Mammalivet, Haha

Jeg har hørt at separasjonsangst kan komme, men jeg har valgt å ikke tro på det. Min unge får ikke slikt, har jeg tenkt. Min forrige fikk det jo ikke? Tror jeg? Så da får ikke denne det heller. Smatt. Jeg har fortrengt det på akkurat samme måte som jeg fortrengte alle tyggisene jeg klistret under pulten min på ungdomsskolen. De hang der helt til slutten av skoleåret og akkurat i det jeg trodde jeg slapp unna, kom læreren med kniver og snudde alle skolepultene opp ned. "Det er såpass ja", tenkte jeg, der jeg så at raden med tyggiser hadde rundet begge hjørner og var på god vei frem mot de fremste hjørnene. Fargerikt og flott.

Det samme tenker jeg nå. "Det er såpass ja", der jeg sitter på do med en illsint baby på fanget - som for litt siden trodde han var etterlatt alene for å DØ, i det jeg rundet hjørnet fra stuen.

Nå er det jo ikke slik at jeg er vant med å gå på do alene, for all del, storesøsteren har alltid ett eller annet hun skal spørre meg om når jeg bæsjer. Det slår ALDRI feil. Hun er heldigvis såpass stor at jeg kan låse døren uten at hun står og hamrer på den. Ikke stikker hun hodet sitt under den og hveser lenger heller, men hun skal ALLTID løse verdensproblemer på utsiden av døren mens jeg sitter der. Og de vil jo jeg helst løse selv, på mobilen.

Det kommer nok for en dag at jeg trenger hjelp på do, men da skal jeg heller si ifra.

Her i huset kommer en ulykke sjelden alene og samtidig som angsten kom snikende, begynte Halvor å åle seg fremover. I begynnelsen ålte han seg bare hvis det var noe han VIRKELIG ville ha, som min mat, mobil eller en av ballongene til søsteren. Nå åler han seg rundt over alt og spiser matrester under bordet og drar ut stikkontakter fra veggen. Neste skritt er å åle seg bort til de flotte dvd-hyllene til Vegard og dra de ut, en etter en, åpne de og legge igjen snørr og matrester HELT til Vegard innser at dvd er UT og han kan kaste både de og hyllene. Endelig! *Pingvinklapp. Han er seriøst den eneste jeg kjenner som kjøper med seg dvd'er hjem fra loppemarked.

Vegard er nemlig ingen enkel mann å fortelle ting, han må ha bevis før han tror på det. Ta min lilla-sjampo for eksempel. Jeg sa han ikke skulle bruke den, han registrerte og ignorerte. En dag før han skulle på et møte, sto han i dusjen foran hyllen med sjampo og resonnerte litt. Han så opp og ned (vil jeg tro, jeg var ikke til stede. NOEN får lov til å bæsje og dusje i fred i dette huset), før han valgte min lilla-sjampo. Hyyyl sa han (vil jeg tro), før han klasket det i veggen og skylte bort restene fra hendene. Da han kom ut av dusjen hylte han litt til da han oppdaget at lilla-sjampo ikke går bort fra hendene!! Så der satt han, på møte, med lilla hender. That's a lol-moment!!

Det er også ganske lol at han tror flørte-emojien er en litt-sur-emoji og sender den til gud og hvermann i veldig merkelige settinger😏😏😏


Liker

Kommentarer

Mammalivet, Halvor's utvikling, Uheldige meg

Søndag var det endelig klart for dåp. Ikke sånn endelig kirketid, jesus im coming, men endelig - siden han faktisk er blitt hele fire måneder. Nå var vi ikke like slowpoke som søskenbarnet mitt, han krabbet opp selv med dåpskjolen åpen i ryggen.

Grunnen til at vi har vært så treg, er litt fordi vi lurte på om vi i det hele tatt skulle døpe, og litt fordi vi ventet på at det skulle være gudstjeneste i kirken her vi bor. Det skjedde jo aldri. Der har de bare en og annen begravelse. (Noe jeg forøvrig kunne tenkt meg å være med på, for den kirkegården er såpass skrå at jeg er sikker på de begraver likene sittende)

Derfor gikk dåpferden til Voss, som er en halvtime å kjøre.

Vi var jo litt spent på denne dåpen. Jeg og Vegard er ikke kjent for å ha ting på stell, og vi kommer bare nesten presis uansett hva vi skal. Det begynte jo litt i samme stil denne Søndagen også, vi fikk plutselig dårlig tid. En halvtime å kjøre, et kvarter til vi skal være der. Tjohoi. Vi skulle komme litt etter det var begynt (det er faktisk sant), og vi skulle gå inn bakveien og gjøre oss klar der. Vi svettet litt da vi kom heseblesende inn med dåpskjolen i den ene hånden og bilsetet i den andre. En mann roet oss litt ned og sa at vi hadde god tid. Sikkert fem minutter. Og vi bare fem minutter ja, det er jo en EVIGHET. Jeg kledde om Halvorsen i kjole, og Vegard grøsset langt nedover ryggen slik han har gjort hver gang han har tenkt på Halvor i kjole med blonder. Fnis.

Plutselig sier Vegard; hvor er dåpsluen?

... og da er jeg temmelig sikker på at jeg sa faen i kirken!

Vegard så spørrende på meg. Den har vi seriøst glemt, sa jeg. Den ligger hjemme. I en IKEA pose. På nattbordet. En halvtime herfra.

Presten kom glisende inn for å si at det snart var vår tur. Han enset stemningen og blikkene våres, (som sikkert så ut som vi hadde sett Jesus), og han var kjapp med å spørre hva som var galt.

Vi har glemt dåpsluen, sa jeg, og sparket litt med foten.

Ååå jammen det går fint, sprudlet presten. Dere får lov til å døpe han uten lue altså, fortsatte han, siden skuldrene våres fortsatt var oppunder taket. Det er ikke alle som har lue uansett. Dessuten har dere jo med ungen, og det er alltid et pluss.

Ja gud, heldigvis, sa jeg.

Så fortalte han at grunnen til at dåpsbarn har lue, er fra gammelt av da det var kaldt i kirken. Da var også vannet kaldt og veldig mange døde av lungebetennelse etter dåpen..

Etter ÅRHUNDRES funfact, gikk presten ut i kirken og vi fikk beskjed om å følge klokkeren ut litt etterpå (eller kirketjeneren, de var ganske like) (eller nei det var de ikke, den ene var svensk). Plutselig gikk kirke-mannen ut i kirken og vi bare øøø, hva skjer. «Unnskyld?» hviskeropte Vegard. «Unskyyyyyyyyld? Kirkemannen?» «Vi bare følger etter», sa jeg, så luffet vi etter han. Bokstavelig talt, jeg hørte jeg subbet med de høyhælte skoene mine. Det viste seg å være riktig avgjørelse å følge etter han. Vi subbet en runde rundt en engel som henger fra taket med døpefonten, så pekte mannen oss ned på benkene. Engelen hadde en av konfirmantene som var der for en av de obligatoriske gudstjenestene sine, klart å få i hodet like før vi kom inn. Haha. Det er jo verre enn meg! Presten var snill og nevnte det bare sånn fire-fem ganger etterpå i talen sin. Herregud for en åsåm prest i grunn.

Den engelen som Vegard går under her.

Da det var tid for å døpes, var vi riiiimelig spent på om presten sa HalvOr eller HalvArd. På møte med presten, sa han nemlig HalvArd hele tiden. Vi burde jo sikkert ha rettet på han der og da, men det føltes liksom feil. Vi bare så på hverandre og ristet litt på skuldrene. Dessuten fikk vi omvisning i kirken samtidig, og ene gangen han sa HalvArd åpnet han en luke i gulvet og spurte om vi ville titte på to kister som lå under alteret. Jeg bare eeee nei det får fint du prestiboy. Vegard derimot, han bare JEG VIL, JEG VIL! Så gav han meg Halvard Halvor og spratt ned. Kirken er fra 1277, så gud vet hvor lenge de kistene har lagt der. (Høhø). De var tømt nå, som presten sa, men det hadde vært lik i de. Mest sannsynlig de på maleriene i det rommet vi akkurat kom fra. Altså, grøss!!

I dåpen sa presten først HalvArd, så Halvåår, og til slutt Halvor. Og vi bare HALLELUJA!

Halvorsen gliste salig da han fikk vann på hodet og tenkte nok YAY - badetid! Så kom Thea med en klut og tørket av. Presten tok opp Halvor og holdt han foran forsamlingen i ekte Løvenes konge-stil, bortsett fra at han ristet litt i han og sa her er HALVOR! Smil da Halvor. Nope. Så fikk vi ungen vår igjen og kunne luffe tilbake på kirkebenkene. Etter ei litta salme var gudstjenesten ferdig, og vi kunne ta en litt utålmodig Halvor tilbake på bakrommet og puste lettet ut.

Resten av dagen var i grunn veldig koselig, men vi fortsatte i vanlig stil. Første strike var at vi hadde glemt bordkort, andre strike var at vi glemte å ta bilde av kaken før den ble spist av.

Liker

Kommentarer

Mammalivet, Haha, Uheldige meg

Å blogge om året som har gått, er fryktelig i vinden for tiden. Jeg tenkte først «god ide», før jeg kom på at jeg ikke liker å gjøre slik som alle andre. Deretter kom jeg på at jo - jeg gjør jo det. Jeg er sykt påvirkelig, husker bare da den runde eos lipsylen kom som absolutt alle toppbloggere tok bilder med. Fiii fan så lyst jeg hadde på en slik, den så så sykt fab ut. Rund og greier. Jeg løp på Vita og kjøpte meg en i pausen, så dro jeg den frem på pauserommet på jobb og bare oooh aaaah yeeeah. Ingen løftet på en mine, og jeg kom på at jeg ikke bruker lipsyl. Aldri.

Jeg kunne godt tenke meg å lage et året-2017 innlegg og følge trenden, men jeg skal ikke prøve å lure noen, inkludert meg selv, til å tro at jeg har tid til slikt. Hadde kommet til Januar og blitt der til Desember. Derfor, mine venner, skal jeg servere dere en rykende fersk historie istedenfor, fra i dag, 05.01.201718.

De siste dagene har jeg vært alene med barna. Vegard dro på kurs i Drammen andre nyttårsdag og det er første gang jeg har klart meg i mer enn 7 timer på egenhånd med begge ungene. Jeg ble brått alenemamma i TRE dager. Det skal innrømmes at jeg tok en del sorger på forskudd, for det har faktisk gått helt greit. Ikke strålende, men greit. Mamma ble med meg i krigen, aka barnebesøk, og tanten min kom og underholdt oss dagen etter. Ting fungerte og jeg har aldri blitt så selvsikker i hele mitt liv. Det gikk så langt at jeg gikk en tur i går, og DET er lenge siden jeg har hatt energi til. Tenk å FÅ energi av å være alene med to barn?

Eller energi og energi, jeg har fortsatt ikke tatt ned juletreet. Host.

Fra Vegard dro til han kom hjem, hadde vi rukket å bli vikinger!! Overlevelsesmodus PÅ! Til vanlig når vi våkner, pleier jeg å røske opp døren til soverommet hans og brøle «god morgen!!» (Ja vi sover fortsatt på forskjellige rom.) Jeg har vært våken halve natten med baby mens han har sovet åtte timer i STREKK. Jeg kan være hyggelig, men akkurat om morgen er jeg temmelig gretten. Sjalu og gretten, selv om jeg vet hans permisjon nærmer seg og hevnens time er NÆR! I dag tidlig derimot, var vi vant med å klare oss på egenhånd og vi gikk ut på badet først. Påkledd og fin tasset vi oss inn på rommet til Vegs for å si god morgen. Halvor ble litt forfjamset da han så faren sin, og lurte nok på om det var der inne vi hadde gjemt han hele denne tiden.

Med tanke på lukten av fis og mannesøvn som slo imot oss, lurte jeg nesten på det samme.

Jeg og Halvor lot mannelukten få våkne litt og vekket Thea, før vi dro ned for å lage frukost og niste. Hadde det vært før de tre dagene, hadde vi klistret oss inn på badet alle samtidig, og jeg hadde tatt en dusj. Men ikke i dag. Dusjen kunne vente litt, det har jo gått så fint de andre dagene. Vegard og Thea dro omsider på jobb og skole, og Halvor ville ha sin første hvil - som er på sekundet halv ni. Da har han bæsjet og hatt en dyp samtale med alle lekene på matten. Jeg vurderte å dusje mens han sov, men valgte å vente. Det hadde jo gått så fint å ha han med på badet med meg de andre dagene, og jeg var rimelig hypp på en kaffe og litt schlækkings i sofaen.

Han våknet etter en times tid, fikk nam, eller pupp som noen sier, og vi gikk ut på badet. Jeg la ut en håndduk som han kunne ligge på, tok av han bleien og lot han ligge sprelle naken - slik han alltid gjør mens jeg dusjer. Lufte rumpa litt, det er stor stas. Etter en liten stund tisset han som vanlig på gulvet. En lang stråle som laget en fin liten dam en halvmeter borte. Nå vel. Jeg tok såpe i håret og lukket automatisk øynene mens jeg skylte det ut. Jeg gløttet litt, og så at .. Halvor hadde snudd seg over på magen. Han var på full vei mot tissedammen sin for å plaske, og jeg bare neeeeeeeeei mens jeg løp i sakte kino. Jeg røsket opp døren og løp ut så shampoen fløy veggimellom. Jeg flyttet han bort fra dammen og tørket den raskt opp.

Puuuuh, krise avverget.

Vel inne i dusjen igjen fikk jeg ut resten av shampoen. Halvor lå fortsatt på samme plass som jeg la han. Fint. Flott. Men hva er det for et blikk han har? Er det .. ja det er det .. BÆSJEBLIKKET! Faaaaaak. Jeg gnikket på dusjdøren og kunne se at, jada, ganske så riktig så var det en bæsj på vei ut der bak. Jeg fløy ut, tok litt dopapir, og fikk tørket bort det som hadde kommet ut. Flaks det var «fast-føde-bæsj» som kom i vanlige bajs-klumper. Easypeasy. Jeg gikk atter en gang inn i dusjen, denne gangen for å ha i balsam. Jeg skylte den ut, tørket av dusjdørene og forsøkte å lage meg en sånn fabulous kjole av håndduken. Har aldri fått det til. For små pupper selv med melk i. Jeg trakket ut av dusjen, fornøyd og glad. «Det er ikke en ting vi ikke klarer, Halvor» sa jeg, og gløttet ned der han lå .. i sted? Han var borte, og der han hadde lagt lå det nå en .. skvist bæsj?! (MED avokadobiter fra i går.) Det hadde altså kommet mer bæsj og han hadde ålt seg over den, for så å slepe kroppen sin over HELE badegulvet!

«HVA SOM SKJER I DAG DA?» ropte jeg, og klasket meg selv i pannen. Så ble jeg litt italiensk (eller 75 år) og sa aiaiaiaiai. Halvor lo, jeg gråt.

Detaljert, I know.

Følg gjerne litloo på Facebook. (Her legger jeg ut nye innlegg)

Og/eller Instagram. (Her har jeg begynt å bruke mystory litt mer)

Liker

Kommentarer