Er det greit å være syk?

Personlig

Noen ganger føler jeg det er ganske tabu belagt og snakke om hva som egentlig feiler en person. Vi lever i ett stort samfunn, hvor vi blir skadet av hverandre og samfunnet. Vi får traumer, dårlig innflytelse og mennesker gjør alt for å trykke deg ned.


Jeg er kraftig deprimert. Jeg har tider hvor livet er en lek og jeg koser meg i hverdagen, men det virker som når jeg har det for bra. Så kommer det. Jeg unner meg selv ikke å ha det bra, for jeg vet det kommer en skikkelig nedtur. Dette er ganske nytt for meg enda. Det å være deprimert. Jeg har ¨kun¨ hatt denne diagnosen i ca, 1 år. Om jeg har lært meg og leve med den enda. Det tror jeg neppe.

Det eneste jeg vil er og være normal. Jeg vil ha ett normalt liv, uten alle disse nedturene som kjører hverdagen min i grus og gjør at alt av vonde tanker kommer opp igjen. Jeg vil ha ett normalt liv hvor smilet jeg har om munnen er ekte og det kommer fra innsiden. Jeg vil ha det like godt på innsiden, som på utsiden - for da vet jeg smilet blir mere trofast.

Jeg skulle ønske det fantes en kur mot å være deprimert. Ikke bare tabletter som stabiliserer humøret. Jeg vil ha en kur som gjør meg lykkelig og uimotståelig. Jeg vil være den normale jenta, som ikke blir lagt merke til fordi hun har en byrde på skuldrene sine. En fortid som er tykkere enn bibelen, og en sjel så svart som kull. Jeg vil være den normale personen som ingen dømmer på utseende og opptreden.

Jeg vet jeg kan være svært lukket og stille. Men det finnes en grunn for det. Akkurat som det finnes en grunn for alt annet. Det jeg er redd for er at noen skal merke at jeg er deprimert. Om noen merker det lettere om jeg sier noe. Jeg tror helt ærlig og oppriktig at om jeg ikke sier noe. Så vil heller ingen merke det at jeg er deprimert. Det er flaut. Det er flaut for meg og være den jeg er. Jeg føler jeg skiller meg ut av samfunnet og at jeg blir ett utkast. Jeg vil ikke være det syke utkaste som andre ser på som rar. Jeg vil være en normal jente på snart 25 som vurderer og starte en familie. Er det forsvarlig og starte en familie når man er syk? Eller er det egoistisk? Jeg er redd. Jeg er redd for at dette er arvelig og at barna mine får det like vondt som meg. For det siste jeg vil er at ett lite uskyldig barn skal ha like mye smerte som jeg har hatt i mange år.


Noen ganger tenker jeg er virkelig livet ment sånn her? Er det ment at man skal ha det så vondt som man har det? Fortjener virkelig en person og ha det så vondt. Kjenne sånne smerter. Vri seg av smerter som man ikke kan beskrive? - For det er sånn det er og være meg. Det er ikke lett. Det er flaut. Det er flaut og være meg. Å ha en slik nedtur er fryktelig uforutsigbart. Den bare kommer. Jeg ba den aldri komme, og jeg ville heller ikke at den skulle komme. Men her er den. Nok en gang. Hue vrir seg i smerte, kroppen vrir seg av redsel. Hvor skal jeg egentlig gjøre av meg? Hva hjelper egentlig mot sånne dager som denne? Mørke. Det mørke jeg føler på innsiden må jeg få rundt meg også. Jeg må gjemme meg. Kanskje ikke smertene finner meg. For akkurat i dag - orker jeg faktisk ikke å være meg selv.

- Linda Taylor

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229