Jeg vil ikke leve....

Før du begynner å lese dette vil jeg at du skal puste med magen. Jeg ønsker ikke at du skal trekke noen forhastede konklusjoner. Det er alt for mange som alt har gjort det fordi de bare leser overskriften min.


Jeg vil ikke leve... MEN jeg vil ikke dø..
Vi har hatt verdens overdose dag og verdensdag for forebygge selvmord og snart kommer psykisk helsedag. Men hjelper det med alle disse dagene? Hjelper det med mer fokus på psykisk helse?

Jeg mener.. Altså.. gah.. ok jeg snakker jo kun for meg selv nå, for min egen psykiske helse. Jeg har så mye vondt, så mye indre smerte og dette undertrykker jeg. For selv om det er mye åpenhet rundt psykisk helse, så er det fortsatt tabubelagt, sort of på en måte. Hvis dere skjønner hva jeg mener?

La oss snakke litt om selvmord. Ok?
Hva mine tanker rundt det er. Og dette er MINE tanker, så det betyr ikke at jeg hverken har mer rett eller mindre rett i det jeg snakker om. MEN jeg føler at jeg som har erfaringer rundt dette og kjenner til dette med å ha en psyke som er såå på bånn må få lov til å skrive og fortelle hva jeg føler og tenker rundt dette temaet.

Jeg vet mange ser på selvmord som en egoistisk ting. Ett egoistisk valg. Men er det egentlig det?
For meg så er det ikke det. For meg så er det en utvei, det er en slags flukt fra det vonde.
Du vet.. du har sett skrekkfilmer, kanskje hatt ett mareritt? Hvor du må flykte fra noen eller noe som vil deg vondt og du til slutt finner ett slags safe spot? Ja dere skjønner hva jeg snakker om? Ikkesant?
Ja det er AKKURAT det jeg føler rundt selvmord. Jeg sier ikke det at jeg ønsker å ta livet av meg, neineinei. Hvis du tenker og tror det så tar du HELT fullstendig feil.

Det å ta livet av seg er en flukt, en flukt fra det vonde. Man har gjerne så vondt inni seg, såå mye smerte at du seriøst ikke vet hvor eller hva du skal gjøre, eller hvor du skal gjøre av deg? Det er vondt det. Når du har så vondt på innsiden din, så grusomt vondt at du til og med får vondt på utsiden. Gjerne med vondt i magen og brystet? Ja? Da vet du hva jeg snakker om. Håper jeg.

Jeg håper du sitter der foran skjermen din når du leser dette og kanskje får noen nye innsyn? Kanskje du får noen nye tanker rundt dette? At du kanskje kan prøve å sette deg litt inn i det å være så psykisk dårlig at du ikke ser en annen utvei.
For jeg har vært der, jeg har vært så langt nede på bunnen flere ganger. Mange ganger hvor jeg har tenkt at det ikke finnes noen annen utvei.

Dette er faktisk ett ganske tøft innlegg for meg å skrive. Jeg er åpen. Jeg er sårbar. Og jeg blottlegger følelsene mine og takene mine for dere.
For jeg er rå og ærlig mot dere, her er det ikke noe filter.

Så hva tenker dere nå om at jeg skriver at jeg ikke vil leve? Tror dere at jeg ikke vil leve fordi jeg ikke vil leve? Eller fordi jeg ser på det som en flukt fra det vonde? Nå må dere ikke ta meg helt bokstavelig og for all del ikke ring noe kriseteam eller be meg skaffe hjelp for jeg er alt inni hjelpesystemet som dere som følger meg fast vet. Og jeg vil jo egentlig ikke dø… jeg bare ønsker en fluktvei, å slippe å ha så mye vondt inni meg. For det er vondt, så innmari vondt til tider og det tærer på det fysiske også. Ikkeminst at det tærer på energinivået også, jeg er ferdig for dagen når jeg er ett par timer i stallen. Helst foretrekker jeg å være i stallen på dagtid når det ikke er så mange der, men når jeg kommer på ettermiddagen og kvelden når nesten alle er der så kjenner jeg på angsten, sånn skikkelig

Så frykt ikke, jeg har ett større ønske om å bli frisk enn det ønsket om å ikke leve.
Selv om det er beintøft innimellom.


//KP

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229