etter og den høyre puppen kan uten tvil bekrefte saken.

Funfact. Googler man yay, får man tydeligvis opp Vegard. En glad Vegard.

Liker

Kommentarer

Mammalivet, Haha, Halvor's utvikling

«Åh, skummel musikk» kommer det fra sofakroken borte med Vegard. Jeg titter opp av mobilen og wordfeud (yes vi er der igjen) og ser bort på Vegard - som også spiller wordfeud. Mot meg. På tven er det en mobilreklame med samme musikken som i Alene hjemme, når Kevin løper hjem for å sette opp feller for tyvene. Jeg grynter et mhm og glor ned i skjermen igjen.

Det er som dere skjønner LYKKELIGE dager og sånne ting som blogging har det ikke blitt tid til. Nå er det kanskje ikke helt wordfeud sin feil at det har vært så stille her, jeg trengte faktisk bare ei litta pause. Det var mye mas med snap og blogg og ditt og datt, pluss at Halvor hadde en "periode" igjen. Eller et utviklingstrinn som det også heter. Mensen for babyer. Alt du gjør er feil, feil, FEIL og jeg har fått et lite innblikk i hvordan det er å være mann som bor med hormonell kvinne. Eller bare mann som bor med kvinne, vi er alltid litt hormonelle.

Det er nå over og vi har en harmonisk baby igjen, som siden sist har blitt ... hold på barten ... et halvt år! Han har blitt en liten mann.

Dette er ikke Halvor. Det er heller ikke en umpalumpa. Det er Thea. Jeg har atter en gang rotet i arkivet og funnet utviklingen jeg skrev da hun var på samme alder. Igjen - i love you blogg.

Et barn på 6 mnd kan:

  1. Holde flasken sin med begge hender: Thea kunne og Halvor kan. Nå drikker ikke Halvor melk av flaske slik som Thea, men han drikker vann til måltidene. Det har vært et prosjekt å finne en flaske han godtar og etter å ha kjøpt ca alle flasker på markedet, har det endt opp med tut fra mam-trainer på en avent tutekopp. Yes.
  2. Bære hele kroppsvekten med føttene: Thea kunne, Halvor kan. Han forsøkte faktisk å reise seg opp etter lekekassen sin igår, mad little child.
  3. Ha teknikker for å komme seg rundt: Thea kunne absolutt ikke siden hun var låst i bekkenet (det fant vi ikke ut før hun ble 10 mnd stakkar), Halvor kan. Han nærmer seg krabbing.
  4. Sitte stødigere med støtte: Thea kunne sitte selv og det kan Halvor også.
  5. Gjenkjenne navnet sitt: Thea visste veldig tydelig at hun var Thea. Jeg er ganske sikker på at Halvor tror han heter hei.

Thea var 69,5cm og7,93kg.

Halvor er 70cm og 8,06kg.

Null tenner på begge.

Jeg er ikke like opptatt av hva babyer skal kunne denne gangen som forrige, men en slik liste for å sammenligne sine egne barn er jo litt kjekt. De er skremmende like på alle områder. Iallefall når det kommer til vekt og lengde, jeg hadde trodd det var mer forskjell. De er også skremmende like når det gjelder mat.

(Nå kommer det vel noe om at de liker samme grøt eller noe, tenker du. Men nei. Det er særere enn som så.)

Mine barn kan ikke ... blande mat - med annen mat. Kom ikke her og mos Thea sin mat, slik man gjerne gjør med kjøttkaker eller fiskeboller. Da får hun spasmer. Fiskeboller en plass, poteter en plass, gulerøtter en plass, og VIK FRA MEG MED DEN SAUSEN! Okeeei. Halvorsen er helt lik, tro det eller ei. En seks måneder gammel baby med meninger. Han kniper igjen leppene med en gang det kommer noe moste greier. Først trodde jeg han ikke likte maten jeg lagde (jepp, jeg har kokt gulrøtter og most de helt selv, a thank ju verry møtsj) men han vil ikke ha fabrikk-mat heller. Grøt og sviskemos og sånt. Han kan til nød sippe litt av en smoothie-pose.

Det hele endret seg da jeg kom dragende hjem med sånne skumpinner av mais og hirse. Forvokst ostepop om du vil. Han fikk en i hånden, tok den til munnen og begynte å tygge. Det samme med en kokt gulrot, avokado, brødskive eller brokkoli. Alt går nedpå så lenge det er EN ting, og han kan holde den selv. Dermed har vi ufrivillig begynt med noe som heter BLW, som er fryktelig i vinden for tiden. Baby Lead Weaning. Bare navnet gir meg flass!! På godt norsk betyr det at babyen skal styre alt han spiser selv, ikke noe mating. Jeg kan ikke tro at babyen min har kastet seg på en trend allerede før han er ett år! Jeg som får badetiss av trender.

Liker

Kommentarer