Et halvår jeg vil gjøre om igjen

Skrevet i : Personlig

Jeg kunne ha startet dette innlegget slik som jeg har gjort mange ganger før. Jeg kan skylde på tidsklemma, for lite egentid, stress med to barn osv. Og det er ikke akkurat helt løgn heller, men det er ikke hele sannheten. Det er ikke hovedgrunnen. Jeg kunne uansett ha prøvd hardere for å få til det jeg har lyst til. Men jeg har ikke turt, fordi jeg har latt sosial angst få påvirke alt for mye av det siste halvåret. Jeg har latt angsten få ødelegge mye av permisjonstiden. Og nå angrer jeg veldig. Jeg skulle egentlig ønske at jeg kunne spole tilbake og gjøre alt om igjen. Selv om jeg vet at det er så lett å si det i ettertid, men at det føltes helt håpløst og umulig når jeg sto midt i det.

Det verste er at det skjedde så brått. Det har det alltid gjort også.. Jeg våknet bare en dag og kjente rett og slett frykt for å gjøre noe som helst sosialt. Videre forverret det seg bare. Jeg kritiserte meg selv konstant for å være "så teit", fordi jeg vet jo at det egentlig ikke er noe å være redd for. Men mye selvkritikk fører til dårligere selvtillit, som da lar angsten vokse helt ukontrollert. Så jeg holdte meg unna sosiale medier i flere måneder, fordi jeg klarte ikke påminnelsen om at det er så lett for "alle" andre.. Men for meg er vanlige sosiale situasjoner ubehagelige og faktisk vanskelige å takle noen ganger. Bare det å skulle skrive om dette har jeg prøvd å gjøre i flere måneder, og nå må jeg tvinge meg selv til å gjøre det.

Jeg må også beklage til alle dere som kommenterer, følger, liker og skriver så hyggelige meldinger til meg. Dere er bare så snille og gode, og det betyr så utrolig mye for meg. Skulle virkelig ønske at jeg turte å gi komplimenter og vise støtte til andre like mye, men det er en sperre der som jeg ikke helt blir kvitt pga angsten. Noe jeg absolutt skal jobbe for å klare mer fremover.

Det er skuffende at permisjonstiden med Othelia ikke ble helt som jeg så for meg. Det er jo en tid jeg ikke vil få tilbake med henne, og kanskje aller siste gangen jeg i det hele tatt er i mammapermisjon. Det var absolutt ikke en del av planen å få et kraftig tilbakefall med sosial angst, og av den grunn bare holde oss mye isolert hjemme og logge helt av fra sosiale medier. For å si det rett ut, så har det vært så mange kjedelige dager og mye ensomt. Selv om jeg har kost meg alene med den herlige jenta mi, så har jeg også hatt behov for å snakke med noen. Behov for å tvinge meg selv ut døren, bli utfordret og bli påmint at det er ikke noe å være redd for. Men det har det ikke vært nok av. Tidligere når jeg har hatt disse periodene har bloggen vært veldig mye til hjelp.. Men denne gangen har jeg jo ikke engang turt å dele noe her inne, så jeg har bare måttet ta tiden til hjelp. Håpe at det sakte, men sikkert skulle bli bedre.

I tillegg til mine personlige problemer, så fant vi (jeg) ut i september at vi skulle flytte og pusse opp, noe som ikke var bare bare med to små barn. Det var spennende med forandring, men krevde veldig mye tid og arbeid. Og midt i kaoset klarte jeg ikke å kjenne noe glede over det lenger. Jeg bare angret veldig på hele prosjektet, spesielt når jeg hadde en baby som trengte meg for mat hver tredje time. Jeg følte også at det var dårlig gjort mot henne. Hun skulle jo egentlig være hovedpersonen den perioden, men måtte en stund bli tilsidesatt fordi jeg måtte male og fikse forskjellig før innflytting.

Alt blir enda verre når vi senere får vite på helsestasjonen at hun ikke legger nok på seg. Da ble jeg jo selvsagt lei meg for at jeg ikke hadde klart å amme henne nok. Fikk beskjed om å starte med fast føde med engang, men det var jo lettere sagt enn gjort. Det viste seg at hun trengte veldig lang tilvenning med fast føde, fordi i starten bare brakk hun seg og gråt av alt vi prøvde å gi henne. Angret veldig på at vi ikke hadde begynt da hun var 4 mnd, i stedet for å skulle vente til 6 mnd som egentlig er anbefalt. Men det var ikke nok med det. På neste kontroll hos lege på helsestasjonen, så oppdages det at det er noe som ikke helt stemmer med hoftene hennes. Etter ultralyd på sykehuset får vi vite at hun mest sannsynlig måtte opereres og gipses rundt hoftene. Hva som skjedde videre med hoftene hennes må jeg heller skrive om i eget innlegg.

Det eneste jeg kan gjøre nå er jo å bare legge det siste halvåret bak meg, og heller glede meg til tiden fremover. Jeg bare kjente at jeg virkelig trengte å skrive om dette for å klare akkurat det. Det meste har jo ordnet seg. I dag er jeg glad for at vi flyttet og pusset opp. Hadde det ikke skjedd i fjor høst, så hadde det sikkert skjedd i år uansett. Godt å ha det overstått og vi trives veldig her vi bor nå!

Jeg har bare to uker igjen i permisjon, så de skal jeg prøve å nyte med Othelia. Må helt ærlig si at jeg gleder veldig til å begynne å jobbe for fullt igjen. Jeg trenger det nå, og den lille mammadalten min skal få kose seg mer alene med pappaen sin i 10 uker ♥

  • Skrevet i : Personlig
  • 1 951 visninger

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229