Fødselen

Skrevet i : Graviditeten m/ Othelia

Jeg fikk opp varsel fra "minner" på FB i dag at det er nøyaktig 3 år siden jeg delte fødselshistorien til Theodor! Også en påminnelse at det kanskje er på tide å dele fødselshistorien til Othelia som snart er 9 måneder (!), selv om den ikke ble så annerledes som jeg egentlig hadde håpet. Men den endte åpenbart godt, og det var jo det aller viktigste.

I likhet med fødselen til Theodor, så startet faktisk fødselen til Othelia også på termin. Det er jo så liten sannsynlighet for det, så at det skulle skje to ganger med meg, det trodde jeg virkelig ikke. Men like etter kl.00 den 20.juni så kjente jeg de første tegnene. De var såpass svake at jeg kunne legge meg for å sove. Våknet igjen i 5-6 tiden av at det gjorde litt mer vondt, så måtte bare stå opp og starte dagen. Hadde rier med ca. 15 min mellomrom, men kjente at det var en god stund igjen før det ville skje noe mer. Ringte til føden noen timer senere og fikk beskjed om å komme på sjekk. I 1-2 tiden dro da Rolf Martin og jeg dit. Foreløpig hadde ikke riene blitt sterkere eller tettere, så jeg hadde ikke helt troen på at hun kom til å komme i løpet av dagen..

På føden lå jeg nesten i 1 time med CTG-registrering, den viste at det absolutt var noe på gang. Etter det sjekket jordmoren om riene hadde gjort noe med åpningen, men det viste seg at det bare var 1 cm åpning. Altså ingen forskjell fra da jeg ble sjekket på vanlig jordmorkontroll dagen før. Det var jo skuffende å høre, og fryktet da at riene kom til å dabbe av eller gjøre for lite nytte resten av dagen. Men måtte bare vente å se. Da vi var ferdig der dro vi hjem til svigermor for å spise middag og vente på at riene skulle ta seg mer opp. Til vår alles store glede så gjorde de det, og ut på kvelden ble de bare tettere og tettere. Da skjønte jeg at hun kom til å være ute i løpet av natten. Fødselen var virkelig i gang!

FØDEAVDELINGEN

I 9-10 tiden var riene vonde nok til at jeg begynte å føle meg utrygg. Ringte da til føden og sa at jeg var straks på tur. Vi dro akkurat da jeg kjente at nesten hver rie var vondere enn den forrige. Gikk da fra å være glad for at fødselen var i gang, til å grue meg noe sykt til å få det ti ganger mer smertefullt etterhvert. Hadde mest lyst til å bare gå rett i dusjen og få varmt vann på kroppen da vi kom til føden, men det måtte jo tas CTG-registrering først. Den viste at riene var tette og gode. Lå tilkoblet til apparatet frem til at det gjorde for vondt å ligge. Ble helt desperat etter å komme meg i dusjen fordi jeg husket hvor mye det hjalp mot smertene forrige gangen.

Men dusjen var ikke god nok denne gangen. Jeg klarte ikke å stå der like lenge, og kjente trangen etter noe mer smertelindrende. Det neste ble å dra til fødestuen og få lystgass!

Riene var nå intense, så jeg tenkte at det kunne ikke være mange timer igjen. Men når jordmoren sjekket om det var blitt noe mer åpning, så var det ganske så demotiverende å få vite at det fortsatt var bare 1 cm! Så vondt som jeg hadde, også hadde ikke riene ført til noe som helst fremgang enda.. Hadde likevel et lite håp om at det plutselig skulle bli mer åpning. Riene var smertefulle, men med lystgass og god støtte fra Rolf Martin og svigermor, så kunne jeg holde ut en stund til. Under riene tok de hver sin runde med å massere meg i korsryggen og holde meg i hånden, noe jeg virkelig trengte.

Etter noen timer med lystgassrus, roping og rier som nesten ikke var til å holde ut lenger, så ble åpningen sjekket igjen. Fikk nok en gang beskjed om at den ikke hadde blitt større, og da kjente jeg at det var på tide å gi seg. Klokken var da rundt 3 på natten, og jeg hadde hatt regelmessige rier i snart et helt døgn uten fremgang. Jeg hadde heller ikke sovet på like lang tid, så var ganske så trøtt. Det beste da hadde egentlig vært at jeg kunne sove en stund, og så håpe på at det ville skje noe mer nedentil samtidig. Jeg fikk til og med sovepiller, men riene var for vonde og gjorde det umulig for meg å sovne av.

KEISERSNITT IGJEN?

Jeg hadde også smerter i området der keisersnitt-arret på livmoren er, og bare det i seg selv er egentlig en god nok grunn til å heller ta keisersnitt igjen. For mye press på arret kan visst føre til at det sprekker. Det er veldig sjeldent, men det er jo heller ikke verdt å ta sjansen. Jeg var uansett fornøyd meg min egen innsats.. Jeg hadde i det minste prøvd! Og det var noe jeg var fast bestemt på at jeg skulle gjøre også denne gangen.

To leger ble innkalt og de sjekket arret mitt og tok ultralydundersøkelse for å se hvordan Othelia lå. Jeg hørte han ene sa noe om bl.a navlestreng rundt halsen før de gikk ut på gangen. Da de kom inn igjen sa de bare at det ble keisersnitt, og vi skulle bli overført til kirurgisk avdeling med engang en operasjonsstue var klargjort. Det var ikke noe hast for Othelia, fordi hun hadde det helt fint. Men litt verre for meg som hadde det så vondt. Denne gangen fikk jeg heldigvis noe for å stoppe riene, eller i hvert fall dempe de så mye som mulig. (Fikk det ikke før keisersnittet med Theodor..) Da kunne jeg endelig puste normalt, slappe litt mer av og bare glede meg til at hun ganske snart var ute og sammen med oss.

I motsetning til min første fødselsopplevelse, så var jeg veldig "tilstede" under operasjonen. Det var en stor lampe over meg som hadde et lite område som speilet over magen min, så jeg lå faktisk og så på at de skjærte i meg. Mer ekkelt enn jeg hadde sett for meg, men også veldig fascinerende, haha. Det er ikke akkurat rart at man føler seg fullstendig mørbanket etter et keisersnitt.. Fordi et lite snitt er det så absolutt ikke. Det var jo også en av grunnene til at jeg håpet på å føde vanlig denne gangen. Jeg ville jo slippe en hel operasjon og smertene som følger med det. Men skal egentlig ikke klage, fordi vi fikk nok engang en veldig fin opplevelse uansett om det var i en operasjonsstue! Alle tilstede var bare rolige og oppmuntrende.

VELKOMMEN TIL VERDEN, LILLESØSTER

Samtidig som jeg lå og fulgte med på keisersnittet, så kjente jeg at jeg slet mer og mer med å holde meg våken. Men akkurat i det jeg var på tur å døse av, da så jeg en liten kropp bli dratt ut og hørte det første skriket hennes! Hun forsvant raskt ut sammen med Rolf Martin og jordmoren, og så må jeg ha svimt av. Det neste jeg husker var at Rolf Martin sa "se, hun har helt mørkt hår!". Med tanke på at jeg selv er født med masse mørkt hår, så var det så gøy å se at hun også hadde det. Jeg ble også overrasket over hvor "liten" hun var, selv om at hun egentlig ikke var en spesielt liten baby. Hun bare var det sammenlignet med første gangen jeg så storebroren hennes. Hun var så ulik han pga størrelsen og det svarte håret, men også helt perfekt.

Vi lå en liten stund og så på hverandre, bare nøt øyeblikket, før jeg ikke lenger klarte å holde øynene åpne. Da jeg døste av, så dro hun og Rolf Martin til fødeavdelingen hvor en spent bestemor ventet på å få møte henne! Etter at jeg da hadde blitt lappet sammen igjen og lå på intensiven, så var de innom og la henne inntil meg for å prøve å amme litt. Men også da sovnet jeg av etter kort tid.. Jeg hadde altså gjort min jobb, og trengte virkelig å bare få sove helt ut og nyte at det hele faktisk var vel gjennomført!

Liker

Kommentarer

Laila
,
Ei fantastisk reise sammen med dåkk , stolt og ydmyk bestemor ❤️💕