En enorm lettelse

Skrevet i : Baby & barn

I starten av desember var jeg på 6 mnd-kontroll med Othelia. Den viste seg å ikke bli helt som forventet, da legen som undersøkte ble oppmerksom på at hun var for lite bøyelig i hoftene. Babyer skal kunne legge lårene i" froskestilling", hvis ikke kan det være noe som ikke helt stemmer. Vi måtte komme tilbake dagen etter slik at en fysioterapeut fikk undersøke mer. Han reagerte også veldig på hoftene hennes, så han ville at legen skulle henvise henne til ultralyd av hoftene.

Tung beskjed å få, og det første jeg følte var at vi hadde sviktet henne. Hvorfor var vi ikke bestemte på at hun skulle få ultralyd da hun var nyfødt? Vi fikk henvisning fra legen på føden med Theodor, fordi jeg sa at lillebroren min hadde hofteleddsdysplasi. Den legen syntes det var grunn nok til å ta ultralyd bare for å være helt sikker. Legen som sjekket Othelia mente da det ikke var nødvendig. Hvor typisk er det ikke at det var hun som kanskje hadde en hoftefeil.. Hun som ikke engang ble sjekket.

Etter det gikk det slag i slag med ultralyd og undersøkelse hos ortoped på sykehuset. Vi fikk vite at røntgenbildene så fine ut, men ortopeden mislikte veldig at hun uansett var så lite bøyelig. Han mente da at hun mest sannsynlig hadde hofteleddsdysplasi og skulle ha hatt frejkas pute da hun var mindre. Nå var jo det for sent og eneste alternativ var nok å operere og gipse. Det var jo da flott å høre like før jul... God jul liksom. Men han beklaget for at hun ikke ble henvist til ultralyd av legen på fødeavdelingen, selv om at jeg faktisk fortalte henne at vi hadde medfødt hoftefeil i familien. Det var jo veldig skuffende.

Vi fikk innkalling like etter jul fra St. Olavs for undersøkelse og operasjon. Vi reiste dit i midten av februar og tok oss like greit en langhelg der, da hun skulle bli innlagt på en søndags ettermiddag. Vemodig å reise fra Theodor da, særlig når det kanskje ville gå to uker til jeg fikk se han igjen. Vi måtte forberede oss på innleggelse i 5 til 10 dager. Det kom helt an på hvordan tilstanden hennes ville være etter operasjonen.

Det var godt å vite at Theodor ville ha det veldig bra hos foreldrene våre og klarer å være uten oss også, sånn at vi faktisk kunne dra begge to. Da ble hele situasjonen så mye lettere å takle. Det var ikke akkurat så enkelt å sovne kvelden før operasjonen.. Stirret bare på Othelia som sov så godt og ikke ante hva hun faktisk skulle gjennom morgenen etter. Måtte gråte litt, men tenkte samtidig en del på at det kunne virkelig ha vært så mye verre. Og hvor heldige vi faktisk var som hadde et barn med "bare hoftefeil". Det var barn på sykehuset med livstruende sykdommer, alvorlige skader, kreft osv. En operasjon i ene hoften og 3-6 måneder med gips skulle vi absolutt klare.

Morgenen etter ble vi vekt og måtte dra til operasjonstuen. Jeg fikk bli med Othelia inn frem til hun fikk sovemedisin og ble lagt i narkose. Etter det var det ikke noe annet å gjøre enn å bare legge seg ned og vente. Vi fleipet litt om "tenk hvis de plutselig ser at alt ser bra ut og hun slipper operasjon og gips". Men det var så lite sannsynlig at vi gadd jo ikke å håpe på det engang.

Etter bare 3 timer kommer en sykepleier og forteller at alt gikk bedre enn forventet. De hadde ikke trengt å operere og kunne derfor avslutte tidligere enn planlagt. Vi skulle snart få gå og være sammen med henne på intensiven. Jeg fikk med engang et håp om at hun slapp gips også, men det trodde ikke sykepleieren. Da var det virkelig helt fantastisk å få Othelia i armene mine på intensiven og oppdage at hun ikke hadde gips. Så ikke operasjon og ikke gips.. Jeg skjønte ingenting og hadde så mange spørsmål, men herregud så lettet jeg ble. Legen som opererte var ikke der da, så alt jeg fikk vite var at han hadde gjort et lite inngrep og at han skulle snakke med oss senere for å forklare alt. Legen og sykepleierne var visst like overrasket som oss.

Legen forklarte senere at artrografi-undersøkelsen hadde vist at ingenting var feil med hoftene som først antatt, men han kunne se at en sene i lysken var stram som en gitarstreng. Etter at han bare kuttet den, så kunne lårene hennes helt enkelt legges i "froskestilling". Det ble bare et snitt i huden på 1 cm og hun hadde ingen smerter. Så utrolig heldig kan man faktisk være! Det gikk også enda mer opp for oss når vi kom hjem, og hun nesten med engang lærer seg å krabbe og begynner å reise seg. Det er en ekstra stor glede å nå se at hun faktisk har friheten til å gjøre alt det, og ikke må ligge med hoftegips som vi egentlig var forberedt på.

Selv om det viste seg tilslutt at Othelia ikke hadde hofteleddsdysplasi, så var det uansett en feil at hun ikke ble henvist til ultralyd av legen på fødeavdelingen. En stram sene hadde selvsagt ikke blitt oppdaget på ultralyd av hofteleddene, men vi hadde sluppet å få den bekymringen og usikkerheten et halvt år senere. Da kunne vi i grunn ha utelukket at det var hoftefeil, og heller funnet ut hva som egentlig var problemet før vi ble sendt til barneortopedisk poliklinikk i Trondheim.

Håper jeg kan klare å dele denne erfaringen med så mange gravide som mulig, slik at de vet hva de kan kreve for den nyfødte babyen sin. Har du medfødt hoftefeil i familien din, uansett om du eller barnefaren ikke har hatt det selv, så krev å få ultralyd av hoftene og få vite helt sikkert at alt ser bra ut! Egentlig skulle alle nyfødte blitt sjekket selv om det ikke er mistanke eller hoftefeil i familien, men det er vel for dyrt..

  • Skrevet i : Baby & barn
  • 1 873 visninger

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229