Nå som det har kommet enda strengere restriksjoner og folk blir kanskje mer isolert. Hvem tenker egentlig på den psykiske helsen til de som allerede sliter?
Etter at corona ble oppdaget så har man naturligvis blitt mer isolert. Jeg sitter og tenker på de som allerede slet før denne faenskapen kom. Hvordan er det med de nå? Er det noen som tar tak i disse? Blir de sett? Jeg har hørt at det er mange av de som ikke får den hjelpen de trenger. Ja, noen får en telefon hvor de får spørsmål om hvordan det går, men de blir jo ikke sett.
Det er overraskende mange som trenger den turen ut for å komme seg til behandling. For noen så er dette den eneste gangen de klarer å komme seg ut av døra.
Nå blir mange av de sittende helt alene, noen snakker ikke med andre mennesker på flere dager eller uker. Hvordan hadde du følt det hvis du ikke hadde noen å snakke med?

Jeg er såpass heldig at jeg har en familie jeg snakker med omtrent hver dag, og jeg har venner jeg kan snakke med så mye jeg vil, men det er så mange her i landet som ikke er like heldige.
Egentlig så får jeg vondt langt inni hjerterota når jeg tenker på dette.
Ingen fortjener å føle seg alene slik mange gjør i denne tiden.
Er man ett godt medmenneske og tar kontakt med noen man vet sliter. Det koster egentlig så utrolig lite å ta den ene telefonen for å høre om personen har det bra, om vedkommende trenger å snakke med noen.

Jeg slår ett slag om flere teamsmøter, hvor venner møtes, skravler og kan le litt sammen igjen. Selvom man kanskje ikke kan treffes fysisk, så kan man treffes digitalt.

Jeg trur faktisk at det er lettere for en person som for eksempel har sosial angst og treffes digitalt enn fysisk. Det å bli invitert på ett digitalt treff kan bety så uendelig mye for akkurat denne personen som ikke har det så greit. Man føler at man blir sett og hørt.
Man tenker kanskje ikke på det slev med jeg vet at det betyr mye for andre.
Jeg skal innrømme at jeg kanskje ikke er alltid like flink til å ta kontakt med de som trenger det, men jeg skal bli flinkere til det.
Får jeg en telefon fra en som sliter så tar jeg meg tid til å lytte.

Denne prisen gikk til en person jeg beundrer utrolig mye. Hun er den modigste jenta jeg vet om trur jeg, nemlig Maud Angelica Behn. Det er ingen hemmelighet at psykisk helse står mitt hjerte nært. Jeg brenner for å hjelpe mennesker som sliter med psykiske lidelser, og denne jenta står i sin fars begravelse og snakker om nettopp dette med psykisk helse. Hun har mistet sin far og kan prate så åpenhjertig om akkurat dette.
Jeg så begravelsen, og det er noen ord som har brent seg i hjernen min, «det er ingen svakhet å be om hjelp, det er en styrke».
Jeg syns disse ordene er så sterke, og det er så riktig.
Hvem er det som kan si at det er en svakhet å be om hjelp.
Jeg syns det er utrolig tøft av ett menneske som sliter og er kanskje på sitt dårligst at de tørr å snakke høyt om det de sliter med. De har tatt ett skritt i riktig retning.

Det var dette Maud Angelica ønsket, og jeg trur faktisk at med de ordene hun sa i sin egen fars begravelse har hjulpet noen der ute.
Jeg blir så varm i hjertet når jeg ser at det finnes slike mennesker som Maud Angelica. Jeg trur hun kan bli en god ambassadør for nettopp psykisk helse.

Denne prisen innebar også at hun vant 25 000 kr, noe hun valgte å gi til organisasjonen LEVE.
LEVE står for Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.
Jeg syns dette er veldig stort av henne.

Jeg sitter her og tenker, tenker på livet, og hvor heldig jeg er som har den familien jeg har, hvor heldig jeg er som har de vennene jeg har og ikke minst hvor heldig jeg er som får lov til å være mamma til verdens skjønneste jente.

Men så dukker det opp melding om mennesker som sliter, sliter med psykiske lidelser.
Hvorfor skal det være tabu å snakke om at man sliter?
Folk er flaue over at de går til psykolog? Hvorfor det egentlig? Burde man ikke beundre de som faktisk ønsker å søke hjelp?

Det er ingen hemmelighet at jeg brenner litt ekstra for de som sliter med psyken. De som virkelig trenger en å snakke med.
Jeg har selv vært en som har vært der for venner og for de som jeg ikke kjenner. Bare vært tilstede for å lytte. Man må slutte å dømme mennesker.
Jeg lurer også på hvorfor det skal være ett større tabu for menn å snakke om at de har det vanskelig enn oss jenter/damer?
Er dette fordi vi har lettere for å snakke om ting enn menn?
Med hånden på hjerte så beundrer jeg de som tørr å være åpne om akkurat dette.

(Bildet er lånt fra Google)

Jeg får vondt i hele meg når jeg hører om mennesker som sliter psykisk fordi de har blitt mobbet. Hva vil de som mobber oppnå med dette?
Tenker man ikke på menneske som opplever mobbingen?
Jeg blir sint når jeg leser om mobbing over nett eller alle disse app’ene hvor man kan være anonym og sende drapstrusler.
Hva er det som får folk til å sende slike meldinger. De kan jo ikke ha det så godt med seg selv heller.

Tenk hvor god denne verden kunne ha vært om man fikk vekk all mobbingen, det hadde vært så mange menneskeliv som hadde blitt reddet. Når jeg tenker over dette så blir jeg bare kjempe sint.

Prøv å vær snille med hverandre. Har man ikke noe positivt å si, så hold heller kjeft.