På søndag den 10.februar var det for de fleste morsdag, men for meg var det en enda mer spesiell dag, nemlig 4-årsdagen til verdens herligste gutt! Det ble bursdagsfeiring med nesten alle som står han nærmest. Vi har ikke den største plassen å boltre oss på, men klarte å klemme oss litt sammen og gjøre det beste ut av det. Tror bursdagsgutten ble veldig glad for å ha så mange samlet for å feire han, og ikke minst å få ca. 10 kg godis.

Jeg kan aldri få sagt nok hvor skremmende fort tiden faktisk går. Jeg har nå sett på fire år med bilder og videoer, da presser tårene på. Theodor har virkelig vært en så stor berikelse og gledesspreder fra første stund.. Jeg sprekker av stolthet når jeg ser den utviklingen han har hatt. I dag er han en så flott fireåring som bl.a forteller historier på både inn- og utpust, med full innlevelse og god fantasi. Han kan plutselig sette i gang et show for oss med sang og dans, inkluderer lillesøsteren i det meste han gjør her hjemme, og viser tydelig kjærlighet for oss rundt han. Noe av det desidert fineste med han er at han snakker om følelsene sine, uansett om han er glad, sint eller lei seg, noe jeg håper han aldri vil slutte med.

Jeg har som mange andre en del på hjertet om året som har vært, og tanker rundt det nye vi nå har gått inn i. Det kommer litt forsinket, men i mitt forsvar så kjennes det ut som om jeg har snublet litt inn i det nye året. Har mest sannsynlig bristet et ribbein, og det uten å ha gjort noe spesielt. Jeg har altså ikke bokstavelig talt snublet eller hatt noen andre uhell. Det må komme av sykdomsperioden jeg hadde like før jul med kraftig hoste. Det kan altså være årsaken til at det nå gjør vondt å bare puste. Det var ikke akkurat slik jeg så for meg å starte året på, men ikke noe annet å gjøre enn å ta smertestillende, unngå bevegelser som gjør for vondt og vente til det blir bedre.

Over til noe positivt og veldig fint! Nyttårsaften som for vår del var skikkelig kvalitetstid med barna og hverandre. Theodor var litt redd for smellene av fyrverkeriene, så han var frem og tilbake på hva han egentlig syntes om det. Fascinert av å se det, men ikke like begeistret for å høre det. Men pga det dårlige været, så var vi mest inne uansett. Othelia ville derimot bare være ute nesten og slo seg vrang da vi måtte være inne. Hun digget tydeligvis å både se og høre fyrverkeri, haha. Vi ser stadig at de har flere ulike personlighetstrekk, og sammenligner dem litt med oss selv da vi var barn. Jeg kan se mye av meg selv som barn i Theodor, mens Othelia er nok mest lik pappaen sin.

Etter at barna var lagt på nyttårsaften satt Rolf Martin og jeg og bare snakket lenge om alt mulig. Blant annet om at det til sommeren er hele ti år siden vi møttes. Galskap å bli oppslukt forelsket i en alder av 13 år, men det bare ble slik. Den sommeren betydde noe helt spesielt for meg, og minnene er uforglemmelige. Og i år skal det skapes nye med de to helt fantastiske barna våre. Vi har allerede bestemt oss for at vi skal på en sydentur, forhåpentligvis dra på mange friluftsturer, og ellers prøve å nyte hverdagene mer.

Det er også viktig for oss å jobbe mot egne mål, men vi er enige om at vi alltid må huske på å ikke bli for misfornøyde med der vi er nå. Selv om dagene kan være helt kaos, og vi er usikker på mye. Vi har ikke drømmehuset eller drømmejobbene, og vi vet jo ikke om vi noen gang vil få det heller. Det eneste vi kanskje er helt sikre på nå, er at vi vil gi barna våre en trygg og god oppvekst, at vi har hverandre og at vi skal fortsette å gjøre vårt beste. Om det blir helt rett for oss å skulle gjøre det ene eller det andre, det finner vi forhåpentligvis ut av etterhvert. Ellers var 2018 et "stabilt" år. Ingen store nedturer, og et jevnt over godt år. Barna har lært mye nytt og utviklet seg bra. De har så mye glede av hverandre, og ikke minst mye kjærlighet for hverandre. Vi hadde en helt herlig sommer både hjemme og en uke i Sverige, var på ferie i Bulgaria og hadde fine turer i høst, og avsluttet året med en veldig fin juletid sammen. Den største begivenheten var naturligvis da niesen min Elea ble født i november ♥

Det som ikke har vært så bra er disse periodene hvor angsten har tatt litt for mye overtak. Det føles alltid som et nederlag. Dessverre er det noe jeg må bære med meg inn i enda et år. Det tolvte året. Men jeg må bare fortsette å jobbe med det. Fortsette å gjøre det som hjelper, sånn som bloggingen. Muligens prøve noe nytt som også kan hjelpe.

Håper dere har et fint år å se tilbake på , og har mye å se frem til dette året! Ønsker dere alt godt (og at dere vil fortsette å følge med her 🙏).

Natt til 26.november fikk jeg oppleve noe helt spesielt. Jeg var med på fødselen til mitt første tantebarn! Det var noe jeg spurte om jeg fikk bli med på tidlig i svangerskapet. Begge fødslene mine endte jo med keisersnitt, og jeg vil ikke få lov til å prøve å føde vanlig flere ganger. Denne fødselen ble da min mulighet til å få se hele den naturlige prosessen, forhåpentligvis uten noen komplikasjoner, og i tillegg være støtte for søsteren min såklart. Hun hadde hele 2 døgn med masrier før det satt skikkelig i gang på kvelden den 25. Og heldigvis var det kvelden før jeg hadde ettermiddagsskift, så det var perfekt timing for meg å bli med på en nattfødsel. Jeg dro i hui og hast med kamerabagen på slep, og var så spent og klar på å møte babyen hennes!

Det med å være tilstede som støtte viste seg forresten å være helt unødvendig. Hun var helt i sin egen fødeboble, ville ha det mest mulig stille rundt seg og minst mulig nærkontakt fra noen andre enn jordmoren. Det var hennes måte å takle smerten best mulig på. Jeg og den vordende pappaen satt da for det meste og bare observerte litt på asvtand. Bidro litt med å smøre brødskive og hente saft da. Haha, vi fikk også høre det hvis vi sa noe feil eller hun ble irritert for noe. Men det forsto jeg veldig godt, og jeg satt for det meste å tenkte tilbake til da jeg selv lå der med de sinnssyke smertene. Når det er som verst, så er det jo nesten ikke til å holde ut. Jeg var derfor så utrolig imponert over den kontrollen hun viste, og hvor flink hun var til å følge alt som jordmoren sa. I mine øyne var hun en fødemaskin, og sammenlignet med mine egne fødselsopplevelser og andre sine historier, så syns jeg hun hadde en drømmefødsel!

Lille Elea er bare helt nydelig 😍 Litt gøy at hun også er lik meg som baby! Jeg ble også født med masse svart hår, uvanlig mye faktisk.

Disse småtrollene vil forhåpentligvis få masse tid til å bli kjent, leke og kose seg sammen når søskenbarnet blir litt større ❤ Gleder meg til å låne henne litt av og til!