Jeg leser i lokalavisen i dag at Fredrik Walby som er forsker ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebyggingmener at vi romantiserer selvmordet til Ari Behn.
Han mener at det er for mye mediedekning.
Jeg kan være enig i at det har vært mye i mediene om dette, men samtidig så var han en mann som var kjent, alle vet hvem han er. Det kom som ett sjokk på mange at han hadde valgt å ta sitt eget liv.

Han sier også dette i artikkelen «Det er det ensidige, hyllende bildet hvor man bare fokuserer på personens sterke sider. Dette blir et vakuum, og man lurer på hva som egentlig skjedde»
Mener han at man skal fokusere på de dårlige sidene hans?
Jeg mener at det er bra at man klarer å se de positive sidene til en person som ikke lenger er i blant oss.
Selvfølgelig så skulle man ha fortalt dette direkte til han. Ari fortjener så virkelig å få høre alt det positive som er blitt sagt om han.

«Landsforeningen for etterlatte etter selvmord (LEVE) mener omfanget av mediedekningen er problematisk og frykter at det kan føre til en smitteeffekt, spesielt på grunn av all hyllesten i mediene.»

Jeg kjenner at jeg blir litt provosert når jeg leser dette. Kanskje jeg er litt naiv, men hvorfor kan ikke dette ha en motsatt effekt? All den mediedekningen har gjort at mannen i gata har blitt mer opplyst om psykisk helse, det snakkes mye mer om at man må søke hjelp, og telefonnummeret til mental helse har blitt opplyst om flere ganger.
Jeg har lenge savnet en mer åpenhet rundt dette, at psykisk helse ikke skal være et tabubelagt tema, men at man skal tørre å snakke om det.
Vi må bli mer åpne om hvordan vi virkelig ha det, tørre å ta samtalen. Faktisk så må vi tørre å be om hjelp. Det er ikke flaut å få profesjonell hjelp.

Vi har en fantastisk 16 åring, Maud Angelica som turte å ta ordene i sin munn. Jeg må si at hun er ei utrolig modig jente som står midt i en dyp sorg selv, også tørr hun å ta opp kampen. Hun tørr å være ei sårbar men samtidig utrolig sterk person.
Jeg trur med hele mitt hjerte at hun faktisk hjalp noen med de ordene hun kom med under bisettelsen til sin egen far. Jeg håper ihvertfall det.

Så en siste bønn til deg som sliter, be om hjelp, snakk med noen. Du er så verdifull. Du er unik, ingen er som deg.

Nok en gang blir jeg sjokkert, men burde jeg egentlig bli det?
Nok en gang skriver jeg om dette.

Det er en trend de påstår har kommet nå, men som jeg trur egentlig alltid har vært der.
Unge voksne som sjekker mobilen sin mens de kjører, unge voksne som skriver mens de kjører og unge mennesker som sjekker snapchat.
Men er det kun unge voksne som gjør dette?

Jeg leser i lokalavisa om akkurat dette, hvor det står:

«I en undersøkelse gjennomført av Norstat på vegne av Codan Forsikring svarer 31 prosent av unge voksne mellom 18 og 29 år at de som sjåfører i bil har sjekket Snapchat de siste tre månedene.»

Hva er det som får mennesker til å gjøre dette?
Tenker man ikke på andre som ferdes i trafikken?

Spesielt etter bilulykken jeg var i for 3 år siden så er jeg kjempe redd for å trykke på mobilen når jeg kjører.
Skal jeg langt så kan jeg finne på å skru av mobildata eller lyden på mobilen slik at jeg ikke blir forstyrret når jeg kjører.
Noe av det første jeg gjør når jeg setter meg i bilen er å koble til handsfree.

Jeg tenker at vi har ingen å miste, og jeg ønske ikke å være med på å utsette andre i trafikken for fare.
Hva er det som gjør at folk ikke tenker på andre enn seg selv?
Er man ikke redd for å bli en drapsmann?
Man skal til en hver tid ha full fokus på trafikken.

Ta vare på hverandre. Ikke gjør noe du kommer til å angre på.

Først og fremst så må jeg beklage at jeg har vært borte en stund. Det har skjedd en del rundt meg som har gjort til at jeg ikke har hatt mulighet til å fokusere på bloggen.
Jeg lover å komme sterkere tilbake.

Som overskriften sier så er det nå 3 år siden bilulykken, ulykken som gjorde at jeg opprettet en blogg. Den ulykken som gjorde at jeg trengte å ha ett sted hvor jeg kunne tømme hodet mitt.
Jeg satt inne med mange tanker som ikke hjalp meg i hverdagen, derfor så trengte jeg å få ett sted hvor jeg kunne sette ord på tankene mine.
Planen var egentlig å ha dette stedet kun for meg selv, men slik ble det ikke. Etter hvert som ting begynte å bli bedre med meg, så fant jeg ut at dette også kunne være til hjelp for andre, noe jeg har fått tilbakemeldinger på at det har vært.

Så hvordan går det egentlig med meg, nå 3 år etter bilulykken?
Jeg har det mye bedre, smertene er ikke like intense, om dette er fordi jeg har lært meg å leve med smerter er ikke godt å si.
En ting som er sikkert er at de intense smertene jeg hadde tidligere hvor jeg var sengeliggende, ikke klarte å være i nærheten av lys, hvor jeg kun lå i senga i ett helt mørkt rom og vinduet oppe for fult slik at frisk luft kunne komme inn er veldig sjeldent jeg har.
Jeg har lært meg å tilrettelegge alt rundt meg slik at smertene ikke kommer like lett. Vi har f.eks hevd kjøkkenbenken slik at jeg ikke blir like fort sliten i ryggen, jeg tar oftere pause når jeg skal gjøre noe som kan gjøre at smertene i ryggen kommer. Jeg går fortsatt til fysio 3 ganger i uka, hvor jeg fortsatt trener opp musklene rundt nakke, rygg og sete. Jeg blir også knekt opp i nakken slik at den ikke låser seg.
Dette ser jeg at jeg har veldig stor utbytte av. Jeg merker på kroppen når jeg ikke har vært det på en ule eller lenger.
Dette er noe jeg har slått meg til ro med at jeg må fortsette med.

Jeg er ikke noe glad i å ta smertestillende, og de timene jeg har hatt hos fysio har gjort at jeg slipper å ta smertestillende. Noe jeg selvfølgelig er veldig glad for.

Så hvordan går det med forsikringsselskapet jeg har hatt en kamp med? Jeg har skrevet om denne kampen tidligere, hvor jeg kjemper en kamp og føler at jeg står på stedet hvil.
I ett brev fra tryg så fikk jeg også beskjed om at jeg var skyld i ulykken, noe jeg ble fly forbanna for. At jeg sto stille og ble påkjørt bak fra av en buss kunne aldri være min skyld. Jeg sto stille fordi det var rødt lys.
Dette fikk jeg oppklart, og saksbehandleren min innrømmet at det var skrevet feil.
Jeg har også kjempen en kamp fordi sykehuset og tryg mente at det ikke var noen skader på bilen jeg kjørte. For å si det sånn så var det jo det. Bilen gikk ikke an å kjøre igjen. Den var helt skeiv, setet jeg satt i knakk, ruter knuste. Det var store skader på bilen. Jeg sendte alle bildene til forsikringsselskapet samt en oversikt over kostnadene på skaden. Da fikk de ihvertfall en bekreftelse på at det var skade på bilen.
Men hvor langt har jeg egentlig kommet i saken mot forsikringsselskapet?
Jeg står på stedet hvil.
De krever at jeg skal til en spesialist for å se på smertene jeg har. Dette har jeg selvfølgelig sagt meg villig til, men det kan ta opptil ett år før jeg får time. Så her venter jeg enda. Det har vært litt frem og tilbake. Jeg har fått en advokat som har tatt over saken for meg, og hun hadde noen meninger om hvem jeg skulle gå til, så det tok lang tid før dette ble bekreftet av forsikringsselskapet. Jeg skal vel ha time innen ett halvt år, så vi får se da.

Ellers så ønsker jeg dere en fin dag videre. Ta vare på hverandre