Jeg må bare si dette før jeg skremmer samboeren og familien; jeg har ikke planer om å bli gravid nå, haha. Jeg tenker bare tilbake på denne tiden i fjor, og føler meg utrolig heldig. Jeg trivdes så godt som gravid, og det spesielt mellom uke 20 og 30. På denne tiden ble gravidmagen godt synlig, jeg hadde mye energi, følte meg fin som gravid og var generelt bare glad for alt! Etterhvert som magen ble større ble det naturligvis mer tungt. Mot slutten var det ikke mye energi å hente, og følte meg ikke akkurat "fresh". Men alt det positive slår lett det som ikke var fullt så herlig, og derfor kan jeg kjenne på et lite savn!

Det lille savnet har jeg i grunn kjent på siden Theodor var rundt 4 måneder, noe jeg synes er litt skremmende tidlig. Det er som et slags innstinkt som bare kommer enten jeg vil det eller ikke. Det kjennes spesielt når jeg ser gravide og nyfødte babyer. Jeg skjønner nesten ikke hvordan det er mulig når jeg faktisk nylig har vært gravid i 9 måneder, og nå har en baby selv. Men heldigvis er jeg også rask med å tenke realistisk.

Jeg tenker at uansett hvor mye jeg koste meg som gravid og i barseltiden, så må jeg huske på at det er så mye mer enn det. Det er ikke bare søte små babyklær, Instagram-bilder, babykos og lykkerus. Etter 9 måneder er det fødsel, som kan bli like tøff som første, og så ville hverdagen som tobarnsmor ha startet for fullt. Jeg vet hvor mye tid og energi bare ett småbarn krever, så klarer nesten ikke å forestille meg å ha to små. Ikke bare én som skal ha morgenstell, kveldsstell, mat flere ganger om dagen, klær, utstyr, oppmerksomhet, og som skal legges for natten. Dobbelt så mye ansvar, dobbelt så dyrt, enda mer tidskrevende og enda mindre tid for meg selv. Men såklart - dobbelt så mye kjærlighet. Men noen ganger er kanskje ikke kjærlighet det eneste jeg burde tenke på. I hvertfall ikke allerede nå.

Jeg må jo også få tid til å utvikle meg selv, og til å være noe mer enn en mamma. Akkurat det blir vel kanskje dobbelt så vanskelig med en til. Og han jeg har fra før av blir bare større for hver dag. Har en anelse på at han kommer til å være en turbo fra første krabbetak, så nå blir jeg nesten sliten og redd av bare tanken på å løpe som høygravid etter han. I tillegg er det jo "risikabelt" nok å få ett barn før andre ting i livet er på plass, så det å ha to tette før det, det vil ikke være bare bare. Men jeg kan betrygge meg med at det absolutt ikke er noe hastverk! Samtidig som at jeg forstår litt hvorfor noen ikke venter så lenge med å bli gravid på nytt, fordi jeg har faktisk kjent litt på den lysten selv.

#gravid #graviditet #svangerskap #baby #babygutt #ungmor #ungmamma #mammalivet #mamma #mammablogg

I går ryddet jeg litt i bildene mine, og når jeg kom til de fra barseloppholdet, kom jeg på at jeg aldri la de ut på bloggen. Det var egentlig meningen, men jeg glemte det bort av en eller annen grunn. Så dette innlegget har bare ligget som "utkast" i flere måneder. Derfor blir det nå litt mimring tilbake til Theodor sine første dager som verdensborger!

På grunn av keisersnittet, så ble jeg anbefalt å være på barsel i 4-5 dager. Jeg var der i 4 dager og synes det var mer enn nok. Men jeg trivdes faktisk der, og hadde ikke akkurat noe hastverk med å komme meg hjem. Synes det var behagelig med den roen som var der. Når vi omsider dro hjem, så følte jeg meg klar for det og gledet meg til en annerledes hverdag som mamma!

Dagen etter fødselen følte jeg meg naturligvis som en skikkelig nybegynner, og var litt redd for å gjøre noe feil med Theodor. Jeg spurte jordmødrene og barnepleierne om alt mulig. Til og med om "dét og dét" var greit. En av de sa tilslutt "det bestemmer du helt selv, det er jo ditt barn". Måtte le litt av meg selv da. Men dag 2 og resten av oppholdet, så var det som om noe skjedde. Jeg ble selvsikker og følte jeg visste akkurat hva jeg skulle gjøre. Jeg trengte ikke særlig hjelp etter det, men det var likevel betryggende å vite at barnepleierne var i nærheten.

Rolf Martin var også der sammen med oss noen timer hver dag. Da ble det selvfølgelig en del bleieskift på han! Selv var jeg litt skrøpelig etter keisersnittet og hadde vondt, men var oppe og gikk så fort jeg var i stand til det.

Vi fikk også besøk av familie og venner hver dag. De første møtene måtte selvfølgelig dokumenteres!

I dag er det faktisk nøyaktig 1 år siden at jeg fant ut at jeg var gravid med Theodor. Når jeg først oppdaget det, så var det livet jeg har nå bare helt fjernt. Det var vanskelig å se for seg hvordan det ville bli for oss tre, men jeg var optimistisk. Heldigvis ble det til og med bedre enn det jeg kunne forestille meg. Tenk at det lille frøet som da lå i livmoren min, har utviklet seg til å i dag være verdens fineste baby på snart 7 kg ?

Jeg er glad for at jeg blogget så mye som mulig i svangerskapet. Det er så koselig å gå tilbake i arkivet og se på bildene osv. Tenker tilbake på hvor spent og glad jeg var de månedene som gravid. Jeg var virkelig heldig med dette svangerskapet, og slapp unna de verste plagene. Ikke har jeg vært en hormonell bombe heller, i hvertfall ikke noe mer enn til vanlig, og formen var som oftest på topp. Vil faktisk si at jeg allerede savner graviditeten litt. Spesielt de første ukene når vi ikke visste kjønnet, og ikke minst det å kjenne spark og bevegelser! Hele svangerskapet var i grunn bare en spennende og herlig periode.

1.TRIMESTER (1-12.UKE)

UKE 4. 31.mai viste graviditetstesten positiv. Da var jeg i Umeå på klassetur og vi skulle på festival. Jeg fikk en følelse på at jeg kunne være gravid, og jeg klarte ikke helt å slappe av før jeg fikk kjøpt en test. Ville selvfølgelig ikke drikke alkohol hvis det viste seg at jeg var det.

På testen sto det da "Gravid" og da skjønte jeg at livet mitt var snudd på hodet. Selv om jeg ble livredd, så kjente jeg en slags lykkerus der og da.

1. juni fortalte jeg om graviditeten til Rolf Martin. Jeg klarte ikke å slutte å le, og måtte tvinge ut ordene. Det var bare så hysterisk morsomt å se for seg reaksjonen hans. Den var ganske morsom også.

UKE 5 - 10. Dagene gikk som normalt og vi koste oss med mye fint sommervær. Jeg kjente ingen tegn på at jeg faktisk var gravid, gikk bare rundt med tanken på det i bakhodet. Jeg hadde enda ikke fortalt det til noen i familien, så gruet meg litt til det.

UKE 11. Denne uken fortalte jeg om nyheten til familien. De tok det veldig fint, og jeg følte jeg fikk god støtte og oppmuntring! Det var veldig godt at jeg endelig kunne begynne å glede meg skikkelig og kjøpe babyklær osv.

Samme uken var jeg også på tidlig ultralyd hvor jeg fikk se et bittelite foster med et bankende hjerte.

2.TRIMESTER (13-28.UKE)

UKE 15. 21. august publiserte jeg dette innlegget, hvor jeg offentlig delte nyheten om at vi skulle bli foreldre. Da ble jeg også noe jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å bli, nemlig en mammablogger.. Haha.

UKE 16. 26. august fikk jeg høre hjerterytmen hans for første gang på svangerskapskontroll.

UKE 18. 7. september kjente jeg de første tydelige bevegelsene! Jeg hadde spekulert på om jeg hadde kjent noe tidligere, men var ikke helt sikker. Men den dagen var det så kraftig at det umulig kunne være bare innbilning.

UKE 22. På denne tiden begynte magen å vokse raskere, og jeg følte meg mer gravid pga det. Resten av svangerskapet gikk jeg gradvis opp i vekt, la på meg totalt 16-17 kg.

3.TRIMESTER (29-40.UKE)

UKE 31. 10. desember ble jeg sykemeldt fra jobb ut resten av svangerskapet. Da ble det for tungt for meg å stå oppreist lenge. Jeg ble mer plaget med kynnere og lettere sliten. Veldig glad for at jeg ble sykemeldt i denne tiden! Uansett om at det da førte til at jeg ble uten penger i flere uker pga tull med NAV. Det var verdt det.

UKE 32 - 39. I siste del av svangerskapet feiret vi jul og nyttår, deretter var det siste innspurt med forberedelser. Var naturligvis lei av å gå gravid, og var veldig klar for å få prinsen min!