Året som gikk del 1

Jeg vil i flere innlegg skrive litt om 2018, hva jeg har opplevd, hva jeg har gått igjennom og spesielle situasjoner som har skjedd.

Året startet helt perfekt. Jeg var utrolig happy for at kroppen fungerte og at jeg fortsatt klarte å være i jobb uten de største problemene. Jeg skal ikke legge skjul på at hverdagen har vært en prøvelse etter bilulykken. Jeg har fortsatt dager med mye smerter, men det er mindre og mindre av de dagene som er så ille at jeg er sengeliggende.
Jeg har klart å holde kroppen i sjakk med å fortsette med fysio.

Februar kom, og jeg fikk en telefon om at farfar lå for døden. Jeg ønsket å reise til sykehjemmet hvor han var, og være der den siste tiden sammen med han.

Farfar hadde Alzheimer, noe jeg merket for 9 år siden.
Han ble gradvis dårligere, og hadde en periode hvor han ikke kjente igjen familien, deriblant meg. Jeg husker godt at jeg møtte han på gata, og det var så tydelig at han ikke kjente meg igjen.

«Alzheimers sykdom er en kronisk hjernesykdom, og den vanligste årsaken til demens. Sykdommen fører alltid til demens, og omtrent 60 til 70 prosent av alle med demens har det på grunn av Alzheimers sykdom.

De typiske symptomene er blant annet redusert hukommelse for nylige hendelser, og etter hvert også for hendelser tilbake i tid. Diagnosen stilles gjerne ved en kombinasjon av tester, bildeundersøkelser og blodprøver.

Tidligere ble betegnelsen Alzheimers sykdom kun anvendt hos personer under 65 år, men den kan ramme både yngre og eldre personer. Omtrent 95 prosent med diagnosen Alzheimers er eldre enn 65 år.» (teksten er fra store medisinske leksikon)

De siste årene han levde så virket det som om jeg var en av de få han plutselig kjente igjen. Det var så tydelig på hele han at han fikk noen glimt hvor han husket ett eller annet når han så meg, han smilte når han så meg.
Farfar mistet språket de siste årene, men det som var så rart var at når søstera mi og jeg var på besøk hos han så kunne han si noen få ord. Han sa også hei når vi kom inn i rommet.

En annen ting som skjedde i februar var at det ene tantebarnet mitt skulle døpes, og jeg skulle være så heldig at jeg skulle få lov til å være fadder.
Hun skulle døpes i en dåpskjole som jeg hadde strikket. Jeg var så stolt på dåpsdagen.

Også kom vi til påsken, vi skulle ned til leiligheten vi har i Spania. Dette var første gang på mange år at vi skulle ned til vår egen leilighet. Vi har leid den ut til en som har leid den på langtidsleie. Nå var situasjonen slik at han hadde flyttet tilbake til Norge, så nå kunne bi bruke den igjen. Mine foreldre hadde vært der nede litt før oss og ordnet en del ring i leiligheten. Vi skulle bruke påsken til å få ordnet alt av lys i leiligheten, bytte lamper som var der, og ordne ting som var blitt ødelagt.
Vi skulle også bruke tiden på å slappe av. Det var ikke mye ferie vi hadde planlagt siden vi skulle pusse opp dette året.
Jeg elsker å gå på marked og titte, så vi fikk med oss 3-4 marked den korte tiden vi var der. Min mann er ikke like begeistret, så han klarte å finne ett biltreff som var like ved der det ene markedet var. Da fikk vi slått ro fluer i en smekk.
Jeg brukte uka på å samle energi, vi var heldige og hadde over 20 grader hver dag, så jeg fikk solt meg litt, gått litt turer i området og tatt livet helt med ro mellom slagene.

Liker

Kommentarer