Bipolar

Personlig


For ca 2 år siden gikk jeg til legen for første gang og åpnet meg skikkelig. Jeg måtte bare ta det steget da jeg slet sinnsykt med å få sovet om natten. Jeg våknet, sovnet, var svett og egentlig hadde en helt forferdelig natt. Jeg snakket lenge med legen, og endelig kunne jeg få delt alle tankene mine med noen. Det var deilig. Det legen sa til meg den gangen var at han ville ta en Bipolar test på meg, for etter alt jeg hadde fortalte han - så syntes han det kunne høres veldig ut som om jeg var Bipolar. For de av dere som ikke vet hva det er, så er det er at humørsvingningene er veldig kraftige. Det kan også kjennetegne maniske og depressive perioder. Det finnes to typer bipolar. Men jeg trenger ikke gå mere inn på det nå.
Han stilte meg noen enkle spørsmål og sa jeg hadde tendenser til det. Ikke noe mere enn det ble konkludert. Jeg fikk sove tabletter, også kunne jeg dra hjem. Jeg skulle selvfølgelig følges opp med dette.

Men da jeg omsider etter en stund skulle bestille meg ny legetime, da jeg følte at livet gikk litt mere på skinner enn sist gang. Så fikk jeg beskjed om at legen min hadde pensjonert seg. Fint. Da måtte jeg på nytt finne en trofast person jeg kunne gå til om jeg trengte det.



Så nok en gang sto jeg på bar bakke og hadde ingen å forholde meg til. Pluss at jeg sto igjen alene med en uspesifisert diagnose. Jeg forhørte meg med mange og fant endelig ut at jeg skulle sverge til en Norsk lege på det lokale lege kontoret. Det tok selvfølgelig ett par lege timer før jeg endelig følte jeg kunne si hva jeg virkelig trengte, og jeg fortalte hva min gamle lege hadde sagt om meg. Han konkluderte da med at jeg ikke var bipolar - å at den tanken kunne jeg legge fra meg. Takk. Men etter lege time på lege time, kom vi omsider frem til at det er deprimert jeg er. Dypt deprimert.

Jeg vet ikke helt hva jeg føler om det. Jeg har smakt på det snart ett år, og enda så er jeg usikker på om jeg liker det jeg hører. Noen dager tenker jeg at det er faktisk sånn livet mitt bare har blitt. Mens andre dager tenker jeg at; var det virkelig sånn jeg så for meg at det skulle bli. Jeg tenker også mye på hva som spiller inn for at det skulle bli sånn. Å jeg har selvfølgelig svaret på noe av det. Men samtidig så tenker jeg at å være deprimert bare får være greit. Jeg er den jeg er, og jobber hver dag med det. Mer får jeg faktisk ikke gjort.
Men utenom det så er jeg glad jeg fikk en klarhet i dette her. Det er veldig vondt å gå rundt og tenke man har en diagnose, men samtidig så er den uspesifisert.

Så jeg sluttet etter ca seks måneder på de sovetablettene, og for snart ett år siden begynte jeg på Antidepressiva. Jeg blir ikke frisk av å gå på de tablettene, men jeg blir bedre.

- Linda Taylor

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229