Haha

Herlighet for noen åsåme lesere jeg har. Eller følgere? Stalkere? Folk, iallefall. Jeg har havnet på den gyldne middelvei når det kommer til antall følgere tror jeg. Dere er en fin gjeng som stor sett holder kjeft i kommentarfeltet, på godt og vondt. Noen dager kunne jeg ønske det var LITT mer respons, for å se at det faktisk er noen der - og ikke bare tall på statistikken. Likevel, takk for at dere ikke er slike idioter som irriterer seg for den minste sak, som det at jeg stor sett går med forskjellige sokker for eksempel. "Se hun har to forskjellige SOKKER på. Vet hun ikke at folk i Afrika ikke HAR sokker eller. Sprade rundt sånn, hvor er respekten!!! Nei dette må jeg si noe om, ass. FREM MED TASTATURET!"

Uansett. Da jeg fortalte på Instagram at jeg hadde forlatt snapgruppen jeg var med i, dukket dere frem i hopetall og protesterte. Dere fine mennesker som ikke irriterer dere over sokker. Noen har jeg sett før via kommentarer og laaaaiks, andre var "nye" for meg, men som likevel kunne fortelle at de hadde fulgt meg helt fra da Thea var liten. Dere sa så mye fint, ikke bare at det var kjekt å følge meg på snappen og trist jeg gav meg, men andre ting også. Utrolig kult å høre fra dere og vite at dere er her. Hjerte.

Grunnen til at jeg gav meg, er enkel. Vi var en gruppe utrolig ulike personer, såpass ulike at det bare måtte krasje til slutt. Vi prøvde ha felles regler men det ble utrolig slitsomt når noen ikke gadd å følge de i det heletatt. Det ble en diskusjon og det kom til slutt en kommentar som fikk begeret til å renne over for min del. Da pakket jeg sekken og sluttet på sekundet. Det samme gjorde to til.

Dere som kjenner meg vet at jeg er opptatt av å vise mammalivet akkurat som det er (med en god dose humor), for å vise at livet ikke er så rosa som på sosiale media. Det er min stil. Det er slik jeg blogger og det var slik jeg snappet. Hvem vet, kanskje jeg dukker opp en annen plass i fremtiden. Det er iallefall for mye jobb til at jeg orker holde på med det hver dag på min private snap. 😊

  • Haha

Liker

Kommentarer

...talk to a mum?

(Blogginnlegg fra Juli - 2011, som er like aktuelt i dag)

Vi har alle vært der. En venninne får seg barn. Plutselig har den venninnen du kjente så godt før tatt et skritt videre. Hun er ikke lenger så interessert i å snakke om hvor mange hunks det var på byen i helgen eller hvor usannsynlig dritings alle var. (Heter det hunks lenger forresten? Nei?) Hun vil mye heller snakke om gulp og bæsj. Eller skryte ustoppelig av ungen sin, og du bare snakkes ... aldri.

Før jeg ble mamma, var det helt grusomt å treffe på folk med barn. Jeg ble alltid helt stiv. Aller helst gikk jeg en mil i omvei for å slippe de UTROLIG kleine minuttene. Jeg ante absolutt ikke hva jeg skulle snakke om. Ikke nok med det, unger glor noe så inni det helv... og da føler man jo at man må si et par ord til de også. Det ble alltid sånn; Heh, hallo lille kamerat. Heter du da? Nei? Kan ikke snakke nei? Så ehm, kan han noen triks da eller? De bare triks? Jeg bare Ja? Kan han gå og sånn? De bare nei, han er tre måneder... Åkeidaså hade.

Det skjer noe helt rart i det sekundet man blir mamma. Bare sånn helt plutselig kan man snakke med andre mødre og ungene deres, se hvor gamle babyer er OG ikke minst ... se forskjell på babyer.

Det har skjedd med meg!

Nå som jeg er blitt mamma, orker jeg ikke lenger snakke om, eller tenke så mye på fest. Nå er jeg blitt en sånn som aller helst vil snakke om min egen unge - non stop. Nå er jeg blitt den personen som lurer på hvor forbanna DUM du er som spør om ungen min kan noen "TRIKS". Nå er jeg blitt den personen DU går en omvei rundt. Jepp, den personen er jeg blitt nå.

Jeg kan stå og snakke om vanlige ting. Været for eksempel. Plutselig bygger det seg opp en klump i magen. En klump som blir større og større. Tilslutt klarer jeg ikke holde på klumpen lenger og roper ut noe om ungen min midt i samtalen. Et lite tourettes utbrudd. THEA KAN SI BABA!!!! De bare ooo flott og maser videre. Ny klump. THEA HAR FÅTT MYE MER HÅR. De bare ...! THEA BLE ET HALVT ÅR FOR TO UKER SIDEN! THEA HAR FÅTT NY BAMSE. THEA HAR SLUTTET Å GULPE! ... MORRA DI ER MANN! *Pinlig stillhet* Så løper jeg hjem.

Ja. Så Konklusjonen på å klare å snakke med en mor, er igrunn ... å bli en mor selv.

Så? Ser vi hvem som er hvem på bildene eller? Det ene er Halvorsen og det ene er Thea. 

Liker

Kommentarer

Haha, Mammalivet

Plutselig var Halvorsen blitt fem måneder. Litt klisjé, men jises hvor ble tiden av? Halvveis i permisjonen er jeg også, det er iallefall jises. Om knappe fem måneder skal pappa-Vegard ta over stafettpinnen og jeg gruer meg allerede. Ikke fordi det ikke kommer til å gå strålende, ish, men fordi at da skal jeg plutselig ut i verden - uten baby. Med Thea hadde jeg alt vært på første fest til nå og hun lå en hel NATT over hos besteforeldrene sine. Da hun var syv måneder stakk vi liksågodt på ferie til Warszawa i tillegg, noe som er totalt utenkelig nå.

Halvor .. har jeg vært borte fra i nøyaktig 33 minutter.

Grunnen til det, er mange, og det har ført til at jeg har blitt en smule sprø. Derfor tok Vegard saken i egne hender i går og sendte meg på kurs. Dressurkurs. Neida. Hvordan forstå seg på unger - kurs. Planen var egentlig at vi skulle på dette kurset sammen, men da han fikk vite at det var 20 kvinnemennesker - og han, ble han plutselig SYKT ivrig på at jeg måtte komme meg ut litt alene. "Joda du blir sprø her hjemme" sa han, mens han dyttet puppen min på plass i ammebhen og sendte meg på dør. Jeg sto utenfor og blubbet litt før jeg satte meg i bilen og dro avsted uten å se meg tilbake.

Forrige gang Halvorsen og Vegard var alene, var da jeg var på et foreldremøte for noen måneder siden. Da fikk jeg hundre snapper på rad av Halvor som gråt. Jeg forventet noe i samme dur i går egentlig, men da Vegard sa "vi får se hvordan dette går" og jeg svarte "ja går det ikke, så må du dra på de neste kursene", så var det TYST som i graven på både melding og snap. Forstyrrende stille egentlig. Så stille at jeg spiste opp alle kjeksene på kurset. Da jeg kom hjem forventet jeg det meste. Halvorsen opp ned i strikk for å bli underholdt hadde ikke sjokkert. Jeg trasket opp trappen til stuen og det var merkelig stille. Jeg tittet rundt hjørnet og der satt det fire klinkekuleøyne og glodde på meg i sofaen. Thea og Vegard. Ingen Halvor. Rett før jeg skulle spørre om han hadde solgt han på Ebay kunne Vegard dele at Halvorsen sov ... i egen seng ... uten pupp ... uten MEG!

Jammen da så, liksom.

Etterhvert kom det frem at Halvorsen hadde vært sint. Veldig sint. Og Vegard hadde vært svett. Veldig svett. Hadde det ikke vært for at han visste han måtte på kurs alene om dette ikke gikk, hadde det stått en svett mann og en sint baby i døren på kurset og hvest. I et aller siste forsøk hadde han lagt Halvor i sengen sin, og til hans store overraskelse så fungerte det. Han sovnet og det hele ble nesten et litt gladkristent øyeblikk for Vegard. Den svette mannen kunne tørke pannen og danse piruetter hele veien ned i stuen. Da han var halvveis i et splitthopp fikk han øye på Thea som satt i sofaen og stirret på han. Oh crap. Hun skulle jo også vært i seng. JAJA. Det fikk bare være, ingenting skulle jinxe dette. Ikke POKKER om han skulle på kurs i ukene fremover, om hun så måtte være våken til imorgen. Så tok han splitthoppet sitt og landet i sofaen.

Det skulle altså ta fem måneder før de to mannfolkene i familien skulle innse at ting går faktisk fint uten pupp. Pupp er fint, men den kan pakkes inn i enkelte situasjoner og bli sendt ut døren.

Liker

Kommentarer