Angsten

I går kveld da jeg egentlig skulle sove tok angsten meg. Samtidig som en mygg fløy rundt ørene mine og gjorde meg sprø. Myggen fikk jeg gjort noe med, mens angsten bare kom og kom. Jeg ble liggende og vri meg. Fra side til side. Ingenting hjalp. Jeg begynte å klore meg på ryggen. På kuppene mine. Jeg har alltid hatt små nupper på ryggen som jeg klorer på. Jeg kan klore på de så de begynner å bli. Dette gjorde jeg. Angsten kom, jeg klorte. Klorte, vred meg og klorte meg.


Hvorfor kommer denne følelsen? Hvorfor tar den følelsen meg når jeg minst venter det. Når den kommer føler jeg ingenting. Og jeg er egentlig ett menneske fult av følelser. Noen ganger for mye følelser, men akkurat i dette tilfelle. Så har jeg ingen følelser. Sinne, sorg, redsel og fortvilelse blir forte. Det finnes ikke, det er kun meg og angsten som tar over kroppen min.


Jeg vred meg lenge og lenge i håp om å sovne. Men det gjorde jeg ikke. Det ble en hard og lang kamp om å sovne. Sovne fra det hele.
Til slutt sovnet jeg selvfølgelig. Jeg klarte omsider og sovne fra alt sammen. Å det var godt. Godt og endelig få noen timer som er helt svart. Svart for alt. Når jeg våknet i dag husket jeg nesten ikke dette, men plutselig nå. Slo det meg. Episoden jeg hadde i går og jeg må skrive om det. Å skrive hjelper. Det hjelper meg til å avslutte tanker og følelser jeg kjenner på. Kvelden i går er over. Episoden jeg fikk er slutt, og livet kan gå videre.


- Linda Taylor

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229